«Når du har lest denne boka vet du mer om Barcelona enn 95% av alle innbyggerne i Barcelona», sa innehaveren av en Re-Read brukthandel langs den stekende hete Gran Via der den skjærer gjennom Eixample. Jeg hadde rota meg inn der, også for å unngå dehydrering,  og spurte han om det var noen bøker om Barcelona på engelsk som han kunne anbefale. Boka han raskt fant til meg var skrevet av Robert Hughes i 1992 da hele Barcelona sto på hodet for å gjennomføre sommer-OL. Klistremerker med «Essential Spain» og «National Bestseller» gjorde meg noe skeptisk, men jeg slo til. 5 Vermut Negro senere var jeg plutselig blitt Barcelona-ekspert.        

Eixample

Strengt tatt har Barcelona kun hatt to perioder med eksemplarisk byplanlegging. Den verste var under Francotiden fra 2. verdenskrig til 1973, da kombinasjonen av masseinnvandring, industrialisering og modernismens mislykkede sosiale boligbygging og blinde tro på bilen gjorde at Barcelona ble stengt ute fra havet og trærne ble hugget ned langs gatene og omgjort til motorveier. Barcelona ekspanderte hemningsløst, og la under seg 20 nærliggende byer. Den første eksemplariske perioden var middelalderens Ciuidat Vella som skinner som aldri før. Den andre eksemplariske perioden var mot slutten av 1800-tallet da den visjonære Ildefons Cerdà (1815-1875) sto fram og tegnet den nye byen etter at bymurene ble revet i 1843 og Barcelona ekspanderte. På alle luftfotoene som viser Barcelona som den tette byen med rektangulære gatemønstre, kun med Diagonal som skjærer seg gjennom på tvers, er det Eixample som vises fram. Strengt tatt er også denne delen av byen de fleste besøkende aldri kommer seg ut av. På Plaça de Catalunya kan du enten gå nedover La Rambla til det gotiske kvarteret i Gamlebyen og strendene ved La Barceloneta, eller oppover Passeig de Grácià eller skjøre til høye opp mot Sagrada Familia.   

Da bystyret i Barcelona laget en konkurranse for den nye byen midten på 1800-tallet var det paradoksalt nok ikke Cerdá som vant. Bystyret foretrakk forslaget fra Antoni Rovira som hadde tegnet lange gater i en vifteform ut fra Plaça Catalunya. Men sentralmyndighetene ville det annerledes. Ildefons Cerdá elsket rette linjer, men var også opptatt av de forferdelige forholdene som de fattige arbeiderne levde under. Koleraepidemien i 1854 krevde 6000 menneskeliv, og det var opprør og kaos i arbeiderbydelene. Hvert distrikt i Eixample skulle bestå av 20 bygårder, orientert mot NV-SØ for å sikre sollyset, og hvert kvartal var på rundt 12 000 m2, og for å sikre grøntområdene skulle minst 800 m2 bestå av grøntområder. Gatene var 20 meter brede, mens Gran Via var på 50 meter og Passeig de Grácià var 60 meter bred. 

Forslaget ble ikke møtt med stor begeistring i sin samtid. De regulære gatene med identisk bebyggelse ble sett på som monotone og for rigide. Det var heller ikke rom for frittstående spektakulære bygg. Cerdá var heller ikke fornøyd fordi hans åpne karrebebyggelse med bygg på kun to sider, ble bygget inne til lukkede gårdsrom, som senere igjen ble brukt til parkeringsplasser eller bygget igjen, og spiste derfor verdifulle grøntarealer.                

Men det som står igjen og nå er under tilbakeføring er fotgjengervennligheten og de oktogone plassdannelsene ved hvert gatehjørne. Mange av de brede gatene har tre fortau, der det også er mulig å gå i midten av gatene, og byggene på gatehjørnene er inntrukket slik at hvert gatekryss egentlig er en åttekantet plassdannelse. 

