(dette er en rekonstruksjon av et innlegg holdt på NBBL´s årskonferanse 11.6)

Hei boligbyggelag, jeg takker for invitasjonen, og får litt dårlig samvittighet når jeg besvarer deres gjestfrihet ved å påstå at deres tid er omme. Boligbyggelagene er ektefødte barn av modernismen i mellomkrigstiden der idealet om den tette byen ble oppgitt til fordel for sonedeling og drabantbyer. Dette idealet er ekstremt arealkrevende, ei heller økonomisk eller sosialt. I den tette byen må alle arealer tenkes i bruk 24/7. Vi har ikke råd til at store byggefelt i periferien er åndsforlatte på dagtid, nå er jo også husmora blitt karrierekvinne, mens enorme næringsbygg står tomme etter arbeidstidens slutt. Idealet må være: tilbake til den tette byen der boligbygging blir byutvikling.

Hvis du spør arkitekter om hvorfor det er så lite nytekning i boligbransjen, peker de på eiendomsmeglerne som sier at det ikke er marked for det. Meglerne peker altså på sin side til trauste nordmenn som vil ha boligen siden den har vært siden Svartedauden. Utviklerne låner øre til meglerne, og ikke arkitektene, og derfor er det skapt en deadlock hvor arkitektene kan rope høyt om måter å tenke annerledes rundt boligbygging på, uten å bli hørt.

Jeg skal dele min innfallsvinkel til boligen og boligbygging inn i fire kategorier. Boligen internt, forholdet mellom bolig og bygg, boligen og utearealene samt boligen vs arbeidsplassen.

1. Internt i boligen.

Alt som står på gølvet kan i utgangspunktet dyttes inn i et skap; det være seg senger, skrivebord eller sittebenker. Gjennomsnittstørrelsen på leilighete ri Tokyo er 49 m2, og da gjerne fylt med familier. Det er ikke uten grunn at Tokyo er skilleveggenes både far og mor og bestemor. Ved hjlep av disse endres funksjonen i en bolig enkelt. Det er viktig at ikke bare arealene krympes til utbyggernes store tilfredsstillelse, men at de ulike funksjonene opprettholdes på et mindre areal.

2. Forholdet mellom bygg og bolig.

I de gamle OBOS-leilighetene var det som regel felles vaskekjeller. Det ble tungvint når de var plassert i kjelleren på høyblokker, men bookingsystemet var også veldig lite fleksibelt. Med en app kan booking av vaskemaskinene gjøres veldig enkle, Nå kan byggene igjen ta seg av vasken, og dermed blir behovet for våtrom også mye mindre i boligen. Tilsvarende er det mulig å legge nesten alle funksjoner i boligen utover soverommet til fellesarealer. Felles oppholdsrom, større felles spiserom til festlige anledninger, felles gutterom med smørebod, sykkelverksted og kjøleskap med kaldt øl. Ekstra rom til gjester kan også deles på. Hvor mange døgn i året har du egentlig behov for gjesterom?

3. Boligen/bygget og utearealene

Datteren min går i Smestad kommunale barnehage. En kliss ny barnehage med mange avdelinger. Hver ettermiddag kl. 16.30 er den tømt for barn, og blir ikke tatt i bruk igjen før neste morgen. Tilsvarende er det med skoler. Tipptopp utearealer som tilfredsstiller alle krav fra engstelige foreldre. Selv underlag som gjør at du ikke slår hvis poden faller ned fra klatrestativet. Hvorfor integreres ikke dette med boliger og arbeidsplasser slik at også utearealene blir tatt i bruk også på ettermiddags- og kveldstid? I bynære barnehager og skoler er det også mye å hente på å ta i bruk taket. Uteareal på tak er tryggere, og gjort riktig med vindskjermer og flere funksjoner kan også barn i barnehage og skole sambruke arealene, med barn som bor i området. Skoler med svømmebasseng burde selvfølgelig også åpne disse for nærområdet.

