Dra te Moss

Moss er det nye Drammen. Å rebrande Moss er egentlig å ta en omvendt Man U. Everton-Moyes som har tatt over for Ferguson – som har vunnet alt som tenkes kan med laget sitt over 20-års periode – kan kun mislykkes. Motsatt er det med Moss. Etter at Drammen opplevde sitt mirakel, er det Moss som har overtatt verstingstempelet i Osloregionen. I den grad byen har vunnet noen priser så er det Stinkulf-prisen for sin berømmelige Mosselukt. Selv kråkene flykter fra Moss. De eneste utestedene som har gått bra er de som klarer å lure trygdepengene fra sine stamkunder. Hva annet kan man egentlig vente av en by hvis sentrum er okkupert av en gigantisk pustende og stønnende papirfabrikk? Det er umulig og ikke lykkes med rebranding av Moss.

Hver gang jeg har vært i Moss har jeg adressert at Peterson-fabrikken må legges ned før vi kan begynne å snakke om byutvikling. Peterson har vært elefanten i rommet ingen snakker om. Hver gang har lokale mossinger gått av skaftet. To av hovedinnvendingene kan grupperes slik: Uten Peterson blir Moss Bærum. Underforstått en rik snyltekommune som sender alle arbeidstakerne sine til byen (Oslo) for å jobbe. Og Peterson kom først. Byen etterpå. Nå fikk riktignok Moss bystatus allerede i 1720, mens Peterson først kom 80 år senere, men Peterson har altfor lenge vært motoren bak utviklingen av Moss.

Men nu skal alt bli så meget bedre. Fra Moss Lufthavn til kaifronten rykker utviklerne og gravemaskinene fram. Den største utfordringen av dem alle har Höegh Eiendom som skal transformere hele den gamle Peterson-tomta til -ikke bare en ny bydel, men Moss skal endelig etter snart 300 år få et sentrum. Det blir ikke lett i en by som gråter hjerteskjærende hver gang noe blir demontert, enten det er fabrikkpipene som utgjør Moss` eneste skyline, eller et tannhjul på de to gigantiske papirmaskinene som til sammen fyller 320 fulle containere når de er demontert.

Før Moss kommer dit må byen ta noen strategiske veivalg. Beliggenheten er både en velsignelse og en forbannelse. Nærheten til Oslo gjør at hele regionen vil oppleve vekst nær sagt uansett hva de gjør. Utfordringen er å lage nye arbeidsplasser til erstatning for industrien som nå er borte. Eller skal Moss bli en attraktiv forstad til Oslo, helt uten chat-tyggende somaliere, aggressive romfolk og annen støy som følger med storbyen?

Så lenge selskapsskatten er statlig og kommunene får skattepengene etter bostedsadresse, går det utmerket an å leve uten mange arbeidsplasser. Nesodden er den største gjøkungen i Osloregionen. De nekter å bygge høyt og tett – for da kunne de gud forby, få sosialklienter og det som verre er, og har nesten utelukkende offentlige arbeidsplasser knyttet til barnehager, skoler, helsevesen og kommunalt byråkrati.

Men andre mindre byer i Osloregionen har faktisk lykkes med å lage attraktive arbeidsplasser. Lillestrøm lener seg mot Kjeller og høyskolen og brander seg selv som Kunnskapsbyen. Drammen har transformert papirfabrikken sin til et høykompetansemiljø på Papirbredden. Uten høyt utdannede kunnskapsarbeidere eller studenter er det vanskelig å lage pulserende og attraktive møteplasser og byrom. Her har også utviklerne en viktig rolle. Fokuserer de kun på boliger der næringsvirksomhet er ensbetydende med kafeer i første etasje, blir Moss en soveby på lik linje med Gjerdrum og Nesodden. Det må svi i stoltheten på den engang så stolte industribyen.

Er det tilfeldig at verdens suverent minst attraktive by er hovedstaden til en av verdens rikeste kommuner? Neppe.

Byen dør hvis vi ikke får dreis på programmeringen av bygulvet.

