Blokkmonogamiets tid er forbi. Krf-leder Knut Arild Hareide har tatt en Brand. Han har kastet seg ut i opprørt hav for å redde sin elskede Jonas i det forbudte land. Alle vi lillavelgere bør applaudere hans forsøk, og krysse fingrene for at han lykkes.
Fordi:
- To-blokksmodellen ryker
Venstre-høyreaksen oppsto i 1500-tallets England der tilhengerne av kongen plasserte seg til høyre da medlemmene i underhuset møttes i den lille kirken St. Stephens i Londons Westminister Palace. Motstanderne av kongens politikk satte seg til venstre. At den klassiske aksen fremdeles har gyldighet 500 år senere er like trist, som uforståelig. De siste førti års globalisering av økonomien er kanskje den viktigste endringen i det politiske landskapet. Hvis man f.eks. innfører en ny akse med globalisering-sjølråderett som motpoler vil jo Frp, SP og Rødt alle havne sammen under fanen om sjølråderett. Hvis man anfører synet på innvandring ligger Ap og Frp farlig nær hverandre i retorikk. Hva er egentlig forskjellen i retorikken mellom Ap´s innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani og Frp´s Mazyar Keshvari? I dagens uoversiktlige tilstand finnes det ingen grunn til å tviholde på toblokks-modellen. Det blir som i vitsen om den fulle mannen som leter i gresset rundt en lyktestolpe for å finne bilnøklene sine. Var det her du mistet dem da? spurte en tilfeldig forbipasserende. Nei, men det er her det er lys, svarer mannen. Det åpner for allianser på kryss og tvers, og så lenge de kommer med en tydelig begrunnelse, kall det gjerne verdistandpunkt, så er alle allianser like gyldige som alle andre. Hareides frieri til Jonas bør derfor føre til at alle partier legger ut på frierferd. Blokkmonogamiets tid er forbi.
- Samling i sentrum.
Uansett hvordan det går med Hareides forsøk på å nå det forbudte land der Jonas venter, ser vi en politisk samling i sentrum. Frp-finansministeren har allerede lagt fram et Krf-vennlig budsjettforslag, Frp´s innvandringsretorikk nedtones, og Høyres ansvarlighet og anstendighet vektes opp. Tilsvarende er Hareide tydelig på at SV og Rødts innflytelse skal minimeres i en sentrumsregjering med Ap. At Krf betoner viktigheten av et uavhengig sentrum forsterker både Ap og H på bekostning av deres mer hissige lillesøstre. Hvis Norge får en troverdig sentrumsallianse bestående av enten Krf, V og H eller Ap, Sp og Krf så er forskjellen marginal. For oss uavhengige lillavelgere er dette gode nyheter. H slipper å bakse med Frp, mens Ap slipper å bakse med SV og Rødt. For mange lillavelgere er det f.eks. umulig å stemme på H i stortingsvalg så lenge Sylvi Listhaug får frie tøyler av Erna Solberg. Nå riktignok ikke som statsråd, men som nyvalgt nestleder i Frp.
- Byene styrkes
For alle som har hatt Stein Rokkan på pensum vet at det er forskjellen mellom by- og land som er grunnlaget for å forstå norsk politikk. Krf´s kjernevelgere er å finne i bibelbeltet og dalstrokene fra Kristiansand til Ålesund. Det er mye rart å si om denne motkulturen som her vokser og trives, men en ting er sikkert. Det blir heldigvis stadig færre av dem. I tråd med urbaniseringen av Norge må Krf oppfinne nye kjernevelgere skal de unngå å bli utradert. Kristendommen må finne sin plass i storbyen, og Krf må nedtone sin puritanske protestantisme og søke mot et felles religiøst verdigrunnlag for alle troende. Det er også i byene at KRF-partiene er mest vennligsinnet innstilt til Knut Arild og Jonas. Det kommende landsmøtet i Krf kan fort bli by og land mann mot mann, og forhåpentligvis er det urbane Krf som vinner.
Og hvis det er noen som synes det er ufråståelig at Knut Arild søker mot Jonas. Jesus ville garantert stemt rødgrønt hadde han hatt muligheten.