4. Boligen og arbeidsplassen

Unge mennesker er i dag ikke lenger on time, men online. Framfor å stemple inn og ut av arbeidsplassen er de alltid tilgjengelige. Den digitale revolusjonen har foreløpig ikke ført til at alle nå enten jobber hjemmefra eller er en digital nomade som gjerne jobber fra en kaffebar eller togvogn. Men det skarpe skillet mellom arbeid og fritid er i ferd med å kollapse. Modernismens kvantitative tid som delte døgnet skarpt inn i ulike soner hvor dagtid er forbeholdt arbeidet, mens kveldstid er fritid hvor arbeidstakeren skal lade batteriene til neste dags dont, er mer blurred.

Det samme er arbeidsplassen. I Helsinki har det kommen trend – Hoffice – der en gruppe mennesker jobber hjemmefra en bolig, og bytter bolig. Her setter de opp dagens gjøremål og gjennomfører en god dagsøkt i boligen til en i nettverket. I Hackney i Nord-London bygge de nå co-working space der bolig og arbeidsplass smelter sammen, og der fokuset er på å lage ulike rom for ulik bruk. Noen myldrerom, noen mer kontemplative rom, og en gradvis overlapping av funksjoner. Det fine med at arbeidsplassen og boligen integreres er jo at du slipper å ha med notatblokk på nattbordet for å skrive ned de gode ideene du kommer på om kvelden som først må vente til dagslyset for å realiseres.

Så ta på tenkehetten kjære boligbyggelag. Modernismen med sin sonedeling, enorme åndsforlatte boligfelter, og inndeling av døgnet i kvantitativ tid er herved begravet. Nå er den tette byen med funksjonsdeling, deleøkonomi og der innbyggerne med sine krav til kvalitativ tid som gjelder. Lykke til med den videre ferden.

(Dette er en forkortet og etterpåkonstruert utgave av en faglig innledning jeg holdt på årsmøtet til Samfunnsviterne Oslo og Akershus 9.6. Fremdeles er det et altfor langt innlegg til å publisere på en blogg, men what the heck. Lesbarhet er for feiginger. Alle dere som kommer gjennom får forhåpentligvis en aha-opplevelse.)

Årsmøter kan være traurige greier, så jeg er innkalt for å avlevere en faglig innledning som skal ta dere tilbake til studiedagene, og de store spørsmålene dere engang var interessert i før det rutinepregede arbeidslivet tok dere. Siden jeg er blant de eldste av dere i forsamlingen, og samtidig den eneste som fremdeles er student, skal jeg ta dere med på en reise både til fortiden og forskningsfronten på viktige samfunnsspørsmål i dag.

Osloregionen er Europas hurtigst voksende og har vokst sammenhengende siden 1984. Er du litt raus med radiusen rundt er Osloregionen på hele 2,2 millioner. Veksten i Osloregionen er ikke tilrettelagt på nasjonalt nivå, ei heller ønsket. Oslo vokser på tross av Norge. Veksten er heller ikke planlagt i kommunestyret, og veksten skjer til tross for den altfor lave boligbyggingen som gjør at det koster skjorta å bo her. De siste årenes vekst har endret både byliv og bylandskap totalt uten at samfunnsviterne har klart å be-gripe den nye samfunnsformasjonen.

Rundt årtusenskiftet stiftet Iver Neumann, Bernt Bull og jeg Makt- og globaliseringsutredningen. Den skulle være en direkte konkurrent til Makt- og demokratiutredningen ledet av statsviteren Øivind Østerud og sosiologen Fredrik Engelstad. Deres konklusjon var at demokratiet forvitrer, da forstått som at demokratiet i nasjonalstaten, må avgi makt både overnasjonalt og til markedet. Vår konklusjon var at demokratiet endrer seg, men at det er full mulig å ”gjenvinne” den demokratisk makten selv om Stortinget blir mindre viktig. Vår maktutredning la til grunn globalisering av økonomien som viktigste premiss.

