Er Oslo en delt by? Nei. Er det store forskjeller i levekår? Ja. Åh dæven så interessant, da ligner Oslo faktisk på alle andre storbyer i verden. Og som hos andre storbyer – vevet inn i den globale økonomien – er skillet mellom sentrum-periferi langt mer interessant å undersøke enn øst-vest.

Romsås. Periferi

Tjuvholmen. Sentrum

Aftenpostens artikkel om T-banelinje nr. 5 har fått mye oppmerksomhet. Den bringer til torgs den sedvanlige myten om den delte byen. Før vi går inn i selve artikkelen, må det anføres at det er totalt meningsløst å legge T-banelinje 5 til grunn for å måle levekår. Store deler av det østlige T-banenettet – ikke minst linje 2 og 5 – ble bygget ut samtidig med at Groruddalen fikk en massiv utbygging av blokker og terrasseblokker rundt T-banestasjonene, mens de vestlige banene fulgte de gamle forstadsbanene som primært er omkranset av villastrøk. Det interessante ville jo vært å sammenligne villastrøk på øst- og vestkanten. Aftenpostens artikkel viser jo også til at i et etablert villastrøk 300 meter unna Stovner T-bane ligger gjennomsnittsinntekten 150 000 kronasjer høyere enn i terrasseblokkene. Da har vi altså slått fast at folk som bor i villa tjener mer enn de som bor i terrasseblokker. Hvilken sensasjonell oppdagelse!

Å bruke begrepet “delt by” gir veldig uheldige konnotasjoner. Er det slik at den rike eliten i Oslo har bygget opp Syria-murer som hindrer folk å bevege seg fritt. Eller er det faktisk slik at folk stort sett bor der de vil? Byforskerne Bengt Andersen og Ingar Brattbakk fra Arbeidsforskningsinstituttet mener at folk flest bor der de ønsker å bo ifølge artikkelen: – Folk driver med sitt og blir værende med sine, det er mest komfortabelt. Mange vil si «vi har det flott her vi er – og her vil vi fortsette å bo» uavhengig om de bor øst eller vest i byen.

Den “delte byen” henspiller også på at byen består av rike og fattige ghettoer, der de rike blir rana og drept hvis de går i fattige bydeler, mens folk fra ghettoene blir skutt av vaktmannskaper i de rike bydelene. Har vi ghettoer i Oslo som er så farlige at folk er redde for å bevege seg i? Andersen og Brattbak skrev et debattinnlegg i Aftenposten der de undersøkte om Oslo hadde ghettoer. Konklusjonen deres var at det eneste du må passe deg for i Groruddalen var å bli påkjørt av nattbussen. Geografen Brattbakk har også hatt med seg amerikanske ghettoforskere til Oslo, og at disse – etter å ha studert forholdene har spurt: “Hva er problemet?”

Et annet element som forkludrer hele forestillingen om den delte byen er framveksten av multietniske Oslo. De første pakistanske arbeidsinnvandrerne bosatte seg på Løkka/Grønland/Gamlebyen på 70-tallet da nordmannen var Nei til EU og flyktet ut av trengselen. Men det forskning fra bl.a. prof og bygeograf Terje Wessel har gjort viser at minoriter ikke flytter vestover når de opplever sosial mobilitet. De oppsøker større boliger i eget strøk, før de ev. flytter nordover og videre østover, men ikke vestover. En av grunnene til det er at de fornuftig nok er mest opptatt av å få mest bolig for pengene, og er ikke interessert i vestkantens sosiale status som etniske nordmenn sikler etter.

Skal man studere forskjells-Oslo er sentrum-periferiaksen langt mer interessant. Globalisering av økonomien har ført til at alle de kunnskapsintensive næringene er lokalisert i sentrum der den kreative klassen både arbeider og bor. Mesteparten av boligbyggingen i Oslo de siste tiårene har skjedd i indre by. Alle vil nå bo i byen, og det er ikke noe billigere på Løkka enn på Majorstua. Kvadratmeterprisen i de indre bydeler har følgelig skutt i været – slik at jeg for fem år siden paradoksalt nok måtte flytte fra Bislett til en sliten to-mannsbolig på Montebello for å få råd til en fireroms til min kjernefamilie. Vi bytta en treroms i Louises gt. til en fireroms i nedre Husebybakken. Det betyr at f.eks førskolelærere på Smestad barnehage må bo på Klemetsrud, Jessheim, Nittedal fordi de ikke har råd til å bo i byen. Den historiske reurbaniseringen av Oslo er i ferd med å føre til et sentrum-periferiskille som er historisk nytt.

Der Oslos tidligere klassedeling og bosettingsmønster var et resultat av at eliten ville bort fra byens kjas og mas, og bosatte seg i høyden der de hadde utsikt til byen, enten det var Holmenkollen, Grefsenkollen eller Ekeberg/Nordstrand, kan de rike nå kjøpe toppleiligheter på Aker Brygge, i Barcode eller i Waldemars Have på Aleksander Kiellands pl. De rike flytter inn igjen til byene, mens de som jobber i servicenæringer eller omsorgsyrker blir fortrengt og havner stadig lenger ut i periferien.

Både de rikeste og de fattigste i Norge bor i Oslo. Det skaper store levekårsforskjeller. Over 30% minoriteter skaper også et komplekst og mangfoldig Oslo. Men hvordan vi forhindrer at vanlige folk ikke har råd til å bo sentralt i byen, er et langt mer interessant spørsmål enn å se på Akerselva som en Syria-mur som deler byen i to.