(Dette er en forkortet og etterpåkonstruert utgave av en faglig innledning jeg holdt på årsmøtet til Samfunnsviterne Oslo og Akershus 9.6. Fremdeles er det et altfor langt innlegg til å publisere på en blogg, men what the heck. Lesbarhet er for feiginger. Alle dere som kommer gjennom får forhåpentligvis en aha-opplevelse.)

Årsmøter kan være traurige greier, så jeg er innkalt for å avlevere en faglig innledning som skal ta dere tilbake til studiedagene, og de store spørsmålene dere engang var interessert i før det rutinepregede arbeidslivet tok dere. Siden jeg er blant de eldste av dere i forsamlingen, og samtidig den eneste som fremdeles er student, skal jeg ta dere med på en reise både til fortiden og forskningsfronten på viktige samfunnsspørsmål i dag.

Osloregionen er Europas hurtigst voksende og har vokst sammenhengende siden 1984. Er du litt raus med radiusen rundt er Osloregionen på hele 2,2 millioner. Veksten i Osloregionen er ikke tilrettelagt på nasjonalt nivå, ei heller ønsket. Oslo vokser på tross av Norge. Veksten er heller ikke planlagt i kommunestyret, og veksten skjer til tross for den altfor lave boligbyggingen som gjør at det koster skjorta å bo her. De siste årenes vekst har endret både byliv og bylandskap totalt uten at samfunnsviterne har klart å be-gripe den nye samfunnsformasjonen.

Rundt årtusenskiftet stiftet Iver Neumann, Bernt Bull og jeg Makt- og globaliseringsutredningen. Den skulle være en direkte konkurrent til Makt- og demokratiutredningen ledet av statsviteren Øivind Østerud og sosiologen Fredrik Engelstad. Deres konklusjon var at demokratiet forvitrer, da forstått som at demokratiet i nasjonalstaten, må avgi makt både overnasjonalt og til markedet. Vår konklusjon var at demokratiet endrer seg, men at det er full mulig å ”gjenvinne” den demokratisk makten selv om Stortinget blir mindre viktig. Vår maktutredning la til grunn globalisering av økonomien som viktigste premiss.

1. Globalisering av økonomien.

I samfunnsgeografien står David Harveys artikkel ”From managerialism til entrepreneurialism” fra 1989 sentralt. Nøkkelordet er 1973 og sammenbruddet i Bretton Woods-avtalene som regulerte ikke minst valutaen til de enkelte land. Industrien i de vestlige land emigrerte, og de vestlige byene fikk massearbeidsledighet. Fram til da hadde nasjonalstatene basert sin velferd på fordistisk masseproduksjon (industri), og regulerte den økonomiske politikken med keynesianske intervensjoner. Nå trakk nasjonalstatene seg tilbake, og overlot byene til seg selv. Byene på sin side responderte med å bli vekstmaskiner som fokuserte på økonomisk vekst framfor utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller.

Samfunnsgeografer – i hvert fall vi bygeografer – forholder oss derfor primært til byer i globale nettverk når vi skal forstå hvordan globalisering av økonomien endrer våre samfunn totalt. De som går eller har gått på statsvitenskap hører fremdeles Trond Nordby gnage om investitur og oppløsningsrett, mens feudalkongen Raino Malnes går rundt med en slitt utgave av Hobbes` Leviathan under armen når han skal snakke om realpolitikk. Byenes framvekst som den viktigste økonomiske og politiske aktøren har igjen ført til framveksten av en ny type økonomer som bryter med den klassiske skolen.  Michael Porter, Richard Florida, og våre egne Erik Reinert og Torger Reve anfører at økonomi alltid skal omsettes og materialiseres i en kontekst, dvs. i byer.

2. Den funksjonelle byregionen.

På statsvitenskap lærer man fremdeles om de ulike forvaltningsnivåene i politikken, enten det er kommune, fylke eller staten. I realiteten er de eneste interessante studieobjektene de funksjonelle regionene. SSB har også startet å kartlegge disse, men kaller dem da økonomiske regioner, som det er ca 90 av i Norge. Disse konstitueres av et felles bolig, arbeids- og servicemarked, og bevegelsene mellom hjem, arbeid, handel og rekreasjon går på kryss og tvers av kommunegrensene. Hvordan styrer man en funksjonell region? Kommuner og fylker har direktevalg. Foreløpig ser vi en tendens til at det opprettes enheter og institusjoner som skal serve hele regionen. Ruter server Oslo og Akershus. Oslo Business Region er riktignok eid kun av Oslo kommune, men håndterer næringsklynger i hele regionen. Noen steder opprettes det interkommunale selskaper, noen ganger andre former for regionalt samarbeid, men foreløpig finnes det ingen koordinerte bestrebelser på å serve hele den funksjonelle Osloregionen. Dette er en nøtt som samfunnsviterne ikke har noen gode svar på enda.

3. Offentligprivate samarbeidsformer.

For samfunnsvitere er dette fyfy. Ikke bare skal kommunene oppføre seg mer som bedrifter hvor etater skal ha eget budsjettansvar som i New Public Management, men kommunale oppgaver skal også nå både konkurranseutsettes og privatiseres. Store utviklingsoppgaver løftes også ut av kommunestyrene og overlates til private utviklere, og overordende profileringsbudskap som skal være styrende for all politikkutøvelse skjer i lukkede privatoffentlige fora. Men denne endringen er isolert sett ikke noe mer enn at vi får et mer komplekst demokrati der det er mange måter og arenaer for å påvirke politikken. Men vi må først bort fra den logikken at alt som er offentlig er bra, mens alt som er privat lukter det råtten fisk av. Selv om det representative demokratiet sliter ser vi også framveksten av deltakende demokrati, varianter av elektronisk direktedemokrati, og et sterkere sivilt samfunn. Samfunnsviterne må rett og slett bli flinkere til å gi innhold til hva som er god governance. Det er mange måter å involvere befolkningen på som ikke nødvendigvis skjer gjennom å stemme i kommunevalg hvert fjerde år.

