Dialogutstillingen Melgaard + Munch på Munchmuseet er kunst-Oslos store snakkis denne vintervåren. Engasjementet er høyt i avisene, og forargelsen over den odde sammenstillingen er påtrengende. En ting er sikkert. Denne forunderlige utstillingen er det ingen som forlater uten at den setter merker i deg.

Det første rommet setter tonen. På mange måter har den samme funksjon som ingefæren før sushien. Den skal nullstille sansene og gjøre deg klar for det som kommer senere. Et anonymt parkmaleri av Munch settes sammen med Melgaards kanskje barnsligste maleri med noen malingsflekker på en ensfarget bakgrunn. På gulvet mellom maleriene er det en hageslange i en eplekasseaktig framtoning. Ingen vet om det er en gjenglemt slange etter at håndverkerne bygde Munchmuseet, eller om den ble brukt av Munch på Ekely. Men selv om ingen vet hvorfor står den nå engang oppført i inventarlisten.

Tanken bak dialogutstillingen er simmelsk i sin kjerne. Simmels begrep om broen (lansert i Brücke und Tür, 1909) viser hvordan subjektet forholder seg til omverdenen, enten det er naturfenomener, objekter av nytte- eller estetisk verdi, eller andre mennesker. Broen representerer en permanent synliggjøring av den subjektive aktiviteten som foregår når mennesket mentalt binder sammen to punkter for å gi dem sammenheng og dermed mening. Aktiviteten består dermed i overkomme en hindring og forene isolerte elementer. Tilsynelatende har disse tre elementene ingenting felles, men like fullt starter hjernen med å lage broer mellom dem.

Deretter går veien videre til rommet populært kalt blindtarmen. Egentlig skulle ikke dette rommet tas i bruk, men Snøhettas Ketil Thorsen (Snøhetta er formgiver for utstillingen) insisterte på å ta det i bruk. Her ligner utstillingen til forveksling en normal museal utstilling. Veggene er hvitmalte, Munch og Melgaards malerier henger side ved side med vanlig etikett ved siden av, og viser hvordan Melgaard i en periode av sitt liv på 90-tallet aktivt forholdt seg til Munch. På veggen vises en rekke motiviske referanser til Munch, som Døden og livet (1894), Kyss (1897) og Hendene (1893-94). Og ikke minst er referansene tydelig på Untitled (Couple) fra 1997, der Melgaard bearbeider figurgruppen i Munchs Kyss.

Men akkurat som blindtarmen representerer også dette rommet en blindgate i utstillingen. Straks vi kommer inn i hovedrommet splintres den museale virkeligheten. Denne del av utstillingen har fått det intetsigende og exphil-lignende temaet «Seksualitet, kjønn og normativitet». De hvitmalte veggene erstattes av en kakafoni med farger og perversjoner med Melgaards pubertale doveggskriblerier, og med Munchs og Melgaards malerier hengende side ved side uten etiketter. På gulvet står erigerte skulpturer, og hjernen starter straks med å trekke sammenligninger og lage mening mellom de ulike uttrykkene. Uten hell. Schizofrenien truer med å bryte ut. Alle menneskene i rommet begynner å svette, og flakke ukontrollert med blikket før hjernen tar et sjefsgrep og parkerer Melgaards uttrykk. De blir henvist som forstyrrede private bilder han burde ha tatt med terapeuten sin, mens Munchs malerier stiger poetisk fram som universelle bilder av menneskelivets brytninger og sårbarhet.

Foto: Fra Melgaards avdeling med nyproduserte verk.

Deretter blir resten av utstillingen plankekjøring. Melgaards visuelle støy blir med ett underordnet Munchs kollektive skrik. Kanskje er det også intendert at Melgaard blir den masochistiske og underlegne parten i denne dialogutstillingen, til tross for hans visuelle dominans. Bjarne Melgaards egen avdeling med nyproduserte verk i midten bærer tittelen «Daddypussy», og viser et glimt av det kommersielle tivoliet som Melgaard er midtpunktet for. For meg ble det mest overraskende møtet i denne delen en skulptur av en løve som omfavner en mann fordi ingen av dem har ståpikk. Siste del av utstillingen «Sykdom, død og dystopi» går også friksjonsfritt. Vårt følge på seks personer går kjapt i gjennom til utgangen, og er alle samstemte. Munch er alive and fucking. Melgaard er hans bitch. Sikkert til kurator Lars Toft-Eriksens nøye utpønskede plan. Vi er tross alt på Munch-museet.