1. Globalisering av økonomien.

I samfunnsgeografien står David Harveys artikkel ”From managerialism til entrepreneurialism” fra 1989 sentralt. Nøkkelordet er 1973 og sammenbruddet i Bretton Woods-avtalene som regulerte ikke minst valutaen til de enkelte land. Industrien i de vestlige land emigrerte, og de vestlige byene fikk massearbeidsledighet. Fram til da hadde nasjonalstatene basert sin velferd på fordistisk masseproduksjon (industri), og regulerte den økonomiske politikken med keynesianske intervensjoner. Nå trakk nasjonalstatene seg tilbake, og overlot byene til seg selv. Byene på sin side responderte med å bli vekstmaskiner som fokuserte på økonomisk vekst framfor utjevning av sosiale og økonomiske forskjeller.

Samfunnsgeografer – i hvert fall vi bygeografer – forholder oss derfor primært til byer i globale nettverk når vi skal forstå hvordan globalisering av økonomien endrer våre samfunn totalt. De som går eller har gått på statsvitenskap hører fremdeles Trond Nordby gnage om investitur og oppløsningsrett, mens feudalkongen Raino Malnes går rundt med en slitt utgave av Hobbes` Leviathan under armen når han skal snakke om realpolitikk. Byenes framvekst som den viktigste økonomiske og politiske aktøren har igjen ført til framveksten av en ny type økonomer som bryter med den klassiske skolen.  Michael Porter, Richard Florida, og våre egne Erik Reinert og Torger Reve anfører at økonomi alltid skal omsettes og materialiseres i en kontekst, dvs. i byer.

2. Den funksjonelle byregionen.

På statsvitenskap lærer man fremdeles om de ulike forvaltningsnivåene i politikken, enten det er kommune, fylke eller staten. I realiteten er de eneste interessante studieobjektene de funksjonelle regionene. SSB har også startet å kartlegge disse, men kaller dem da økonomiske regioner, som det er ca 90 av i Norge. Disse konstitueres av et felles bolig, arbeids- og servicemarked, og bevegelsene mellom hjem, arbeid, handel og rekreasjon går på kryss og tvers av kommunegrensene. Hvordan styrer man en funksjonell region? Kommuner og fylker har direktevalg. Foreløpig ser vi en tendens til at det opprettes enheter og institusjoner som skal serve hele regionen. Ruter server Oslo og Akershus. Oslo Business Region er riktignok eid kun av Oslo kommune, men håndterer næringsklynger i hele regionen. Noen steder opprettes det interkommunale selskaper, noen ganger andre former for regionalt samarbeid, men foreløpig finnes det ingen koordinerte bestrebelser på å serve hele den funksjonelle Osloregionen. Dette er en nøtt som samfunnsviterne ikke har noen gode svar på enda.

3. Offentligprivate samarbeidsformer.

For samfunnsvitere er dette fyfy. Ikke bare skal kommunene oppføre seg mer som bedrifter hvor etater skal ha eget budsjettansvar som i New Public Management, men kommunale oppgaver skal også nå både konkurranseutsettes og privatiseres. Store utviklingsoppgaver løftes også ut av kommunestyrene og overlates til private utviklere, og overordende profileringsbudskap som skal være styrende for all politikkutøvelse skjer i lukkede privatoffentlige fora. Men denne endringen er isolert sett ikke noe mer enn at vi får et mer komplekst demokrati der det er mange måter og arenaer for å påvirke politikken. Men vi må først bort fra den logikken at alt som er offentlig er bra, mens alt som er privat lukter det råtten fisk av. Selv om det representative demokratiet sliter ser vi også framveksten av deltakende demokrati, varianter av elektronisk direktedemokrati, og et sterkere sivilt samfunn. Samfunnsviterne må rett og slett bli flinkere til å gi innhold til hva som er god governance. Det er mange måter å involvere befolkningen på som ikke nødvendigvis skjer gjennom å stemme i kommunevalg hvert fjerde år.

