Opposisjonen i Rådhuset syter over at Byrådet vil bruke 118 millioner på markering av at Oslo er Europeisk Miljøhovedstad i 2019. Men den største unnlatelsessynden byrådet kan gjøre er ikke å bruke for mye penger, men for lite. Forklaring følger.

Oslo´s hovedproblem er ikke at kvaliteten på vår politikkutøvelse er for sjaber – performance gap – men at vi ikke tør å kommunisere til resten av verden hvor flinke vi egentlig er – såkalt perception gap. Dette er dog i ferd med å endre seg. Når jeg reiser rundt i verden og promoterer Oslo eller er guide for stadig flere utenlandske delegasjoner, er det bemerkelsesverdig mange som har fått med seg byrådets ambisiøse bilfritt byliv-satsing. ALLE har fått med seg at Oslo er verdens elbil-hovedstad, og stadig flere – i hvertfall innenfor eiendomsbransjen – har registrert ambisjonen om utslippsfrie byggeplasser. Jeg kan knapt tenke meg noen bedre måte å bruke penger på enn å forsterke denne ambisiøse satsingen på å øke den sosiale bærekraften i Oslo.

Allikevel pipes det i Rådhusets ganger: «Jeg syns det er en vanvittig pengebruk», sier Høyres gruppeleder Eirik Lae Solberg til NRK. «Prisnivået de har lagt seg på framstår som helt meningsløst», sier Øystein Sundelin (H) til Dagsavisen. Men pengebruken er verken «meningsløs» eller «vanvittig». Oslo fikk aldri vinter-OL, og vraka X-games. Det er dessverre få eventer som er store nok til at Oslo kan bruke dem som utstillingsvindu i den beinharde konkurransen mellom verdens byer. Fremdeles er det slik at langt de fleste av verdens transnasjonale selskaper velger Stockholm eller København som sete for sitt nordiske hovedkontor. Fremdeles er det slik at verdens talenter gjerne velger våre skandinaviske hovedsteder som sitt åsted for å virke og blomstre. Derfor kan statusen som Europeisk Miljøhovedstad være gull verdt for byen vår.

Jeg skriver «kan», fordi pengene må brukes riktig for å få maksimal overrislingeffekt, og skape varige endringer. På et seminar med fire europeiske miljøhovedsteder (Oslo (2019), København (2014), Stockholm (2010) og Ljubljana (2016)) i Cannes tidligere i år, var det klar enighet fra de tre foregående miljøhovedstedene om de to viktigste grepene får å få maksimal effekt ut av statusen: 1. Innbyggerinvolvering og 2. Partnerskap med næringslivet. Det første er helt avgjørende for å få til en varig mentalitetsendring hos innbyggerne. Det andre er tilsvarende nødvendig for å utløse de store pengene. EU tildeler nemlig europeiske byer statusen som europeisk miljøhovedstad uten å bevilge en eneste krone. De gir egentlig kun en innrømmelse slik at byene får lov til å bruke mye penger.

Den danske overborgermesteren Frank Jenssen sa dessuten at for å få folk engasjert var det viktig å fortolke bærekraft som sosial bærekraft. De færreste innbyggerne gidder å la seg engasjere i miljøspørsmål, men hvis man fokuserer på at miljøåret skal handle om å skape attraktive nabolag, blir de straks mer engasjert. Alle tilhører jo et nabolag og har en sterk egeninteresse av at de rustes opp og blir mer attraktive for beboerne. Hovedgrepet til København ble derfor Sharing Copenhagen. Kort fortalt en digital plattform

der individer, organisasjoner og nabolag kunne søke om midler til gjennomføring av bærekraftige løsninger. MEN det viktigste er at initiativet fortsatte etter at de var miljøhovedstad i 2014. Sharing Copenhagen gir mindre aktører mulighet til å gjennomføre prosjekter i partnerskap med kommunen. Prosjektene skal være nyskapende, modige og bidra til byens utvikling. Eksempler er gatefest for 2.500 mennesker, lysinstallasjoner vinterstid, blåskjellfarm i havnebassenget og urbant nabolagsdrivhus.

Dette poenget er så viktig at det fortjener å bli skrevet med store bokstaver. SKAL STATUSEN SOM EUROPEISK MILJØHOVEDSTAD I 2019 BLI EN SUKSESS ER DET AVGJØRENDE AT MESTEPARTEN AV PENGENE GÅR TILBAKE TIL BYENS INNBYGGERE I FORM AV BELØNNING TIL DE SOM HAR GODE IDEER OM BÆREKRAFT.

Om kommunen bruker 4% av budsjettet på 118 millioner til å sette ut ansvaret for et kick-off arrangement og noen konferanser er helt underordnet. Kommunen skal da vitterligen ikke være en eventarrangør. Det avgjørende er hva de andre 96% brukes til.