Kan uroen i forstedene til Paris delvis forklares med den arkaiske byformen? 

Paris er like two-faced som statsadvokaten Harvey Dent blir i Batman. Den ene delen av ansiktet er vakkert, velholdt og regelmessig, mens den andre delen av ansiktet er totalt vansiret. Den historiske byen er et gigantisk velholdt utendørsmuseum der horder av turister sluses rundt de mange severdighetene, og hele økonomien er organisert rundt å betjene nærmere 40 millioner turister (2019-tall) som dras som møll til «the city of lights» hvert år.

Samtidig opplever forstedene til Paris stadig nye opptøyer. Denne gang startet det i Nanterre etter at en politimann skjøt og drepte 17-årige Nahel under en trafikk-kontroll. Mønsteret er det samme som i 2005 da to tenåringer ble skutt av politiet i forstaden Clichy-sous-Bois og daværende president Jaques Chirac kun var tideler fra å innkalle militæret for å slå ned opptøyene.

Hva er forklaringen? 

City Prober 

Av de rundt 12 millionene som bor i Parisregionen er det kun i overkant av 2 millioner som bor innenfor det som kalles «city prober» – «the single political jurisdiction which contains the historical city centre». Mens folketallet i Paris har vært uendret siden 1990 med svak nedadgående trend siden 2012, vokser Parisregionen raskt. Til sammenligning har f.eks. Berlin vokst med nesten 400 000 innbyggere siden 2011. Paris er i effekt et gated community med en motorveiring «Boulevard Périphérique» som med et par unntak er ensbetydende med de administrative grensene for Paris.    

Harvard-professoren Ed Glaeser advarer i sin bestselger «The Triumph of the City» om at hvis ikke Paris klarer å øke boligbyggingen innenfor sine administrative grenser så vil byen bli «affordable only for people with a lot of money». Gjennomsnittsprisen for en leilighet i Paris ligger nå på nærmere 11 000 euro (130 00 nkr) per kvadratmeter. Det er små prisforskjeller mellom de ulike arrondissementene, der 19de arrondissement har den laveste prisen på 9800 euro pr kvadratmeter. Den suverent største prisforskjellen er mellom de som bor i byen og de som bor utenfor.I Oslo er gjennomsnittsprisen riktignok kommet over 90 000 per kvadratmeter, men det er store forskjeller innad i byen, hvor f.eks. en bolig på Romsås har en gjennomsnittpris på rundt 50 000,- per kvadratmeter.  

Det hjelper heller ikke Paris at byen er blitt et paradis for AirBNB. 57 000 leiligheter er oppført i AirBNB alene. Da vi skulle sjekke ut etter vårt besøk i Paris nylig gikk det i døra samtidig på alle leilighetene i bygården vi bodde i. Hele bygården viste seg å være AirBnB-leiligheter.       

ill: Kart over de ulike bymurene i Paris. Den røde linjen – Thiers Fortification – ble bygget rett før byutvidelsen i 1860, og inkluderte de nye områdene. Dagens Boulevard Périphérique følger nærmest identisk grensene for den gamle bymuren.

4 av 5 parisere blir på grunn av de høye boligprisene tvunget til å bosette seg på utsiden av «Boulevard Périphérique». Og man skulle tro at når det sammenhengende urbaniserte området vokser så flytter kommunegrensene etter. Men ikke i Paris. Nåværende grenser ble til ved byutvidelen til den andre republikken (Napoleon den III) i 1860. Paris økte med et jafs fra en til 2 million innbyggere, innlemmet 11 kommuner og skapte 8 nye arrondissementer. Selv om parisere som franskmenn flest elsker byråkratiet, styres Parisregionen av en svak konstruksjon som i praksis ikke får til store overføringer mellom City Proper og det som etter hvert har fått en negativ konnotasjon kalt «Banlieues». De store pengene, byforedlingen og all kjærligheten sluses inn i pengemaskinen City Proper, mens forstedene nærmest får klare seg selv, bortsett i fra noen krafttak hver gang opprørene blir for sterke.    

Både etnisk og sosioøkonomisk er det et hav av forskjeller mellom City Proper og Banlieues. Parisregionen har 45% etniske minoriteter. Både immigrantene og deres etterkommere fra Frankrikes mange kolonier er i stor grad bosatt i forstedene, og de eneste gangene de opplever tilstedeværelse fra staten er når blålysene med sine væpnede soldater kommer for å slå ned uro. Innbyggerne i forstedene blir ofte kontrollert hvis de drar inn til byen, og den sosiale mobiliteten er nærmest lik null. Jeg husker da svigers for noen år tilbake lurte meg til å dra på det gigantiske loppemarkedet Les Puces de Montreuil helt i øst av Paris. Vel framme takket jeg høflig nei til å traske rundt på loppemarkedet, og satte meg ned på en kaffebar like ved metrostoppet Porte de Montreuil. Med ett var jeg i en hvilken som helst by i Maghreb – den vestlige delen av Nord-Afrika. 