Visjonæren

Da Franco døde i 1973 eksploderte Barecelona i en festorgie av uante dimensjoner. Barcelona hadde blitt dobbelt straffet under Francoregimets sentralistiske linje. Ikke bare var Katalonia den provinsen som bød på hardest motstand under Francos fremrykking før 2. verdenskrig, men Barcelona var også en havneby, og for diktatoren Franco var det der nasjonens essens blir utfordret siden havnebyene har sine egne tentakler til resten av verden. 

Pasqual Maragall var ordfører i Barcelona mellom 1982 og 1997, og hovedarkitekten bak tildelingen av Sommer-OL til Barcelona i 1992. Maragall balanserte hårfint mellom å være katalaner og samtidig se Barcelonas potensiale som by på verdensarenaen. Han sa en gang: “A Catalan who claims to be a Catalinist, but does not like nationalism find himself in a difficult position, but it is my position”. Maragall så på Barcelona som “the future capital of the north of the south of Europe”. Han så også på EU som et verktøy for å styrke byene, ikke nasjonene: «“A Europe, a world seen as a set of nations are slower, with more opposed languages, than a Europa and a world seen as a system of cities. Cities have no frontiers, no armies, nu customs, no immigrations officials. Cities are places for invention, for creativity, for freedom.” 

Allerede tidlig på 90-tallet lekte Maragall med ideen om å forby bilene i sentrum, og han brøt tvert med Francotidens soneinndeling av Barcelona, og hadde tanker rundt 15-minuttersbyen og vitale nabolag allerede i 1986: “Barcelona should decentralize, even within the center of the city itself”. Maragall så for seg nabolag der ulike typer aktiviteter og funksjoner kunne sameksistere. Byen skulle finne tilbake til seg selv, ikke gjennom en ny generalplan, men med vektleggelse på å styrke de ulike nabolagene (the barri). Nabolagene hadde tradisjonelt vært Barcelonas organiserende sosiale enhet, og Barcelonas framtid fantes der. Hele ideen bak Barcelonas mye omtalte «superblocks» – hele kvartaler med blanda funksjoner – kan spores tilbake til Maragall.    

Man skal aldri undervurdere tranformasjonskraften bak store arrangementer. Mange av Barcelonas monumenter og parker i sentrale deler er etterlevningene til enten verdensutstillingen i 1988 (f.eks. Parc de la Ciutadella) eller 1929 (f.eks. nåværende Museu Nacional d’Art de Catalunya). Effektene av Sommer-OL i 1992 skapte på mange måter det Barcelona vi ser i dag. 12 milliarder (1992-kroner) ble investert i infrastruktur og boliger. (se en veldig god film om tranformasjonen her: https://architectureofthegames.net/1992-barcelona/barcelona-1992-25-years-later-construction-1986-1992/) Ikke minst ble Poblenou – området nordøst i Barcelona totaltransformert, og et industrielt wasteland ble Barcelonas hippeste område. Barcelona ble igjen knyttet til havet, og skapte de berømte bystrendene som går helt opp til elven Besos i nordøst.           

Det egentlige arkitekturopprøret

En annen viktig ingrediens i Barcelonas og Katalonias oppgjør med Francotiden var å fjerne alle arkitektonske tilsnikelser på de historiske byggene. Et utmerket eksempel på dette var Gaudis Casa Milá der fasaden ble tilbakeført til den bleke og gyldne sjøklippen den engang var, og ikke den mørke hulken den ble omgjort til under Francotiden. Arkitekturopprøret fikk dermed en sterk politisk dimensjon, som ga opprøret sprengkraft. På 1980-tallet innførte Barelona Europas strengeste verneregime. Hele 860 bygg, elementer og bygningsgrupper ble underlagt strenge restriksjoner. Nivå A var total fredning, Nivå B var bygg som opprinnelig var Nivå A og som uten unntak skulle tilbakeføres. Arkitekturopprøret fikk også en økonomisk konsekvens ved at de gamle katalanske håndverkstradisjonene fikk en voldsom oppblomstring. Anført av glassmestrene, kunsthåndverkere og murere. 

