Scene: Oslodagen 15. mai 2007. I en bakgård i Tordenskioldsgate der MESH nå holder til. I fem år hadde opptil 100 personer feiret Oslodagen i regi av Oslo Byforum. Dagen startet med den obligatoriske Oslofrokosten på MS Innvik, før den fortsatte med faglig og sosialt innhold. Denne maikvelden var vi ekstra forventningsfulle. Valgprogrammet til Oslo Byaksjon hadde kommet rykende fersk fra trykkeriet, og vi var overbevist om at bystyret ventet på oss etter valgkampen. Denne kvelden var vår kick-off. Oslotalen som er limt inn under er åtte år gammel, men tåler en ekstra lesing på denne dag. Gratulerer med Oslodagen kjære Oslofolk.

Kjære Oslofolk

25 år med ekstremvekst har gjort at Oslo har mistet seg selv. Veksten har endret byrommene, vår livsstil, vår bykultur, vårt næringsliv og vår infrastruktur. Dette er byens vesen. All that is solid melts into air, som Marx formulerte det. Problemet er at ingen vet hva denne veksten skal brukes til. Vi er i ferd med å miste noe, uten at vi vinner noe. Ingen agerer i forhold til en felles plan. Ingen agerer for å innfri forventningene til et fellesskap fordi ingen har klart å formulere hvilke forventninger Oslofolk har. Ingen har klart å formulere hva vi bør være stolte av, og som vi kan videreforedle.

Hva kan vi være stolte av? Svaret er enkelt: Oslo har alltid vært en sosial foregangsby. I et 80-siders skrift om Oslos sosiale forhold fra Reisetrafikkforeningen (daværende kommunale turistmyndigheter) i 1950 sto det. Viktig å få med seg: Dette skriftet var ment for å trekke turister hit: ”En bys høye sosiale nivå er i dag attraksjoner av den største betydning. På dette området er den norske hovedstads innsats så imponerende og gjennomgripende av den avtvinger den største beundring ute og hjemme”.

Dette skriftet sier flere ting. Oslofolk er ikke som alle andre. Vi er nerder, men viktigere: En gang mente vi at Oslo hadde noe som ingen andre storbyer hadde. Vi bar på en stolthet over hvordan vi organiserte den menneskelige samhandlingen i byen vår og den sosiale dimensjonen ved menneskelivet.

Oslo kommune innførte aleneforsørgertrygd allerede i 1919. På samme tid innførte vi alderstrygd.

I mellomkrigstiden ble Oslofrokosten en eksportvare som også Eleanor Roosevelt spiste før hun utbrøt: Look to Norway. Oslofrokosten var en genial oppfinnelse i Osloskolen, selv om den er vel puritansk i dag. Den handlet om at barna skulle bli små helsefreaks som skulle agere som misjonærer inn i det enkelte hjem og lære ressurssvake familier og spise sunt.

Da Oslos befolkning økte etter krigen klarte kommunen også gjennom OBOS å bedrive sosial boligbygging og bygge både billige og funksjonelle boliger med høy kvalitet. Å få en OBOS-bolig ble inngangsporten til det gode liv. Da mine foreldre kjøpte OBOS-leilighet i Oslos første drabantby Lambertseter tidlig på 50-tallet fikk de paradis i gave.

Nedgangstiden på 70-tallet viska ut denne stoltheten som var så fremtredende i de tidligere oppgangstidene. Nei til EU og bejaelsen av alt som er smått, grønt og desentralisert, myndighetenes ut av trengselen-kampanjer og oljekrise gjorde at folketallet gikk ned og bystoltheten ble borte.

Da veksten og jappetiden slo til igjen tidlig på 80-tallet var bystoltheten erstattet med byambisjoner. Som historikeren Edgar Benum sier i femte bind av Oslo Bys Historie; Fokuset var ikke lenger på hva bare vi hadde, og som ingen andre storbyer hadde, men hva andre storbyer hadde, og som vi manglet. Det kanskje mest dustete forsøket på å bli som alle andre; var byggingen av Galleri Oslo som hadde ambisjoner om å bli Europas lengste innendørs handlegate, og som markedsførte seg som et lite stykke Europa der alle skulle få en smak av de mest kjente storbyene.

Sterkest kommer denne endringen til uttrykk i Reisetrafikkforeningen årsrapport fra 1985: ”Vi vil bestrebe oss på å bli så markedsorientert som mulig. Målet var å bli en fullverdig kongressby”. Borte var stoltheten over den sosiale foregangsbyen. Veksten i arbeidsplasser skulle komme i turismen og blant det øverste sjiktet; kongressdeltakerne som fikk oppholdet betalt av arbeidsgiver. SAS-hotellet sto ferdig i 1975 og da verdens luftfartorganisasjon IATA arrangerte sin verdenskongress der skrev Aftenposten stort og vått om åpningen: Oslo er ikke lenger en landsby, men en verdensby.

Overgangen fra bystolthet (fokus på hva vi har som ingen andre storbyer har) til byambisjoner (fokus på hva andre storbyer har, men som vi mangler) kan enklest eksemplifiseres ved å sammenligne Rådhuset med den nye Byhallen.