Da Paris fikk høydeskrekk

Det hjelper heller ikke at Paris nekter å vokse i høyden. I 1973 sto Montparnasse Tower ferdig i all sin monolittiske fylde. Overalt hvor du ferdes i Paris er dette dystre og mørke bygget synlig. Lenge var det Paris´ høyeste bygg som raget 210 mørke meter over den historiske lave byen. Så kritisert ble høyhuset at to år senere ble det ulovlig å bygge høyere enn 8 etasjer i det historiske Paris. Først 40 år senere – i 2015 – ble det igjen åpnet for høyhus. Denne redselen for å bryte med siluetten til det historiske Paris gjorde at mye av utviklingen måtte skje et annet sted. Mens f.eks. London har bygget mange av sine skyskrapere i det historiske City of London og nærliggende områder i sentrum, valgte Paris en annen strategi. Hele La Defense-området som er Europas største sammenhengende Central Business District med sine 3,5 millioner m2 kontorlokaler ble bygget utenfor City Proper – da riktignok i en sammenhengende akse fra Louvre, via Triumfbuen og til La Grande Arche de la Défense – monumentet som ga navn til området. Av de 24 byggene på over 100 meter i Parisregionen ligger hele 20 her. 

I 2015 da forbudet mot høyhus i det historiske Paris ble fjernet kom det riktignok noen boligtårn på 50 meter – særlig langs Avenue de France i 6. arondissement, men mangelen på høye boligtårn gjør at Paris sliter med å bygge nok nye boliger. For Ed Glaeser er det veldig enkelt. Enten bygger du i høyden eller så bygger du utover.

Adaptive reuse     

Alt er ikke like helmørkt når det gjelder transformasjon av den historiske byen. Debatten om man ikke lenger skal rive bygg har av naturlige årsaker kommet langt i Paris som elsker sin historiske by. Både politisk og i fagmiljøet er det nå en debatt om Paris skal stoppe å bygge nytt og bare fokusere på ombruk. Paradoksalt nok står 8% av alle boliger i Paris tomme, og 13% av kontorlokalene. De grønne sier; bygg bare boliger, og da rimelige boliger. Sosialdemokratene sier at vi må bygge noen næringsbygg også. På nasjonalt nivå fremmes det nå en lov som skal hindre videre urban sprawl som resten av Frankrike lider stort under. Loven krever erstattet naturpreget areal hver gang man bygger ned ubebygd areal. 

Da OMA var på studietur til Paris i februar så vi to state of the art adaptive reuse prosjekter. Morland Mixité Capitale – tegnet av stjernearkitekt David Chipperfield – har betydelig tilførsel av nye bygningsvolumer inntil Seinen, og består av både et 5 stjerners hotell, et ungdomsherberge, sosialboliger, barnehage og vanlige boliger. Morland er en vellykket utviklingen der de blandede formålene spiller hverandre gode. Halle F er tilsvarende et gammelt betongbygg brukt som deponibygg av jernbanen, og er transformert til et start up-campus med en rekke start up-selskaper og etablerte selskapet som Meta (Facebook).  Halle F er del av et Paris Rive Gauche som er et helt nytt nabolag ved Seinen.  

ill: Modell av utbyggingen til Clichy-Batignolles med Renzo Pianos nye “Tinghus” i bakgrunnen.

Tilsvarende er det et helt nytt tranformasjonsområde etablert i det 17de arrondissementet.   Clichy-Batignolles Eco District er ett av de mest ambisiøse transformasjonsprosjektene i Paris, og omfavner Paris´ planer for klima og sosial diversitet. Note to Oslos byutviklere. De parisiske myndigheter startet byggingen av den enorme Martin Luther King-parken FØR byggene ble reist, inkl. Renzo Pianos tinghus som kommer i form av et bygningskompleks der det høyeste bygget er 161 meter rett ved «Boulevard Périférique». I Oslo kommer grøntarealene alltid til slutt og gjerne for sent.  

Finnes Paris i Paris?  

Svaret er kanskje Belleville? Belleville var en uavhengig kommune fram til den ble en del av Paris i 1860. Legenden skal ha det til at den siste barrikaden som holdt stand da den statlige Versaille-armeen slo ned Pariserkommunen i 1871 var Rue Ramponeau i Belleville. Etter at Frankrike sloss mot Preusserne, og tapte så det sang, benyttet revolusjonære krefter i Paris anledningen til å etablere et fritt og uavhengig Paris. Denne revolusjonære bystaten varte i nøyaktig 72 dager, men sier noe om motstandskraften til dette gamle arbeider- og immigrantnabolaget i Paris.

På samme måte som Montmartre ligger Belleville på en høyde hvor du kan se store deler av Paris. Men her er det ingen millioner av turister som skal besøke Sacré Coeur. Her på grensen mellom 10/11/19 og 20de arrondissement må du først gjennom områder med enkle blokker som ser ut som sosialboliger, gater med hjemløse, grafittibehengte nabolag og et menneskemangfold du ikke finner så mange steder i resten av Paris City Prober. I parken på toppen av høyden slynger et annet Paris seg ut. Høylytt, ivrig gestikulerende, og røyken fra ren maroc slynger seg dovent og vellystig over parken. 

Dette er også Paris. Selv om Paris er et annet sted.