4. Identitet.

Oslo er i ferd med å bli flerkulturell, selv om vi opptrer panikkartet hver gang vi ser for mange mennesker som er mørke i huden. Da noen hundre pakistanske arbeidsinnvandrere kom til Oslo på 70-tallet førte det til at stortingspolitikerne trykket på panikk-knappen og innførte innvandringsstopp. Det samme skjedde da litt for mange prostituerte fra Nigeria kom for noen år siden. Det medførte forbud mot prostitusjon. Da litt for mange av rom-folket kom var vi tilsvarende et kornaks unna tiggerforbud.

Den engelske professoren Phil Woods sa på en konferanse i Drammen for noen år tilbake at det er riktignok lett å bli norsk statsborger, men nesten umulig å bli ”norsk” uten å ha to etnisk norske foreldre. Under et foredrag på Sødern i Stockholm for noen år tilbake spurte jeg de frammøtte stockholmerne om hvordan de ville rangere de fire identitetene; verdensborger, europeer, svensk eller stockholmer. Ingen hadde svensk øverst. Den lokale og den globale identiteten var sterkest. I Norge er det stikk motsatt. Først er man norsk, så er man alt det andre. Det at vi kun opererer med nasjonale identiteter gjør også at minoritetene som kommer hit må definere seg som bindestreks-nordmenn; norsk-pakistansk etc. Men også vi må problematisere identitetsforståelsen slik at den lokale og den globale blir viktigst.

5. Heteropolis.

Den britiskfødte arkitekten Charles Jencks bruker ordet heteropolis på byer der det ikke lenger er noen majoritet, men der alle er minoriteter. Den hvite rase – den kaukasiske – er i mindretall i en håndfull amerikanske og kanadiske byer. Uten at Oslo er der enda, må vi også forberede oss på at Oslo snart er en verdensby kun bestående av osloborgere, uansett hvilken etnisitet de har. Dette gjør at vi må oppgi alle former for integrering – forstått som assimilering – der minoritetene må gjøre som majoriteten, men der vi må utvikle en sterk fargeblind verdibasert identitet som skaper sterke relasjoner på tvers av både samfunnsklasser og kulturer. Framtiden ligger i å skape en sterk urban middelklasse som riktignok vil oppleve flere konflikter, men da forstått som sunne konflikter. Så lenge det ikke finnes noen majoritet som kan være overdommer må vi akseptere framveksten av flere parallellsamfunn som er i stand til å snakke godt med hverandre.

Behøver for eksempel segregering å være entydig negativt? Samfunnsgeografen og prof. Terje Wessel er en av våre fremste forskere på etniske minoriteter i Oslo. Et interessant funn i hans studier er at minoritetene som opplever sosial mobilitet, ikke flytter til vestkanten som etniske nordmenn, men vil heller ha mer igjen for pengene og flytter enten internt i området til større leilighet eller hus, eller ev. lenger nord i regionen. Dette betyr jo at segregering til en viss grad skjer frivillig fordi minoriteter overhodet ikke er opptatt av symbolverdien ved å bo på Vestkanten.

6. Informalization og framveksten av det uformelle arbeidsmarkedet.

I samfunnsgeografien lærer vi om fenomenet ”informalization”. På kort og godt norsk kan det oversettes til det uformelle arbeidsmarkedet. I mange land, for eksempel India, er flertallet av jobbene utført i den uformelle økonomien der ingen fagforeninger, arbeidstakerrettigheter eller garantert minstelønn ser dagslys. Fenomenet kommer krypende også nordover og i mange søreuropeiske land som Spania, Italia og ikke minst Hellas, er den uformelle økonomien voksende. Dette betyr ikke nødvendigvis mafia og svart arbeid. Jeg snakket med en fra Barcelona som sier at arbeidsledigheten på rundt 20% på langt nær er reell. Mange bytter arbeidskraft som vennetjenester, og bruker heller uformelle nettverk for å løse oppgaver framfor å bestille på Gule Sider