Da Rådhuset åpnet dørene i 1950 skrev danske Politiken:

”Ingen by i verden hadde i dette århundret budt sine kunstnere oppgaver som Oslo”. Med Rådhuset ble byen i seg selv en kunstnerisk attraksjon. Information mante til dansk selvransakelse: ”Hvilket utsyn og hvilken kunstnerisk forståelse har de danske myndigheter utvist for det kunstneriske liv her hjemme og konkluderte med at danske myndigheter skulle ”kjøpe en billett til Oslo for å lære”. Ikke minst de enorme veggmaleriene av freskobrødrene gjorde Oslo om til Freskenes by, som igjen speilet en humanistisk framskrittstro.

Hva så med Byhallen? Oslo Spektrum, hadde ingen slike sosiale eller kunstneriske ambisjoner. Byhallen var kun ment som et ledd i å perfeksjonere Oslo som kongressby. Riktignok er teglverksarbeidene til Rolf Nesch av utmerket kvalitet, men ambisjonene for innholdet i bygget var feil.

Hvilke sosialpolitiske utfordringer står Oslo ovenfor i dag?

– Sosial boligbygging har aldri vært viktigere. Aldri har det vært bygget flere boliger i Oslo. Aldri har de vært mindre, og aldri har de vært så dyre og av så dårlig kvalitet. Man skulle tro at prisen går ned når arealene krymper, men i Oslo skjer det stikk motsatte. Oslo kommune må, gjerne i samarbeid med OBOS eller Selvaag, utarbeide et storstilt program for sosial boligbygging. De må igangsette forsøk for å finne den ultimate bybolig, som både kan endres etter hvert som livssituasjonen endrer seg, men også utarbeide kvalitet på de offentlige arealene rundt boligene etter hvert som boligene krympes og livet leves mellom veggene og ikke innenfor. Hvorfor tas ikke takene systematisk i bruk?

– Slutt og jag rusmiljøet rundt. De er Oslos mest trofaste innbyggere, og er her 365 dager i året uavhengig. Verken hunder, hester eller tåregass har klart å fjerne dem. Norsk ruspolitikk har alltid vært klemt mellom bønn og arbeid. Enten skal rusavhengige helbredes ved bønn eller så skal de kleppe håret og få seg en jobb. Arbeiderbevegelsen har alltid forakta de som ikke kan leve av eget arbeid. Ta konsekvensen av at storbyer alltid vil ha et rusmiljø og la rusmiljøet få sitt eget innendørs velferdssenter i sentrum der det er et bredt tilbud av lavterskelaktiviteter.

– Globaliseringen av fattigdommen gjør også at vi får verdens nød nærmere oss, både gjennom organisert tigging og prostitusjon. Vi løser ikke dette ved å forby det. Skal vi også forby fattigdom? Å stenge grensene for den globale nøden fungerer ikke. Vi må heller gå inn å sørge for at alle som er her omfattes av vårt sosiale sikkerhetsnett og dermed gjøre det lettere å kappe avhengigheten av bakmennene.

Lag en jernring mellom ofrene og bakmennene. La både tiggerne og de prostituerte få midlertidig oppholdstillatelse, organiser et hjelpeapparat rundt dem. Først og fremst trenger de å vite at så lenge de er i Oslo så er det noen som faktisk bryr seg om dem. Så lenge de er i Oslo er de Osloborgere så gode som noen og skal ha den samme respekt.

Avslutningsvis. Vi trenger også å bygge noe vi kan være stolte av; både enkeltbygg eller nye bydeler vi med stolthet kan overlevere til våre etterkommere. Rådhuset ville aldri blitt bygget i dag. Heller ikke Folketeaterbygningen. Ikke Marienlyst. Alt stort er vanskelig i Oslo. Politikerne har mistet all gjennomføringskraft, og siktlinjer er de bærende argumenter, ikke de sosialpolitiske utfordringene. Men byggene og bydelene må være tufta på vår stolthet av å bo i Oslo, og adressere konkrete utfordringer knyttet til bærekraft, behovet for møteplasser, gateliv og kunstneriske ambisjoner, og ikke være et forsøk på å etterligne andre byers forsøk på å leke storby.

Vekst er bra. Vekst er liv. Men vi må vite hva veksten skal forankres i og hvordan vi skal bruke den. Hvilken by vil vi ha? En by som vil leke storby og lager mange Galleri Oslo-bygg eller en sosial foregangsby som viser verden hvordan sosiale utfordringer skal løses? Først når vi finner tilbake til den stoltheten av å være en sosialpolitisk avangarde finner Oslo tilbake til seg selv. Bare da får vi gjenreist stoltheten av å bo i verdens beste by.

La det ikke herske tvil om det. Oslo har alle muligheter til igjen å bli en sosial foregangsby. Men da må vi som er samlet her ta alvoret inn over oss. Det er bare vi som kan gjøre det. Og da må vi først få troen på at vi er i stand til å lage noe schwært sammen. Vi må løfte i flokk.

Oslos gullalder starter nå.

Gratulerer med dagen, kjære Oslofolk.