Byen dør hvis vi ikke får dreis på programmeringen av bygulvet.
Størstedelen av det våkne livet leves i øyehøyde. De aller fleste aktiviteter i et byrom foregår fra 0 til 2 meter over bakken. Enten det foregår i byrommene mellom husene eller i byggenes førsteetasjer. Dette banale faktum skjuler den triste sannheten at det omtrent ikke finnes noen kompetanse på programmering av bygulvene i Norge. Når det gjelder plassene, skjeler vi fremdeles til byrommenes førsteelsker Jan Gehl eller så gjør vi som Levende Oslo, la bymiljøetaten få all makt til å lage store granittflater som enkelt kan måkes om vinteren, men som duger til lite annet. Når vi kommer til innholdet i førsteetasjene finnes det enda mindre ekspertise. Plan- og bygningsetaten er typisk 68-livredd for handel fordi det betyr kommersialisering, og eiendomsutviklerne tenker kun kortsiktig økonomisk. Dermed er faren stor for at større nybygde områder av byen får nøyaktig de samme kjedebutikkene, med det som følge at bylivet dauer til fordel for netthandel og kjøpesentraer.
Hvordan tenker en typisk eiendomsutvikler? Det første som gjerne oppstår der det ikke før var liv er matvarebutikker. De kommer som sopp etter regnskyll, og gjerne i tospann. Først en lavprisbutikk som REMA eller Kiwi, og så gjerne en Meny. Det enkle er ofte det verste, snakker du med Norgesgruppe kan du få to butikker i begge segmentene. Deretter trimmer jo folk masse. Vi må få inn Elixia eller SATS. De kan jo brukes både av de som jobber og de som bor i et område. Har vi store bedrifter i området vårt er det naturlig å serve dem med for eksempel Klinikk for Alle. Også må vi ha en kaffebar. Kaffebrenneriet er de største, men kanskje litt for kjedelige. Vi klinker til med Espresso House. De er litt mer hipsterhippie. Og så må folk spise. Da går vi for en asiatisk og en italiensk, med billigere lunsjretter, så folk kan velge.
Slik går prosessen i de norske byene til alle de nye strøkene er teppebombet med nøyaktig det samme tilbudet. Tjuvholmen har dog gått en mer original vei. Alle galleriene og kulturtilbudene er primært en utgiftspost, men er med på å skape et annerledes image. Vanlige butikker går konk der ute, mens alle de eksklusive utestedene og restaurantene fungerer som byens nye fjøs og vannhull. På Tjuvholmen eter og drikker du til syra truer med å boble over i kråsen din.
Alle som må programmere et bygulv må bestemme seg for hvilke målgrupper de vil tiltrekke seg. Alt for mange programmerer for de som lever og bor i et område. Det eneste som er sikkert hvis en velger den løsningen er at bygulvet blir steindødt etter mørkets frambrudd. De færreste handler og spiser i nærheten av der de bor. Skal et område tiltrekke seg det mangfoldet alle etterstreber, må det også finnes noen tilbud som er finansiert slik at ikke ølen koster 101,-for 0,4 eller spekeskinka koster skjorta. Det er mye bedre å differensiere slik at noen eksklusive lokaler også subsidierer noen andre lokaler. Her er det viktig å tiltrekke seg de riktige driverne. Alle vet hva Jan Vardøen har gjort for Løkka. Men også Trøbbelskyter- Runar Eggesvik & Co driver i praksis nå alle utestedene rundt Youngstorget, Øyafestivalen etc. Skaff proffe idealister som kan tenke smått, men i stor skala. Finn tilsvarende ildsjeler i strøket eller bydelen din.
Oslo har også en stigende andel av kravstore storbyturister. De vil verken spise italiensk, gå på en irsk pub eller handle i en Dior-butikk som er langt billigere i hjembyen. De vil ha det genuine, det de ikke finner noe annet sted. Vi snakker Kulturhuset på Youngstorget, Mathallen, enhver Moods of Norway-butikk, Herr Nilsen ved Tinghuset, Fenakroken i Tordenskjolds gt. Maaemo ved Akrobaten, Pjoltergeist i Fredensborgveien.
Hvis eiendomsutviklerne er så lure at de investerer noe av overskuddet sitt i byrommene mellom byggene sine, og skaffer de originale, men kommersielt vellykkede konseptene i førsteetasjene, snakker vi butikk. Da kan kjøpesentraene dra seg baklengs inn i netthandelen.