August 27, 2015 by Erling

Eiendomsskatt meg her og der

Den hete poteten så langt i valgkampen her i Oslo er eiendomsskatten. Ikke minst fordi Høyre har kontret og laget en egen kreativ kalkulator som viser en langt høyere beskatning enn det Ap kommuniserer. “Uredelig”, tordner Raymond Johansen tilbake. Men helt siden jeg satt i programkomiteen foran AP´s kommunevalgkamp i 1995, har eiendomsskatten vært til besvær innad i Ap. Spørsmålet jeg skal underkaste en slags analyse er: Kommer Ap til å tape Oslovalget pga eiendomsskatten?

ill. Aftenposten, 24.08.

Bakgrunnen er enkel. I det sentraliserte Norge har kommunene få muligheter til å skaffe seg inntekter utover personbeskatningen. En gang var selskapsbeskatningen også kommunal, men den ble dessverre statlig fordi distriktene klaget over at den favoriserte Oslo og kommunene rundt. Dermed blir eiendomsskatt den eneste kjærkomne ekstrainntekten til slunkne kommunekasser. I 2015 er det 355 kommuner som har eiendomsskatt og i 2014 fikk norske kommuner inn 9,6 milliarder som følge av denne skatten.

Høyre og Frp vil gjerne gjøre og har delvis lykkes med å gjøre spørsmålet om eiendomsskatten til et ideologisk spørsmål. Det er feil. Da Bergen gjeninnførte eiendomsskatten på nytt – med dobbel beskatning av den opprinnelige – gikk også Høyre og Frp med på det. Bergen slet med økonomistyringa ikke minst som følge av fjerning av vedlikeholdsetterslepet på skolene. Når nøden er størst, står eiendomsskatten nærmest. Eiendomsskatten er kanskje det eneste kommunale tiltaket som monner når økonomien skranter. Men da må det være en tverrpolitisk forståelse for at kommunen trenger pengene.

Trenger Oslo pengene fra eiendomsskatten? Tja. Av et budsjett på rundt 50 milliarder kroner vil APs skattemodell innbringe årlig rundt 2% av dette. 3 milliarder i perioden 2016-2018 er gode penger, men monner det? Dessuten er det ikke en felles kriseforståelse blant politikerne i byen som tilsier at dette er nødvendig. Det er alltid lett å peke på velferdsoppgaver som trenger mer penger, men det er lengre skritt å gå for at en felles kriseforståelse avløser ideologiske uenigheter.

En annen sunn skepsis som kan anføres er hvorvidt pengene som dras inn fra befolkningen og næringslivet faktisk blir overført til de oppgavene som de skal løse. Når politikere sier at de skal “øremerke” midler er det med rette viktig å ta fram bullshitdetektoren. Budsjettforhandlinger i Oslo kommune er ikke noe teselskap. Kompromissene som blir hamret ut på overtiden av overtiden i det siste budsjettmøte før jul er laupskauser der alle øremerkede tiltak for lengst er fjernet. Det er ingen garanti for at pengene faktisk handler der de skal.

Derfor har jeg resonnert meg fram til at innføring av eiendomsskatt er en dårlig sak for Ap. Av minst tre grunner:

1. Skal Ap vinne valget må det være ved å komme med nye løsninger. Eiendomsskatt er den gamle traveren som aldri har vunnet noe løp på Bjerke travbane. Foran hvert eneste kommunevalg får sittende programkomite dette forslaget på bordet. I 95 skjøt vi det ned, godt hjulpet av sittende byrådsleder Rune Gerhardsen, og det burde bli skutt ned nå også.

2. Fordi, skal man lykkes med å argumentere overbevisende om å pålegge folk enda mer skatter, må det stå et samlet parti bak. Minst 30% av AP´s velgere synes eiendomsskatt er en dårlig ide. Å flagge eiendomsskatt som en kampsak i Ap er nesten like dødfødt som det er for Venstre å være Ja til EU. Hvis AP ikke finner en kampsak partiet står samlet om, får kampsaken ingen troverdighet.