Barcelona Innovate

De som har vært på Smart City World Expo vet at Barcelona også er mye mer enn gamlebyen og Eixample. På et enormt messeområde langs Gran Via rett før nabobyen L’Hospitalet del Llobregat på vei til flyplassen, utspiller kongressbyen Barcelona seg. Messearrangøren Fira Barcelona skaper 35 000 arbeidsplasser i Barcelona og omegn og bidrar med over 50 milliarder kroner til Barcelonaregionens økonomi. I den andre enden av den 14 kilometer lange Gran Via ligger Sant Marti (Poblenau) og Barcelonas 22@ Innovation District. Landemerket er det 144 meter høye Torre Glòries (tidligere Torre Agbar), designet av Jean Nouvel. Det er mye å si om arkitektens intensjoner, men bygget ligner til forveksling på Gherkin i London, designet av stjernearkitekten Foster, som på folkemunne bare blir kalt buttplug.       

Bilde: Torre Glóries

Det sympatiske med 22@ Innovation District er tilblivelsen. Bystyret i Barcelona spurte seg selv rundt årtusenskiftet om hvordan samhandlingen mellom det internasjonale fellesskapet I Barcelona og lokale selskaper og institusjoner kunne øke. Svaret ble altså 22@ Innovation District som nå sysselsetter 90 000 arbeidstakere og et stadig økende antall innbyggere.  

For historiske byer er det alltid en utfordring å få på plass den nye tid i den gamle byen. Paris klarer det ikke, men Barcelona har romslige bygrenser – skapt av Francos menn – og klarer dermed å fornye seg, og samtidig beholde sin historiske identitet knyttet til Ciutat Vella og Eixample. 

   

 

 

 

 

Kan uroen i forstedene til Paris delvis forklares med den arkaiske byformen? 

Paris er like two-faced som statsadvokaten Harvey Dent blir i Batman. Den ene delen av ansiktet er vakkert, velholdt og regelmessig, mens den andre delen av ansiktet er totalt vansiret. Den historiske byen er et gigantisk velholdt utendørsmuseum der horder av turister sluses rundt de mange severdighetene, og hele økonomien er organisert rundt å betjene nærmere 40 millioner turister (2019-tall) som dras som møll til «the city of lights» hvert år.

Samtidig opplever forstedene til Paris stadig nye opptøyer. Denne gang startet det i Nanterre etter at en politimann skjøt og drepte 17-årige Nahel under en trafikk-kontroll. Mønsteret er det samme som i 2005 da to tenåringer ble skutt av politiet i forstaden Clichy-sous-Bois og daværende president Jaques Chirac kun var tideler fra å innkalle militæret for å slå ned opptøyene.

Hva er forklaringen? 

City Prober 

Av de rundt 12 millionene som bor i Parisregionen er det kun i overkant av 2 millioner som bor innenfor det som kalles «city prober» – «the single political jurisdiction which contains the historical city centre». Mens folketallet i Paris har vært uendret siden 1990 med svak nedadgående trend siden 2012, vokser Parisregionen raskt. Til sammenligning har f.eks. Berlin vokst med nesten 400 000 innbyggere siden 2011. Paris er i effekt et gated community med en motorveiring «Boulevard Périphérique» som med et par unntak er ensbetydende med de administrative grensene for Paris.    

Harvard-professoren Ed Glaeser advarer i sin bestselger «The Triumph of the City» om at hvis ikke Paris klarer å øke boligbyggingen innenfor sine administrative grenser så vil byen bli «affordable only for people with a lot of money». Gjennomsnittsprisen for en leilighet i Paris ligger nå på nærmere 11 000 euro (130 00 nkr) per kvadratmeter. Det er små prisforskjeller mellom de ulike arrondissementene, der 19de arrondissement har den laveste prisen på 9800 euro pr kvadratmeter. Den suverent største prisforskjellen er mellom de som bor i byen og de som bor utenfor.I Oslo er gjennomsnittsprisen riktignok kommet over 90 000 per kvadratmeter, men det er store forskjeller innad i byen, hvor f.eks. en bolig på Romsås har en gjennomsnittpris på rundt 50 000,- per kvadratmeter.  

