– sort farse i tre akter
Fortellerstemme (grov røst av Helge Jordal-typen): Selv sjøbodene i Sandviken ga til slutt opp i Bergen, og ramlet sammen i mismot. Georg Johannesen snudde seg i graven mens han messet ”omkring 1970 oppdaget jeg at jeg begynte å bli kunnskapsløs fordi jeg bodde i Bergen. Bergen var ikke en by, men en roman, med 258 000 lesere og like mange diktere”. Så dårlig stelt var det til slutt i Bergen – byen som alltid har krevd av sine politikere at de kan spore sine aner tilbake til Hansa-tiden og blitt født på en sølvtallerken i Marken – at de måtte til Vesterålen for å finne en ordfører med en dose påtatt bergenskjærlighet. Bergens rikeste mann hadde begynt å øse penger utover Tromsø, og på stadion var det bare kråkene som sang. Det hadde også rabla for politiet i byen, da de overbeviste seg selv om at åtteåringer kunne begå avanserte selvmord. På Fisketorget ombestemte de tre små fisk som endte sine liv på fiskehandlerens disk seg, og hoppet ut i havet igjen. Bergen ligger der som en sløyd fisk. Innvollene tyter utover den oppspretta buken.
Akt 1. Fredag 30. januar 2004 16.00
Partileder Jan Petersen forteller sine to nestledere at han ikke kom til å ta gjenvalg. Erna Solberg dro sporenstreks tilbake til Bergen, og opprettet et war-room på byrådsleder Monica Mælands kontor. Gjennom hele helgen strømmet det blazerkledde Bergensfruer inn og ut av kontoret. Budskapet var ikke til å misforstå selv om det ble fremført med skarre-r-er: Vi i Bergen Høyre skal faen ikke ha en homofil partileder fra Oslo. Så da mandagen ankom og Per Kristian Foss trallende entret Stortinget etter en flott opplevelse i Operaen, var løpet allerede kjørt. Den blazerkledde og perlebehengte bergensmafiaen hadde mobilisert og kuppet prosessen.
Akt 2. Onsdag 15. Oktober 2014 kl. 19.00.
Bergen skriver norsk politisk historie igjen, da Bergen Høyre vraker sin egen byrådsleder Ragnhild Stolt-Nielsen. Bergen Høyre har fullstendig gått opp i limingen, og den parlamentariske situasjonen ligner mistenkelig på en polsk riksdag. Krf har gått ut av byrådet etter en aldri hvilende debatt om trasevalg til Bybanen, og Frp truer med å gjøre det fordi Høyre vil innføre eiendomsskatt. Typisk nok gikk det ferske byrådet ledet av Martin Smith-Sivertsen på et prestisjenederlag i bystyret som sin første handling. Byrådskollega Frp gikk sammen med Ap og fikk gjennom et høyhus i Møllendal. Det er av sine egne man skal ha det i Bergen.
I avisene tordner Frank Aarebrot og sier at det aldri før har skjedd at en byrådsleder er vraket av eget parti. Hans konklusjoner er at Bergen ikke er riktig organisert. At Bergen vil leke Oslo og ha byparlamentarisme er overmot. Bergen er ikke stor nok. Det bergenske selvbildet må justeres. Bergen som gjerne kaller seg byen mellom de syv fjell glemmer at selv Oppkuven – en kolle i Nordmarka – er høyere enn det høyeste av deres syv fjell, Ulriken.
Akt 3. Mandag 10. november 09.00.
Fra radioen i bakgrunnen høres en kaukende Lars Vaular ”det er 100 grunner til at Bergen gikk under”.
Brann har rukket ned og ordfører Trude Drevland har innkalt Davy Wathne, og Herman Friele til sitt kontor for et krisemøte. Friele er som vanlig strålende opplagt og roper begeistret ut: -Jeg har ikke peiling på politikk, men jeg er så glad i å selge at jeg må passe meg så jeg ikke selger alt jeg eier og Bergen med”. Davy Wathne er etterpåklok: – Jeg burde skjønt hvor det gikk hen allerede i mai, da vi i TV2 lagde kavalkade over rundens peneste mål, og alle målene som ble vist var de som ble skåra mot Brann. Byen er fremdeles Bergen, men laget er Bånn. – Men Norling var jo så pen i tøyet, repliserte Drevland. – Jeg skjønner ikke at det var mulig. Men jeg kan ikke påta meg å redde Bergen, jeg har mer enn nok med å rydde opp i eget liv. Friele faller inn: – Jeg er heldig jeg, som er født med sølvskje i munnen. Bergen må styres som et firma.
På radioen ler Georg Johannesen: Det er saksen mor Bergen, den håndhilser ikke.