Størstedelen av det våkne livet leves i øyehøyde. De aller fleste aktiviteter i et byrom foregår fra 0 til 2 meter over bakken. Enten det foregår i byrommene mellom husene eller i byggenes førsteetasjer. Dette banale faktum skjuler den triste sannheten at det omtrent ikke finnes noen kompetanse på programmering av bygulvene i Norge. Når det gjelder plassene, skjeler vi fremdeles til byrommenes førsteelsker Jan Gehl eller så gjør vi som Levende Oslo, la bymiljøetaten få all makt til å lage store granittflater som enkelt kan måkes om vinteren, men som duger til lite annet. Når vi kommer til innholdet i førsteetasjene finnes det enda mindre ekspertise. Plan- og bygningsetaten er typisk 68-livredd for handel fordi det betyr kommersialisering, og eiendomsutviklerne tenker kun kortsiktig økonomisk. Dermed er faren stor for at større nybygde områder av byen får nøyaktig de samme kjedebutikkene, med det som følge at bylivet dauer til fordel for netthandel og kjøpesentraer.

Hvordan tenker en typisk eiendomsutvikler? Det første som gjerne oppstår der det ikke før var liv er matvarebutikker. De kommer som sopp etter regnskyll, og gjerne i tospann. Først en lavprisbutikk som REMA eller Kiwi, og så gjerne en Meny. Det enkle er ofte det verste, snakker du med Norgesgruppe kan du få to butikker i begge segmentene. Deretter trimmer jo folk masse. Vi må få inn Elixia eller SATS. De kan jo brukes både av de som jobber og de som bor i et område. Har vi store bedrifter i området vårt er det naturlig å serve dem med for eksempel Klinikk for Alle. Også må vi ha en kaffebar. Kaffebrenneriet er de største, men kanskje litt for kjedelige. Vi klinker til med Espresso House. De er litt mer hipsterhippie. Og så må folk spise. Da går vi for en asiatisk og en italiensk, med billigere lunsjretter, så folk kan velge.

Slik går prosessen i de norske byene til alle de nye strøkene er teppebombet med nøyaktig det samme tilbudet. Tjuvholmen har dog gått en mer original vei. Alle galleriene og kulturtilbudene er primært en utgiftspost, men er med på å skape et annerledes image. Vanlige butikker går konk der ute, mens alle de eksklusive utestedene og restaurantene fungerer som byens nye fjøs og vannhull. På Tjuvholmen eter og drikker du til syra truer med å boble over i kråsen din.

Alle som må programmere et bygulv må bestemme seg for hvilke målgrupper de vil tiltrekke seg. Alt for mange programmerer for de som lever og bor i et område. Det eneste som er sikkert hvis en velger den løsningen er at bygulvet blir steindødt etter mørkets frambrudd. De færreste handler og spiser i nærheten av der de bor. Skal et område tiltrekke seg det mangfoldet alle etterstreber, må det også finnes noen tilbud som er finansiert slik at ikke ølen koster 101,-for 0,4 eller spekeskinka koster skjorta. Det er mye bedre å differensiere slik at noen eksklusive lokaler også subsidierer noen andre lokaler. Her er det viktig å tiltrekke seg de riktige driverne. Alle vet hva Jan Vardøen har gjort for Løkka. Men også Trøbbelskyter- Runar Eggesvik & Co driver i praksis nå alle utestedene rundt Youngstorget, Øyafestivalen etc. Skaff proffe idealister som kan tenke smått, men i stor skala. Finn tilsvarende ildsjeler i strøket eller bydelen din.

Oslo har også en stigende andel av kravstore storbyturister. De vil verken spise italiensk, gå på en irsk pub eller handle i en Dior-butikk som er langt billigere i hjembyen. De vil ha det genuine, det de ikke finner noe annet sted. Vi snakker Kulturhuset på Youngstorget, Mathallen, enhver Moods of Norway-butikk, Herr Nilsen ved Tinghuset, Fenakroken i Tordenskjolds gt. Maaemo ved Akrobaten, Pjoltergeist i Fredensborgveien.

Hvis eiendomsutviklerne er så lure at de investerer noe av overskuddet sitt i byrommene mellom byggene sine, og skaffer de originale, men kommersielt vellykkede konseptene i førsteetasjene, snakker vi butikk. Da kan kjøpesentraene dra seg baklengs inn i netthandelen.