I Norge har vi ent gryende antall start up-selskaper som delvis opererer i en uformell sektor. Man bytter tjenester som den mest naturlige sak i verden, og et stikkord her er dele-økonomi. I stedet for å kjøpe bil eller bestille Taxi bruker man Uber. I stedet for å legge seg inn på hotell bruker man AirBnB, og et økende antall nettverk bytter både klær og andre tjenester. På mange måter er det formaliserte arbeidsmarkedet under sterkt press, både ovenfra og nedenfra. Hele det institusjonaliserte arbeidsmarkedet som baserer seg på skillet mellom arbeidsgiver- og taker, med der tilhørende korporative organer som forhandler med regjering og storting, er tilhørende den gammeldagse fordistiske masseproduksjonen, da menneskene var enten arbeider eller kapitalist.

Men målet for både John S. Mill og Marx var jo små og mellomstore selveide bedrifter der alle eide sin egen arbeidskraft. Men på spørsmålet om hvordan dele-økonomien skal bli demokratisk og føre til økt velstand for alle er samfunnsviterne svar skyldig. De forholder seg jo en samfunnsorden som forsvant i det globaliseringen av økonomien inntraff.

Oppsummeringsvis. Utdannes det for mange samfunnsvitere? Her er jo vi i samme båt, men svaret er JA. Det utdannes altfor mange samfunnsvitere som ikke er på høyde med sin egen samtid, og derfor bidrar de ikke til å forme gode, åpne, tolerante og konkurransedyktige byer, men fungerer primært som halvslappe bremseklosser.

 

 

(Dette er en skriftig rekonstruksjon av et lengre innlegg holdt for en nettverksamling med mye fintfolk på Lyngnasæter i Hadeland 3.6)

For å svare på spørsmålet først. Hadeland er Osloregionens Obo. Obo´en er et gammelt treblåserinstrument og har mer karakter enn f.eks. klarinetten. Lyden er mer nasal, men enda viktigere: Obo´en er en av de melodiførende instrumentene i et orkester. Både beliggenheten og historien gjør at Hadeland kan spille en liten, men tydelig rolle i Osloregionen.

Hadeland er i dag det sorte hullet i Osloregionen. Området nordøst for Oslo er nærmest usynlig. Da bortsett fra alle i Oslo som enten har hytte på Mylla eller de som tar skibussen for å gå med sola inn til byen en vakker vinterdag. Dette skyldes først og fremst en elendig infrastruktur. Gjøvikbanen er den eneste togstrekningen der NSB nærmest lover forsinkelser på sine hjemmesider: “Gjøvikbanen er over 100 år, og var opprinnelig en tømmerbane. Alder på banen, svinger og eldre materiell gjør at driften er utfordrende, og at regularitet og punktlighet ikke er en selvfølge”. Snitthastigheten til toget er ikke stort raskere enn T-banen. Mangelen på befolkningsgrunnlag gjør at det heller ikke er lønnsomt å ruste opp banen. I Hadeland er det en historsk sterk grendestruktur, som gjør at de færreste bor i knutepunktene som stoppestedene utgjør.

Foto: Lunner stasjon

Kvaliteten på Riksvei 4 er heller ikke spesielt oppmuntrende. Det er fascinerende hvordan gravitasjonskraften mot Oslo sentrum gjør at verken Oslo eller Nittedal kommune gidder å bygge ut riksveien nordover. Fra Grorud til kommunegrensen er det tofelts vei, og det skal ikke mange gamle menn med hatt på veien før det blir propp. Tilsvarende har Akershus fylke og Nittedal kommune valgt å fokusere på veistrekningen fra sitt Rådhus langt sør i kommunen og ned til veikrysset på Gjelleråsen. Her kommer vi inn på det som kan virke som Hadelands største problem. Fraværet av framoverlente politikere på Stortinget som sitter i samferdelseskomiteen og som kan drysse veimillioner og togskinner fra Gjøvik og ned til Oslo. At Gjøvikbanen foreløpig er en blindtarm som ikke er koblet på det bredere tognettet, f.eks. ved Lillehammer, hjelper heller ikke.

