Time out på Sukkerbiten

Sukkerbitens framtid er altfor viktig til og overlates prkåte politikere i valgkampmodus

Mitt kjærlighetsforhold til Sukkerbiten går tilbake til en sensommerdag i 2003. Da sto jeg i shorts og spredde 10 tonn sand utover helikopterplassen ved siden av Oslo Havns hvite sukkerbitbygg. Da fant jeg over 100 kondomer i et bittelite område, et bevis for hvor lukket dette området var for 16 år siden. Kun horekunder og narkomane vanket her. Grunnen til at jeg var der skyldtes at Oslo Byaksjon skulle markere vårt aktivistprosjekt Lido Oslo – tegnet av arkitekt Magne M. Wiggen. Vi ville gi fjorden tilbake til folket, og var overbevist om at en bystrand akkurat her var en god ide, selv om alle politikerne var skeptiske. Vi fikk rett. Nå vil alle ha strand overalt i Bjørvika.

Sukkerbiten har lenge vært en-ikke sak. Det har vært stor politisk enighet om at Sukkerbiten skal reguleres til både kultur og friområde. Reguleringen fra 2003, og gjentatt i 2014, har samlet bred politisk konsensus. Helt fram til Sukkerbitens Venner på forsommeren satte i gang med sin vellykkede aksjon for å omregulere Sukkerbiten til gratis friområde. Debatten de har reist må hilses velkommen – jo flere som engasjerer seg i byutvikling, jo bedre er det. Da øker sjansene for at prosjektene som blir vedtatt, både bygger på de beste argumentene og skaper bredt eierskap blant byens befolkning.

Men å presse fram beslutninger når det er så mye støy er sjelden lurt. F.eks tok daværende byrådsleder Erling Lae en time out når det stormet som verst rundt Barcode i 2006/2007. Til tross for at jeg sendte ham en sms der jeg truer med å terminere vårt vennskap hvis han snudde, hehe. Lae ville ha tid til å vurdere alternativer, fikk det, og realiserte Barcode nærmest etter den opprinnelige planen. Fordi alternativene ikke var realistiske. En time out er ikke det samme som omkamp, snarere tvert i mot. En time out skal øke sjansene for at det IKKE blir omkamp.

Da må time out´en brukes lurt. Det er særlig fire forhold som må jobbes med.

  1. Hva med grøntarealene i Bjørvika? Et oppslag i Aftenposten nylig spurte beboere og brukere av Bjørvika om deres ønsker for bydelen. Det var unison samstemmighet i at Bjørvika må få større innslag av grønt. Dette savnet må tas på alvor. Det er ikke lett å forstå hvor grøntarealene kommer når du står midt i byggeplassen Bjørvika. Dessverre fikk vi aldri et informasjonskontor for Bjørvika slik de så forbilledlig har fått til i HafenCity – Hamburg. Men politikere og utbyggere som vet hva som kommer, må klare å kommunisere hvilke grøntarealer og friområder som er under utrulling eller planlegging. Dette er en ren kommunikasjonsutfordring og kan enkelt løses.
  2. Kan Sukkerbiten huse både en kulturbygget attraksjon, og være et velfungerende friområde? Det er nok av øgly eksempler på at utviklere kliner noe grønt på steder der de ikke klarer å realisere et bygg eller må tilfredsstille utearealnormer. Tankegangen er enkel: Identifiser områdene som er utelatt fra planleggingen (spaces left out after planning – SLOAP), rull ut noen gressstrå, plant noe buskas, og voila, så skal det oppstå et paradis for både planter, dyr, barn, svermende tenåringer og eldre flanører. Selv om alle intuitivt vet at utearealene ikke engang kommer til å tiltrekke seg nødne hunder. Skal et friområde fungere må økosystemene, både det økologiske og sosiale, fungere. Er Sukkerbiten stort nok til å balansere et kulturbygg og et friområde?
  3. Hva skjedde med medvirkningen i Fjordbyen? Utbygging av Fjordbyen er egentlig forbilledlig. Politikerne har bestemt utnyttelsesgraden og planmyndighetene tegnet ut vedtakene, og utviklerne har fulgt opp. Men Fjordbyplanen ble unnfanget i en tid da medvirkning i planprosesser ikke var på agendaen. Ettersom fjordkanten tettes igjen, og folk skjønner at det blir veldig mange bygg, er det ikke rart at de reagerer. Det rødgrønne byrådet har selv uttrykt at medvirkning skal prioriteres. Hvordan skal man sikre god medvirkning når framtidens Sukkerbit skal formes?
  4. Hvor er begeistringen for det planlagte Fotografihuset? Jeg har til dags dato ikke hørt noen si noe begeistret og visjonært om hva Fotografihuset skal drive med. Og like viktig: Hvorfor skal de ligge akkurat på Sukkerbiten? Vi vet at de budsjetterer med 250 000 besøkende årlig, at de trenger stor grad av offentlig støtte, og at de har lett etter et egnet sted lenge, men så er det bråstopp. Det kan virke som om de bevisst ligger under radaren og kynisk kalkulerer med at et politisk flertall bestående av H, Ap og V skal vinne fram. Hvorfor skal det være så jævla vanskelig å snakke begeistret om noe de tror skal tiltrekke seg 250 000 årlig? Det holder ikke med å si at fotografi er det mest brukte kommunikasjonsmiddelet i dagens samfunn pga smarttelefonen. En av grunnene til at Sukkerbitens Venner har fått så mye oppmerksomhet rundt forslaget sitt er at tilhengerne av Fotografihuset har samlet seg rundt sin egen fem-meter, der de utelukkende mumler til hverandre , totalt uinteressert i hvor ballen er.

Mitt enkle råd er derfor. Ta Sukkerbiten ut av valgkampen, ta en pustepause, og start med å gi gode svar på de fire utfordringene overfor.

1 Comments

  1. Thorbjørn Matsen August 27, 2019 at 09:40

    Det er noen faktorer som de fleste innemennesker og bymennesker ikke forstår. Det er at når man erstatter vegetasjon med bygninger, så får man kraftige vinder på kjøpet. Hvorfor skal vi i Oslo gjøre de samme tabbene som f.eks. på Manhattan. Kun en park, mens strandsonen er okkupert. Området her er kanskje viktigere enn Frognerparken. Det er vel ingen som vil bygge ut Frognerparken. Nå er snart hele 100 metersbeltet i Oslo bygget fordi det selvsagt er mest lønnsomt for eiendomsbesitter, men når det er oss? Vi er kommunen.

    Reply

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *