Den dårlige nyheten er at verden tilsynelatende er i ferd med å gå av hengslene. Den gode nyheten er at Oslo akkurat har startet sin gullalder.

State of the City-rapporten som Oslo Business Region utarbeider årlig er rett og slett lystelig lesing. Økonomien er allerede så diversifisert og oljeuavhengig at krisen i Nordsjøen ikke påvirker oss. Vi har verdens høyest utdannede befolkning, blant de yngste, og bykroppen vår er verdens mest kompakte. Vi kan bli bedre på vertskap og innovasjon, men dette har vi kontroll på. Noen brunsnegler i den norske offentligheten vil ha det til at Grouddalen er i ferd med å bli Rinkeby i Stockholm eller Rosengård i Malmø, men dette er sludder og pølsevev. Groruddalen er vårt nye G-punkt, og en sosialdemokratisk idyll.

Det er altså ikke slik at verden er i ferd med å gå av hengslene. Globaliseringen av både økonomien og kulturen nedmonterer kun den gamle verdensorden skapt av freden i Westphalen der nasjonene delte territoriet mellom seg. Fram vokser globale nettverk av byer i gjensidig avhengighet. Kjell A. Nordstrøm sto på scenen under fjorårets Oslo Urban Arena og spådde en ny verdensorden bestående av 600 byer. Brexit har også fått fart på London der den nye muslimske ordførerer Sadiq Khan nå forlanger større autonomi fra UK.  Framtiden handler altså om byer og ikke nasjoner. Oslo er det nye Norge.

Der nasjoner kriger, handler byene. Der nasjoner søker homogenitet, elsker byer diversitet. Der nasjoner er mest opptatt av hvor du kommer fra, er byene mest opptatt av hva du kan bidra med. Det er begrep vi bør lære oss en gang for alle når vi nå nærmer oss den nye verdensorden: Akkulturasjon. Begrepet er helt sentralt i sosialantropologi og sosiologi, og betegner at når to kulturer møtes vil begge endre seg, både på individ- og samfunnsnivå, i større eller mindre grad. Disse prosessene går begge veier. Åpne bysamfunn gjør det lettere for individer fra andre kulturer å “hjemme” seg i den nye kulturen for å bruke et begrep fra Sigrid Undset. Byer som klarer å lage tolerante og inkluderende kulturer kommer til å vokse i den nye verdensorden. Byer som forblir i skyggen av nasjonen de befinner seg i, er dømt til å tape.

Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her? Da er vi igjen tilbake til begrepet akkulturasjon. Mange innflyttere jeg snakker med sier at det er vanskelig å knekke Oslokoden. Hvordan skal man integreres i noe man ikke vet hva er? Det har alltid vært vanskelig å knekke Oslokoden. Vestlandsforfatteren Hans E. Kinck påpekte i et essay at Oslo er sky og tilbakeholden. Nordlendingen Geir Lundestad sa det enda mer brutalt. Hvordan kan man forvente at innflyttere skal elske Oslo så lenge Oslo ikke er i stand til å elske seg selv? Gammelordfører Friele i Bergen sa engang at Oslo består av reservedeler fra hele landet. Over 50% av de som bor her er til enhver tid født et annet sted. Som hovedstad har vi glemt å bygge den lokale Oslokulturen. Jeg gjentar derfor spørsmålet: Hvordan skal vi bygge en Oslokultur som gjør at talenter fra hele verden “hjemmer” seg her?

Den mest sentrale komponenten i en kultur er verdier. Det finnes til og med en World Values Survey som ser på hvilke verdier som er utbredt og hvordan de endrer seg over tid. Ut fra dette materialet grupperer forskere ulike kulturer i henhold til verdisystemer. Oslo er et gjennomført liberalt postindustrielt og sekulært samfunn med “feminine” verdier. Oslo er det Kjell A. Nordstrøm kaller for Girlville. Det er flere kvinner enn menn her, de tar høyere utdannelse og stormer fram på alle fronter. Men vi må gå enda dypere inn i verdigrunnlaget for å tydeliggjøre hvordan Oslo skiller seg fra andre byer. I Oslo´s rykende ferske Brand Management Strategy har nærmere 1000 Oslopolitans borra i akkurat det som er våre kjerneverdier. Ut av dette omgående materialet er det funnet tre kjerneverdier. Ekte. Berikende. Banebrytende. “Ekte” er i samsvar med Hans E. Kincks observasjon for over 100 år siden. Det er ingen forstillelse eller kunstlethet over Oslofolk. Vi snakker ikke med to tunger. Berikende spiller på den trygge konteksten Oslofolk lever innenfor. Vi står fritt til å forfølge våre drømmer uavhengig av seksuell, etnisk eller familiebakgrunn. Banebrytende peker tilbake på vår historiske kultur. Enten det er våre pionerer Amundsen og Nansen. Eller det faktum at Oslo ikke har en sterk historisk og elitistisk identitet som fungerer som tvangstrøye. Oslo er ikke som København og Stockholm, men ligner mer på Settle, Vancouver og Auckland.

I fase to av det foreliggende profileringsprosjektet skal disse kjerneverdiene forankres i hele befolkningen gjennom utnevnte Oslomabassadører. Det kan bli deg. Det siste skrittet er at Oslos kjerneverdier ligger i bånn for all videre politikkutvikling. Ikke minst må byens viktigste styringsdokument – Kommuneplanen – basere seg på den helt spesielle og unike Oslokulturen. Når Oslokulturen parrer seg med Kommuneplanen vil det oppstå en kreativ eksplosjon som gjør at Oslo garantert til akselrere seg ut av gullalderen og inn i diamantalderen.

Vil du værre med så heng på.