Det er sus i serken i den nye Østbanehallen

Gamle jernbanehaller har en særegen aura. Kombinasjonen av mange forventningsfulle mennesker som skal legge ut på – eller ankommer fra en reise, og de enorme kreftene fra de mange prustende lokomotivene, skaper et slags bordell for oss urbanister. Hva hadde det moderne samfunn vært uten dampmaskinen – i sin ytterste potens samlet i lokomotivet – som bokstavelig talt skulle dra samfunnet videre mot en lysende framtid.

Oppussingen av Østbanehallen har klare prioriteringer. Det buede taket har gjenvunnet sin fordums storhet. Som i Panteon i Roma der alt lyset kommer fra en åpning i taket, faller dagslyset inn fra sidene og en stripe i taket, mens 450 led-lamper i taket får fram styrken og skjønnheten i de mange svillene som går på kryss og tvers. Taket får fått tilbake sin hovedrolle. For å illudere at togene før 1984 gikk inn i selve Østbanehallen, er det gjenskapt to serveringsstasjoner utformet som to åpne togvogner. Et enkelt grep som tar tilbake historien, og visker bort dårlige minner fra det grusomme kvasikjøpesenteret som da ble etablert. For oss som er så gamle at vi reiste fra Østbanehallen, erindrer også at det var en åpen vegg der togene gikk inn og ut på sin reise. For å illustrere dette har ROM Eiendom laget et imponerende lysshow bestående av en zillion LED-skjermer med skiftende lyssetting. Både for å gjenskape mer eller mindre dagslys som ble borte når åpningen ble bygget igjen, og de forventningene de reisende har ved starten av en lang togreise.

Foto: ROM Eiendom

Jernbanestasjoner er vanskelig å programmere. Det passerer 17000 mennesker daglig gjennom Østbanehallen. Skal man først og fremst ta hensyn til de reisende som daglig går gjennom? Hva gjør man med alle de uønskede grupperingene som samler seg der fordi det er så sentralt? Skal man forsøke å lage et byrom for bydelens innbyggere? Den berømte Oyster Bar i New Yorks Grand Central Station fungerte lenge som en eksklusiv oase for de langveisfarende, før flyene og bilene overtok. Den gang også overklassen tok tog. Så forfalt lokalene gradvis og fungerte som en dårlig coffe shop, til Jerome Brody overtok i 1974. Resten er historie. ROM Eiendom har tilsvarende gjort et tydelig grep. Østbanehallen skal bli et bydelssenter bor de som bor og arbeider i nærheten, men der også de reisende hilses velkomne.

Når drømmen er å skape et italiensk piazza er det helt avgjørende å skape delvis avgrensede plasser med hvilepuls, der ikke alt handler om å ligge midt i lysløypa for å tilfredsstille de reisendes behov. Gamle Østbanehallen fungerte bare unntaksvis som noe annet enn en ren lysløype. Rooster – byens første kaffebar – fungerte som et kaffehull for godt voksne minoriteter, og ved dassene oppe ved rulletrappa hadde emo-folket sitt klubbhus. Den tidligere McDonalds-filialen ved inngangen – kanskje verdens tristeste sted å spise burger – har fått nytt inngansparti, egen inngang fra Jernbanetorget, og kan utmerket bli et naturlig bindeledd mellom Jernbanetorget og innendørs-piazzaen i Østbanehallen. Rommet oppe på mezzaninen til venstre når du går inn i hallen må også fungere som et sted der du observerer strømmene i lysløypa, men selv unndrar deg de reisendes blikk. Innerst til høyre er det også spadd fram et historisk rom; det kongelige venterommet. Ikke minst ble det brukt flittig av den unge kronprins Olav som tilbrakte mellom 40 og 50 påsker på Prinsehytta i Sikkilsdalen og der vanlig reiserute i mange år var med tog til Vinstra, og bilskyss til Amundsen hotell før ferden gikk videre.

Å restaurere en gammel jernbanehall er å be om mange omkamper med antikvariske myndigheter. Selv om prosjektleder Trond Rusten i ROM Eiendom på en befaring ber om å bli trodd på at samarbeidet med både by- og riksantikvaren har vært til gjensidig berikelse og nytte, viser også kampen om de mange detaljene hvor vilkårlig vernemyndighetene jobber. All makt til det eldste bildet. Området skal alltid tilbakeføres til det eldste bildet de er i besittelse av. Hvis ROM fant et eldre bilde med bilder av detaljer fra Østbanehallen, trumfa det antikvaren. Eller når detaljer som graves fram fornektes fordi vernemyndighetene ikke har bilde av dem. Men uansett er det en fest å se på opprinnelige messingskilt på søylene, detaljrikdommen i de historiske svingdørene, markeringen av det opprinnelige startpunktet for togskinnene – selve nullpunktet for måling av avstand langs skinnegangen i Norge.

Foto: ROM Eiendom

Om miksen av butikker og serveringssteder er den rette slik at Østbanehallen blir en myldreplass fra dag en er umulig å spå. Det som tilbys er forsiktig mainstream. Men ROM Eiendom har klart å lage et genuint byrom som ikke ligner noen andre byrom. Byen er en palimpsest der lag på lag av levd liv ligger lagret. Desto flere lag, desto rikere by. Modernitet, nostalgi og forventninger ligger som et tykt lag sensuell atmosfære i Østbanehallen. Og når du ser de to gigantiske trærne i hver sin ende av hallen, hensettes du til et annet sted og en annen tid der alt er mulig.