4. Identitet.

Oslo er i ferd med å bli flerkulturell, selv om vi opptrer panikkartet hver gang vi ser for mange mennesker som er mørke i huden. Da noen hundre pakistanske arbeidsinnvandrere kom til Oslo på 70-tallet førte det til at stortingspolitikerne trykket på panikk-knappen og innførte innvandringsstopp. Det samme skjedde da litt for mange prostituerte fra Nigeria kom for noen år siden. Det medførte forbud mot prostitusjon. Da litt for mange av rom-folket kom var vi tilsvarende et kornaks unna tiggerforbud.

Den engelske professoren Phil Woods sa på en konferanse i Drammen for noen år tilbake at det er riktignok lett å bli norsk statsborger, men nesten umulig å bli ”norsk” uten å ha to etnisk norske foreldre. Under et foredrag på Sødern i Stockholm for noen år tilbake spurte jeg de frammøtte stockholmerne om hvordan de ville rangere de fire identitetene; verdensborger, europeer, svensk eller stockholmer. Ingen hadde svensk øverst. Den lokale og den globale identiteten var sterkest. I Norge er det stikk motsatt. Først er man norsk, så er man alt det andre. Det at vi kun opererer med nasjonale identiteter gjør også at minoritetene som kommer hit må definere seg som bindestreks-nordmenn; norsk-pakistansk etc. Men også vi må problematisere identitetsforståelsen slik at den lokale og den globale blir viktigst.

5. Heteropolis.

Den britiskfødte arkitekten Charles Jencks bruker ordet heteropolis på byer der det ikke lenger er noen majoritet, men der alle er minoriteter. Den hvite rase – den kaukasiske – er i mindretall i en håndfull amerikanske og kanadiske byer. Uten at Oslo er der enda, må vi også forberede oss på at Oslo snart er en verdensby kun bestående av osloborgere, uansett hvilken etnisitet de har. Dette gjør at vi må oppgi alle former for integrering – forstått som assimilering – der minoritetene må gjøre som majoriteten, men der vi må utvikle en sterk fargeblind verdibasert identitet som skaper sterke relasjoner på tvers av både samfunnsklasser og kulturer. Framtiden ligger i å skape en sterk urban middelklasse som riktignok vil oppleve flere konflikter, men da forstått som sunne konflikter. Så lenge det ikke finnes noen majoritet som kan være overdommer må vi akseptere framveksten av flere parallellsamfunn som er i stand til å snakke godt med hverandre.

Behøver for eksempel segregering å være entydig negativt? Samfunnsgeografen og prof. Terje Wessel er en av våre fremste forskere på etniske minoriteter i Oslo. Et interessant funn i hans studier er at minoritetene som opplever sosial mobilitet, ikke flytter til vestkanten som etniske nordmenn, men vil heller ha mer igjen for pengene og flytter enten internt i området til større leilighet eller hus, eller ev. lenger nord i regionen. Dette betyr jo at segregering til en viss grad skjer frivillig fordi minoriteter overhodet ikke er opptatt av symbolverdien ved å bo på Vestkanten.

6. Informalization og framveksten av det uformelle arbeidsmarkedet.

I samfunnsgeografien lærer vi om fenomenet ”informalization”. På kort og godt norsk kan det oversettes til det uformelle arbeidsmarkedet. I mange land, for eksempel India, er flertallet av jobbene utført i den uformelle økonomien der ingen fagforeninger, arbeidstakerrettigheter eller garantert minstelønn ser dagslys. Fenomenet kommer krypende også nordover og i mange søreuropeiske land som Spania, Italia og ikke minst Hellas, er den uformelle økonomien voksende. Dette betyr ikke nødvendigvis mafia og svart arbeid. Jeg snakket med en fra Barcelona som sier at arbeidsledigheten på rundt 20% på langt nær er reell. Mange bytter arbeidskraft som vennetjenester, og bruker heller uformelle nettverk for å løse oppgaver framfor å bestille på Gule Sider

I Norge har vi ent gryende antall start up-selskaper som delvis opererer i en uformell sektor. Man bytter tjenester som den mest naturlige sak i verden, og et stikkord her er dele-økonomi. I stedet for å kjøpe bil eller bestille Taxi bruker man Uber. I stedet for å legge seg inn på hotell bruker man AirBnB, og et økende antall nettverk bytter både klær og andre tjenester. På mange måter er det formaliserte arbeidsmarkedet under sterkt press, både ovenfra og nedenfra. Hele det institusjonaliserte arbeidsmarkedet som baserer seg på skillet mellom arbeidsgiver- og taker, med der tilhørende korporative organer som forhandler med regjering og storting, er tilhørende den gammeldagse fordistiske masseproduksjonen, da menneskene var enten arbeider eller kapitalist.

Men målet for både John S. Mill og Marx var jo små og mellomstore selveide bedrifter der alle eide sin egen arbeidskraft. Men på spørsmålet om hvordan dele-økonomien skal bli demokratisk og føre til økt velstand for alle er samfunnsviterne svar skyldig. De forholder seg jo en samfunnsorden som forsvant i det globaliseringen av økonomien inntraff.

Oppsummeringsvis. Utdannes det for mange samfunnsvitere? Her er jo vi i samme båt, men svaret er JA. Det utdannes altfor mange samfunnsvitere som ikke er på høyde med sin egen samtid, og derfor bidrar de ikke til å forme gode, åpne, tolerante og konkurransedyktige byer, men fungerer primært som halvslappe bremseklosser.