3. Ap´s argumentasjon er så defensiv at det ikke virker som om de tror på sitt eget forslag. Fokuset deres er på at det nesten ikke vil ramme noen fordi bunnfradraget er på 4 millioner, og at promillesatsen (først 2 deretter stigende til 3) er så lav at de som beskattes ikke merker det. Men hva er vel vitsen med å plage folk med økte skatter hvis det ikke skal monne på de store velferdsoppgavene? Hadde jeg vært AP-leder hadde jeg snakket varmt og lenge om APs historie i hovedstaden der Carl Jeppesen som AP´s første ordfører fra 1918 skapte en velferdsrevolusjon lenge før Norge var i stand til det, og sikret Oslos innbyggere fra vugge til grav. Jeg ville vist til at Oslos innbyggere har tradisjon for å løfte i flokk for å løse de store oppgavene.

Er forslaget om eiendomsskatten avgjørende slik at AP taper valget? Til det er å anføre to momenter. Valget mellom Ap og H er såpass jevnt at kun små velgerbevegelser kan avgjøre. Men det er samtidig å håpe at Oslofolk ikke er så smålige at noen hundrelapper til eller fra deres egen lommebok avgjør partivalget.

August 20, 2015August 20, 2015 by Erling

Mitt Fornebu

På slutten av sin meget interessante boligkonferanse i dag (20.8) arrangerte OBOS en uhøytidlig konkurranse der fire personer – inkludert yours truly – fikk fem minutter på å fortelle om sin visjon om Fornebulandet. Det ble valgskred. 58% stemte på mitt forslag. Her følger en sminket versjon av min visjon:

Før jeg begynner vil jeg hevde at at den største skandalen på Fornebu var at Oslo ga fra seg råderetten til å utvikle området. Bærum klarer ikke – og vil ikke bygge by på Fornebu.

Som dere ser er det mest pottitjorder på Fornebu. Det er lett å forestille seg pittoreske bukter rundt hele Fornebu, men mesteparten av arealene som skal bygges ut har ikke noe som helst med fjorden å gjøre. Derfor er det helt avgjørende at det skapes gode byrom som er attraktive i seg selv, og som ikke streber etter siktlinjer til fjorden.

Det er viktig å ha noe å strebe etter. Piazza Navona i Roma er kanskje verdens vakreste byrom. Plassens aner kan spores tilbake til det århundre etter at Jesus hadde forlatt denne jorden, og var Romas første stadion for sport og forlystelse. Siden Thomas Thiis Evensen sitter i salen skal ikke jeg snakke så mye om plassen. Da risikerer jeg bare å bli arrestert av Norges fremste Romaekspert. Men jeg vil understreke det viktigste. Byrommet “lekker” ikke energi. Den er tett omslynget av bebyggelse, og det er kun små gater som fører til og fra. Da Mussolini rev nordveggen for å ha en paradegate fram til Justisdepartementet, ble romerne rasende og veggen ble fort fylt igjen etter krigen.

Poenget her er: Byrom har vegger, rives disse for å få utsikt, blir det ikke et byrom lenger, men kun en flate. Fornebu vil ikke få et Piazza Navona på 2000 år, men et prinsipp kan knesettes. Det videre utvikling av Fornebulandet må bygges rundt de sosiale byrommene. Men for at dagens utviklere og arkitekter ikke skal bli fylt med håpløshet i møte med Piazza Navona og ikke minst Berninis monumentale fontene, så er det faktisk mulig å trekke fram et godt eksempel fra nyere byutvikling i Oslo

Det sier mye om nordmenn at jeg måtte bla gjennom minst 1000 bilder fra Tjuvholmen før jeg fikk det rette motivet. De aller fleste bildene er enten sjø- eller oversiktbilder av Renzo Pianos arkitektur med den karakteristiske seilformen, bilder tatt gjennom vannrommet for å vise siktlinjene til eller fra Rådhuset, eller unger på den bittelille steinstranda på utsiden. Men dette motivet ligner på Piazza Navona ved at alle sidene av byrommet har vegger. Dessuten lager vannrommet under brua en interessant kobling mellom byen og vannet. Vi kan kalle det by og land, land i vann.

