Jeg har vært styreleder i Frigg i seks år. Dette er historien om hvorfor jeg ikke er det lenger.
Scenen var som tatt ut av Snorresagaene. Den nye og den gamle tid i Frigg satte hverandre stevne i et auditorium på Menighetsfakultetet en kald vinterdag i januar. Det gikk som det ofte går i sagaene. Motstanderne mot endring mobiliserte massivt. Den nye tid ble rævkjørt, stemplet som tilhengere av unfair play og sendt med pakkepost til Langtvekkistan. Seks år knallhardt arbeid ble lagt i grus i løpet av to dramatiske timer.
illustrasjonsfoto: Slaget på Stiklestad eller Slaget om Frigg?
Først bakgrunnen. Styret hadde innkalt til ekstraordinært årsmøte for å velge et nytt styre. Ikke fordi klubben var i noen som helst krise, snarere tvert i mot. Den sovende kjempen Frigg hadde gått fra noe over 600 medlemmer til nærmere 1100. Omsetningen hadde økt fra 2,1 millioner til 5,5. Klubben hadde også gjort et kompetansemessig kjempeløft. Det ble utarbeidet femårsplaner, vi hadde etablert et sportslig utvalg, disiplinærutvalg, etablert eget Akademi, rullet ut årgangskoordinatorer, og kanskje viktigst av alt. Spillerflukten fra ungdomsavdelingen var tetta med betong. Fra å være en av de klubbene som mistet flest spillere i ungdomsavdelingen, var vi nå en av de klubbene som fikk flest spillere fra hele Oslo.
Kjernen i styret – eller 5-banden som en av våre motstandere døpte oss – ville ha ekstraordinært årsmøte for å få et samlet styre som delte vår visjon om å skru A-laget sammen med resten av klubben. Som hos alle breddeklubber levde A-laget sitt eget liv helt upåvirket av resten av klubben. Det ville vi endre på. A-laget skulle bli julestjernen på toppen av det glitrende Frigg-treet. Vi ville forme hele klubben rundt vår gyldne 98/99-årgang. Vi trodde klubben var moden for å ta en Ferguson – endelig kunne vi satse på ungdommen, og sørge for å pumpe unge ambisiøse spillere opp på A-laget. I løpet av seks år hadde A-laget brukt over 70 spillere, men ingen fra egne rekker hadde etablert seg. Med ett hederlig unntak av Ulrik Ferrer fra G97. Årsmøtet ga oss en tsunami som svar.
Hvorfor gikk alt så galt? Motsetningen mellom de som primært ville at Frigg skulle være en fritidsklubb for barn og unge i nærområdet, og de som ville at Frigg skulle være en fotballklubb som var attraktiv for hele Oslo lå og ulmet hele tiden. Den ekstreme veksten i Friggs ungdomsavdeling hadde skjerpet motsetningen mellom bredde og satsingslag. Selv var jeg veldig klar på at Friggland ikke er en lukket rikmannsghetto i Oslo som skulle være seg selv nok, men skulle bli hele byens lag. Ingenting gjorde meg mer stolt enn da jeg så spillere fra Søndre Nordstrand og Groruddalen ta T-banen til Friggfeltet med Frigglogoen på jakker og bag´er.
Den utløsende hendelsen var at kjernen i styret ville erstatte dagens A-lagstrener, og sette sammen et helt nytt team med fokus på spillerutvikling. A-lagsspillerne i styret klikka i vinkel. A-laget var en klubb i klubben med sugerør i lomma til klubbens rike onkel, og var en sammensveiset vennegjeng. Anonyme kilder i Frigg ba samtidig tillitsvalgte i andre klubber om å grave opp dritt på hovedtreneren i ungdomsavdelingen. Disse ble så overlevert Nettavisen på et sølvfat, dandert med et selektivt utvalg av styremailer. Nettavisens sportsredaktør Roy Kvatningen svarte med å lage hele seks oppslag på Frigg. Det hører med til historien at verken Kretsen eller Forbundet har forfulgt påstandene som ble omskrevet i Nettavisen. Men slik er nå engang vanlige folk skrudd sammen. Ingen røyk uten ild, og påstandene som rammet hovedtreneren i ungdomsavdelingen og styret som ikke ville sparke han, henger ved oss som bålrøyken i turklærne. Kvatningen kommer aldri til å få noen SKUP-pris for sitt arbeid. Men det skal bli interessant å prøve saken for PFU. Kan virkelig en journalist framsette injurierende påstander uten belegg?
Tilbake til det ekstraordinære årsmøtet. Årsmøtet utviklet seg tidlig til et lynsjemøte der mobben hisset hverandre opp. Vi visste tidlig hvor Friggvinden blåste da den gamle Friggformannen – som hadde vært i klubben siden krigens dager – reiste seg og sa at alt var bedre før da alle spillerne kom fra nærområdet. Breddemødrene i flertall fulgte opp og skjelte ut laglederne fra satsingslagene våre, og sa at de hadde ødelagt ungdomsavdelingen. De glemte at det satt over 20 spillere fra ungdomsavdelingen i salen. Mange av dem fra andre deler av Oslo. Halvparten av dem gikk gråtende hjem til sine foreldre og sa at de ikke var ønsket i Frigg. Noen sendte mailer til klubben og kalte Frigg en jævla rasistklubb. Nærmest over natten mistet Frigg hele sin ungdomsavdeling. Over 50 spillere meldte seg ut den første uka. Med på enveisbilletten ut av klubben fulgte syv av våre beste trenere, fem aldri hvilende lagledere og vel 100 entusiastiske foreldre. Seks år arbeid var lagt i grus på noen dramatiske timer i et auditorium på Menighetsfakultetet.
Tilbake satt triumferende breddemødre, A-lagspillerne som nå kunne fortsette å være en social club, og gamle grinebiterne som forlengst skulle vært hengt i hornet på veggen. På to timer mistet Frigg hele sin framtid og alle kreftene som kunne bygge en ny grunnmur. De reaksjonære kreftene i Frigg mobiliserte og vant slaget, men tapte i samme slengen både krigen og framtiden. Det gledelige med historien er at ungdomsavdelingen som ble presset ut av Frigg marsjerte i samlet flokk til Sagene som tok i mot dem med åpne armer. Allerede nå har de markert seg med å vinne flere cup`er, og er en enda mer sammensveiset gjeng enn tidligere. De representerer det nye Oslo, og burde gi oss Osloborgere hornmusikk i brystet. På samme måte som alle framgangsrike byer er multikulturelle, er også framgangsrike fotballklubber det.
Det er med tungt hjerte man bryter med klubben man har gitt ti år av sine liv til. Men når alle menneskene du har jobbet og blitt glad i har forlatt Frigg, er ikke bruddet så vanskelig som det kunne ha vært. Når det ekstraordinære årsmøtet valgte å styre klubben inn i Tornerosesøvnen igjen, har Frigg rykket tilbake til start. For alle oss som vil forme det nye Oslo er det bare å hoppe av toget, finne nye arenaer, og samtidig ønske Frigg lykke til på reisen.