Det hjelper heller ikke Paris at byen er blitt et paradis for AirBNB. 57 000 leiligheter er oppført i AirBNB alene. Da vi skulle sjekke ut etter vårt besøk i Paris nylig gikk det i døra samtidig på alle leilighetene i bygården vi bodde i. Hele bygården viste seg å være AirBnB-leiligheter.       

ill: Kart over de ulike bymurene i Paris. Den røde linjen – Thiers Fortification – ble bygget rett før byutvidelsen i 1860, og inkluderte de nye områdene. Dagens Boulevard Périphérique følger nærmest identisk grensene for den gamle bymuren.

4 av 5 parisere blir på grunn av de høye boligprisene tvunget til å bosette seg på utsiden av «Boulevard Périphérique». Og man skulle tro at når det sammenhengende urbaniserte området vokser så flytter kommunegrensene etter. Men ikke i Paris. Nåværende grenser ble til ved byutvidelen til den andre republikken (Napoleon den III) i 1860. Paris økte med et jafs fra en til 2 million innbyggere, innlemmet 11 kommuner og skapte 8 nye arrondissementer. Selv om parisere som franskmenn flest elsker byråkratiet, styres Parisregionen av en svak konstruksjon som i praksis ikke får til store overføringer mellom City Proper og det som etter hvert har fått en negativ konnotasjon kalt «Banlieues». De store pengene, byforedlingen og all kjærligheten sluses inn i pengemaskinen City Proper, mens forstedene nærmest får klare seg selv, bortsett i fra noen krafttak hver gang opprørene blir for sterke.    

Både etnisk og sosioøkonomisk er det et hav av forskjeller mellom City Proper og Banlieues. Parisregionen har 45% etniske minoriteter. Både immigrantene og deres etterkommere fra Frankrikes mange kolonier er i stor grad bosatt i forstedene, og de eneste gangene de opplever tilstedeværelse fra staten er når blålysene med sine væpnede soldater kommer for å slå ned uro. Innbyggerne i forstedene blir ofte kontrollert hvis de drar inn til byen, og den sosiale mobiliteten er nærmest lik null. Jeg husker da svigers for noen år tilbake lurte meg til å dra på det gigantiske loppemarkedet Les Puces de Montreuil helt i øst av Paris. Vel framme takket jeg høflig nei til å traske rundt på loppemarkedet, og satte meg ned på en kaffebar like ved metrostoppet Porte de Montreuil. Med ett var jeg i en hvilken som helst by i Maghreb – den vestlige delen av Nord-Afrika. 

Da Paris fikk høydeskrekk

Det hjelper heller ikke at Paris nekter å vokse i høyden. I 1973 sto Montparnasse Tower ferdig i all sin monolittiske fylde. Overalt hvor du ferdes i Paris er dette dystre og mørke bygget synlig. Lenge var det Paris´ høyeste bygg som raget 210 mørke meter over den historiske lave byen. Så kritisert ble høyhuset at to år senere ble det ulovlig å bygge høyere enn 8 etasjer i det historiske Paris. Først 40 år senere – i 2015 – ble det igjen åpnet for høyhus. Denne redselen for å bryte med siluetten til det historiske Paris gjorde at mye av utviklingen måtte skje et annet sted. Mens f.eks. London har bygget mange av sine skyskrapere i det historiske City of London og nærliggende områder i sentrum, valgte Paris en annen strategi. Hele La Defense-området som er Europas største sammenhengende Central Business District med sine 3,5 millioner m2 kontorlokaler ble bygget utenfor City Proper – da riktignok i en sammenhengende akse fra Louvre, via Triumfbuen og til La Grande Arche de la Défense – monumentet som ga navn til området. Av de 24 byggene på over 100 meter i Parisregionen ligger hele 20 her. 

