Som alle andre norske byer vokser også Trondheim fort og gærent. Det har vært steile fronter i Trondheim, helt fram til kommunalminister Jan Tore Sanner grep inn rett før jul, og ga byens myndigheter medhold. Byens myndigheter vil at byen skal vokse utover og ta av dyrka mark, mens landbruket slipte stålet på skurtreskerne sine og mobiliserte til kamp. For en gang skyld er jeg på bøndenes side, og det har jeg ikke vært siden Tore Hund og hans bondehær slo urbanisten Olav den Hellige på slaget ved Stiklestad i 1030. Det finnes ingen god grunn til at landsbyen Trondheim skal ese utover som Bør Børson`s magemål. Trondheim må vokse innover og oppover.

Som de aller fleste alle andre norske byer, ble også Trondheim fullstendig ødelagt av kommunale planleggere med hagebyidealer på 60-tallet. Idealet om den tette byen ble forlatt, og kombinasjon kommunesammenslåing og frisleppet av bilsalget i 1960, skapte den spredte byen som samlet veksten i satellitter, eller på et folkelig språk; drabantbyhælvete. Sør-Trøndelag er med sine 342 km2 Sør-Trøndelags nest største landbrukskommune. Den spredte veksten har skapt lav tetthet.

Sett i et nordisk perspektiv er det i København man bor tettest. Der bor det over 6000 mennesker per kvadratkilometer. I Oslo (uten marka) er tettheten 4458 mennesker per kvadratkilometer – litt lavere enn i Stockholm. Til sammenligning har Stavanger, Trondheim og Bergen mellom 2000 og 3000 innbyggere per kvadratkilometer.

Forskjellen mellom Trondheim og Oslo er også stor når det gjelder bygningstypologi. I Oslo bor 80 prosent i bygård/blokk og ca 20 prosent i enebolig/tomannsbolig. I Trondheim er tallene omvent, kun 20 prosent bor i bygård/blokk. Selv i det historiske Midtbyen er det foruroligende mange lave trebygninger. Riktignok er Trondheims innbyggerne i Norgestoppen når det gjelder å bruke sykkel, men er skikkelig midt på treet når det gjelder å reise kollektivt. Det er bare i Oslo at flertallet av reiser blir utført av gående, syklende eller de som reiser kollektivt.

Planmyndighetene i Trondheim lider av høydeskrekk. I etterkrigstiden fikk mange andre større, norske byer høy, moderne sentrumsbebyggelse. Men ikke Trondheim. De lærde strides om det skyldes svakere økonomisk stilling eller prof. Sverre Pedersens byplan fra 1938 som ble godkjent i 1949. Selv i Rosten-området – som ble utpekt til å være Trondhjems Central Business District – finnes det kun noen få bygg som er høyere enn 10 etasjer. Mens Meierikvartalet i Lillestrøm planlegges med 19 etasjer, kryper bebyggelsen i Trondheim under sperregrensen til de høyeste trærne. Det er forståelig at man ikke vil bygge inne Nidarosdomen og det 90 meter høye spiret, men det er ingen grunn til å la feudalsamfunnets mange kirkespir legge for strenge føringer på bebyggelsen.

Trondheim har som mange andre norske industribyer store transformasjonsområder å ta av. Transformasjonen av Trondheim Mekaniske Verksted har i all hovedsak vært vellykket, men fremdeles gjenstår det enorme arealer ned mot sjøen, ikke minst der Nidelva renner ut i Nyhavna. Trondheim har et langt stykke igjen for å bli Fjordby for å si det mildt.

På mange måter sluttet Trondheimsregionen å produsere interessante nyheter på riksnivå etter slaget ved Stiklestad i 1030, det var i tillegg dårlige nyheter. Med Cicignons gamle byplan i bunn har byen alle muligheter til å igjen å bli den tette byen. Det er ingen grunn til å plage bøndene mer.