Jeg var her på åpningskonserten da lysene og menneskene i leiligheten til venstre i bildet dannet en forlengelse av lysshowet. Hele rommet ble forvandlet til en scene. Dessuten er trappa – selv om Thomas Thiis Evensen nok ikke kan omtale den i like lyriske vendinger som Spansketrappa i Roma, generøs nok til at folk får lyst til å sette seg ned uten at de er redde for at Securitasvakter skal kaste dem bort som på Sørenga. Jeg pleier selv å sitte der med min datter og spise is og se på alle menneskene.

Sjansene for at det blir en god by på Fornebu er minimale, med mindre noen spør meg om å bli byplansjef i Bærum kommune. Men vi må i det minste huske at mennesker er sosiale vesen. Forming er fellesrommene slik at vi får lyst til å være sosiale er det viktigste. Den videre utviklingen av Fornebu må knesette en rekkefølgebestemmelse der livet mellom husene må komme som punkt nr. 1 på hvilke hensyn som må ivaretas.

August 12, 2015 by Erling

Er Arendal bærekraftig?

Hvorfor er det så stort sprik mellom teori og praksis i Arendal?

Arendalsuka handler i liten grad om Arendal. Det er synd. Både fordi byutvikling bør være det sentrale temaet i den pågående kommunevalgkampen landet rundt, og fordi Arendal trenger mer hjelp enn de fleste andre byer.

Bærekraftige byer er blitt et trendy begrep som har en trehodet betydning, i betydning økonomisk, økologisk og sosial bærekraft. I Nærings-NM skårer Arendalsregionen blant landets laveste, både på vekst, lønnsomhet og nyetableringer. I Arendal bor folk mer spredt enn i andre byer. Det gjør at byen i stor grad er bilbasert, og der det store flertallet bor i enebolig. For å ha sosial bærekraft må byene ha et pulserende sentrum. I den forbindelse er Agderpostens skråblikk ”Mens vi venter på et bysentrum” før sommeren trist lesing. Konklusjonen til den kvinnelige skribenten mer enn antyder at arendalittene er mer opptatt av fred og ro enn puls.

ill. Amfi Arena. Norges styggeste kjøpesenter?

Hvorfor er det så stort sprik mellom teori og praksis i Arendal? Byen har en meget kvalifisert sjefsarkitekt og byplanene fram mot 2023 ligger ikke tilbake for andre og større byers ambisiøse planer. Men noen enkle prinsipper for å redusere spriket mellom planer og virkelighet kan knesettes:

Byen må vokse innenfra. Det hjelper fint lite å ha ambisiøse planer om å lage en polysentrisk region med flere tydelige bydelsentra, når sentrum er dødt. Det er sentrum som er hjertet i alle byer. All boligbygging og næringsetablering bør primært skje gjennom transformasjon av sentrum. Vancouvers tidligere byplansjef og Oslovenn – Brent Toderian, sa at store bygg i sentrum ”cannot have asses”. Store bygg enten det er Amfi kjøpesenter eller kulturhuset må ”vrenges” slik at de forholder seg til gatene og plassene i byen.
Enhver kvadratmeter må fylles med aktivitet 24/7. Det siste en by trenger er store bygg der de som arbeider går hjem kl 16.00, og svære bolig-ghettoer der ingen ting skjer på dagtid. En by har ikke råd til å la en eneste kvadratmeter være uvirksom i løpet av et døgn.
Av dette følger det at områder må planlegges som multifunksjon der boliger, arbeidsplasser og forlystelse integreres på de samme områdene. Bygg høyt, bygg tett, bygg differensiert.

Mens planene for Arendal i aller høyeste grad er bærekraftige stryker virkelighetens Arendal med glans både når det gjelder økologisk, økonomisk og sosial bærekraft. Spørsmålet om det må være slik er det opp til arendalittene selv å besvare.