I 2015 da forbudet mot høyhus i det historiske Paris ble fjernet kom det riktignok noen boligtårn på 50 meter – særlig langs Avenue de France i 6. arondissement, men mangelen på høye boligtårn gjør at Paris sliter med å bygge nok nye boliger. For Ed Glaeser er det veldig enkelt. Enten bygger du i høyden eller så bygger du utover.

Adaptive reuse     

Alt er ikke like helmørkt når det gjelder transformasjon av den historiske byen. Debatten om man ikke lenger skal rive bygg har av naturlige årsaker kommet langt i Paris som elsker sin historiske by. Både politisk og i fagmiljøet er det nå en debatt om Paris skal stoppe å bygge nytt og bare fokusere på ombruk. Paradoksalt nok står 8% av alle boliger i Paris tomme, og 13% av kontorlokalene. De grønne sier; bygg bare boliger, og da rimelige boliger. Sosialdemokratene sier at vi må bygge noen næringsbygg også. På nasjonalt nivå fremmes det nå en lov som skal hindre videre urban sprawl som resten av Frankrike lider stort under. Loven krever erstattet naturpreget areal hver gang man bygger ned ubebygd areal. 

Da OMA var på studietur til Paris i februar så vi to state of the art adaptive reuse prosjekter. Morland Mixité Capitale – tegnet av stjernearkitekt David Chipperfield – har betydelig tilførsel av nye bygningsvolumer inntil Seinen, og består av både et 5 stjerners hotell, et ungdomsherberge, sosialboliger, barnehage og vanlige boliger. Morland er en vellykket utviklingen der de blandede formålene spiller hverandre gode. Halle F er tilsvarende et gammelt betongbygg brukt som deponibygg av jernbanen, og er transformert til et start up-campus med en rekke start up-selskaper og etablerte selskapet som Meta (Facebook).  Halle F er del av et Paris Rive Gauche som er et helt nytt nabolag ved Seinen.  

ill: Modell av utbyggingen til Clichy-Batignolles med Renzo Pianos nye “Tinghus” i bakgrunnen.

Tilsvarende er det et helt nytt tranformasjonsområde etablert i det 17de arrondissementet.   Clichy-Batignolles Eco District er ett av de mest ambisiøse transformasjonsprosjektene i Paris, og omfavner Paris´ planer for klima og sosial diversitet. Note to Oslos byutviklere. De parisiske myndigheter startet byggingen av den enorme Martin Luther King-parken FØR byggene ble reist, inkl. Renzo Pianos tinghus som kommer i form av et bygningskompleks der det høyeste bygget er 161 meter rett ved «Boulevard Périférique». I Oslo kommer grøntarealene alltid til slutt og gjerne for sent.  

Finnes Paris i Paris?  

Svaret er kanskje Belleville? Belleville var en uavhengig kommune fram til den ble en del av Paris i 1860. Legenden skal ha det til at den siste barrikaden som holdt stand da den statlige Versaille-armeen slo ned Pariserkommunen i 1871 var Rue Ramponeau i Belleville. Etter at Frankrike sloss mot Preusserne, og tapte så det sang, benyttet revolusjonære krefter i Paris anledningen til å etablere et fritt og uavhengig Paris. Denne revolusjonære bystaten varte i nøyaktig 72 dager, men sier noe om motstandskraften til dette gamle arbeider- og immigrantnabolaget i Paris.

På samme måte som Montmartre ligger Belleville på en høyde hvor du kan se store deler av Paris. Men her er det ingen millioner av turister som skal besøke Sacré Coeur. Her på grensen mellom 10/11/19 og 20de arrondissement må du først gjennom områder med enkle blokker som ser ut som sosialboliger, gater med hjemløse, grafittibehengte nabolag og et menneskemangfold du ikke finner så mange steder i resten av Paris City Prober. I parken på toppen av høyden slynger et annet Paris seg ut. Høylytt, ivrig gestikulerende, og røyken fra ren maroc slynger seg dovent og vellystig over parken. 

Dette er også Paris. Selv om Paris er et annet sted.