Hadeland er også en unaturlig konstruksjon. Den store utpendlingen fra ikke minst Lunner, men også Jevnaker til Oslo, gjør at disse to kommunene mer eller mindre er en integrert del av den funksjonelle Osloregionen. Gran kommune er i sterkere grad seg selv nok, med langt mindre både inn- og utpendling. Samtidig er det senteret på Gran som er det naturlige regionsenteret i Hadeland. Der har dere til og med pizzabuss. Alle funksjonelle regioner trenger et senter som regionen kan vokse ut fra. Gran er herved senteret i Hadeland. Hvis dere tre kommuner velger å slå dere sammen, har dere også løst problemet hvor storkommunens rådhus skal ligge.

Hadeland  har i altfor lang tid vært seg selv nok. Det kommer muligens av den historisk sterke bondekulturen der bøndene stort sett må se ned på sine egne støvler for og ikke trøkke på noen enorme kuruker. Løfter dere blikket ser dere en Osloregion på 2,2 millioner mennesker som beveger seg på kryss og tvers av regionen for å bo, arbeide eller rekreere. Foreløpig er dere for dårlig integrert til å få deres andel av den etterhvert store og slagkraftige regionen. Den gode nyheten er at det går godt for Hadeland, så fremt det går godt for Oslo, men den dårlige nyheten er at dere ikke blir vurdert som lokasjon for verken å bo, arbeide eller rekreere for andre enn de som allerede kjenner til Hadeland. Jeg vet f.eks. at det er skiføre her på Lyngasæter når krokusen blomstrer i Oslo. Hvorfor i all verden skal Oslofolk behøve å dra til Sjusjøen når Lyngasæter er drøye en time unna?

Det funksjonelle boligmarkedet i Osloregionen er relativt entydig. Når familier i Oslo får sitt andre barn trekkes de automatisk til fredelige pletter med mye grøntareal. Oslo taper hvert år barnefamilier i hopetall til Akershus. Hvorfor kan ikke disse like gjerne flytte til Harestua, Grua eller Roa? Og husk at det er barnefamilier der begge foreldre er i jobb som er kommunenes gull. Og de skatter til kommunen der de bor, og ikke der de jobber. Så lenge bedriftsbeskatningen er statlig er det mindre viktig å jage nye arbeidsplasser.

Foto: Gran sentrum. Tendenser til bydannelse, om enn spredt og bilbasert.

Oppskriften for hvordan dere skal spille Obo´en i Osloregionens orkester er derfor oppsummert: Nyere bebyggelse bør legges rundt kollektivknutepunktene så det blir lettere å forsvare opprustning av Gjøvikbanen. Dropp alle former for identifikasjon med Oppland selv om dere ligger i Oppland fylke. Søk gjerne overflytting til Akershus eller jobb for at det nasjonale nivået legger ned fylkene og oppretter store regionkommuner. Legg alle eggene deres i hatten til Osloregionen og få til et mer integrert samarbeid med de to millionene som er deres naturlige naboer. Bli flinkere til å synliggjøre dere selv i Oslo. Hadelandpatriot Rune Resset har tidligere anbefalt å lage en Hadelandambassade på Oslo S. En utmerket ide der gode ambassadører viser veien til Gjøvikbanen. I Kongsvinger har de bla. leid Rockefeller for en kjempefest for sine utflytta sambygdinger og traktert dem med elgkjøtt. Profiler Lyngasætra som det nye Sjusjøen, og ikke minst. Sørg for at den mentale avstanden fra Oslo til Hadeland blir mindre. Så lenge det eneste Oslofolk forbinder med Hadeland folkene som står ved elvebredden og vinker Ha Det i historen om Professor Drøvel, får dere ikke tilførsel av den enorme kraften som for tiden er under oppseiling i regionen vår.

Med denne nettverkssamlingen har dere fått deres første Hadelandambassadør som ikke er knyttet til regionen. Jeg skal heretter vie deler av mitt liv til å få Hadeland til å blomstre og få den anerkjennelse regionen fortjener.