Dette er en magisk fortelling fra virkeligheten. Nærmest upåaktet i norsk media, men kanonisert i utlandet. I tre år har en selsom forsamling på rundt 100 mennesker samlet seg på parkeringsplassen ved Sport´n, ikke langt unna Frognerseteren. For hvert år øker antall utlendinger som vil være med på denne pilgrimsreisen på vegne av framtiden og håpet. Og siden utlendinger ikke har det samme forholdet til norsk skau som innfødte, går turen på grusveier, og ikke smale skogsstier. Der går vi i samlet flokk en snau halvtime mot et magisk sted kalt 100-års skogen. Her har kommunens skogvokterne ryddet et lite skogholt hvor det er plantet 1000 grantrær som skal vokse uforstyrret i 100 år. Grantrærne inngår i kunstprosjektet Future Library. Men før vi går videre i fortellingen må vi gå tilbake i tid.

Foto: Tone-Lise Vilje

I 1992 utarbeidet den visjonære biblioteksjefen Liv Sæteren ved Deichmanske en fortelling om de mange rommene som skulle være en del av det nye Hoveddeichman. I mange år hadde hun jobbet for å få en ny hovedfilial, og endelig hadde hun fått los på lokaler ved Galleri Oslo. I Sæterens visjonsfortelling skulle ett av rommene være et stillerom for upubliserte tekster. Her skulle folk legge igjen tekster og manuskripter. Av en eller uforklarlig grunn ble også dette stillerommet stående igjen, selv når kommunen slipte spareljåen, og planene for det Deichman som vokser fram i Bjørvika, ble endevendt for noen år tilbake. Spiren til noe magisk var sådd.

Årene gikk. I 2002 ble de første utbyggingsplanene i Oslo utarbeidet. Velsignet av kommunen og anført av den allestedsnærværende Bernt Stilluf Karlsen og Bjørn Sund, ble det utarbeidet utbyggingsplaner som i detalj sa hvor mye utbyggerne fikk bygge ut i Bjørvika mot at de satte av penger til infrastrukturtiltak. Det ble etablert en vinnvinn-situasjon. Utbyggerne tjente gode penger, og kommunene fikk bygget nødvendig infrastruktur uten å bruke skattepenger. Utviklingen av Bjørvika kunne skyte fart. Bjørvika Utvikling AS ble etablert av grunneierne HAV Eiendom og Oslo S Utvikling. OG her hadde historien sluttet, hvis ikke Bjørvika Utvikling hadde ansatt Anne Beate Hovind som sjef for pengene som skulle gå til kunsteriske formål i Bjørvika. BU har satt av 20 mill. kroner til kunst. 75 % av kunstbudsjettet skal brukes til permanente kunstverk i allmenningene, og 25% til temporære kunstprosjekter.

I 2012 kom to forløsende møter. Før den tiden hadde Anne Beate Hovind plassert den skotske kunstneren Katie Peterson en uke langt ute i bushen rundt sine hjemtrakter i Elverum. Katie overlevde, og sa hun ville lage et kunstprosjekt som skulle hete Future Library og vare i 100 år, men at hun trengte en skog. Anne Beate hadde deretter to avgjørende møter. Først måtte hun overbevise leder av Bymiljøetaten – Hans Edvardsen – om at hun måtte få en skog. Etter et langt møte som primært handlet om at Edvardsen ville ha flere småbåter og kaiplasser i Bjørvika spurte han plutselig: Hvorfor ville du ha dette møte? Anne Beate svarer at hun trenger en skog. Edvardsen tar seg til haka og svarer lavmælt: Det må vi da få til. Deretter avtaler Anne Beate møte med biblioteksjefen Liv Sæteren for å presentere kunstprosjektet. Siden Future Library handler om at tilsammen 100 internasjonale forfattere skal levere et manuskript hvert år, men først publiseres i 2114, trenger manuskriptene å oppbevares i mellomtiden. Liv Sæteren tenkte først at det hele var galskap, men så etterhvert som Katie snakket, skjønte hun plutselig at det var oppfyllelsen av hennes 20 år gamle drøm om stillerommet med upubliserte tekster. Tårene begynte å renne hos begge. Det engelske ordet “serendipity” er kanskje mest dekkende. Ordet betyr noe sånt som “tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse”. Uten å vite om hverandre hadde både Katie og Liv den samme drømmen. Og resten er historie.

Tilbake til skogen. På veien inn til den magiske skogen kunne Svein Lund i Lund Hagem fortelle at de akkurat nå jobbet med å behandle trærne som ble hugget i Nordmarka. De skal gjenbrukes i det nye bibliotekets stillerom, der manuskriptene skal oppbevares. Vel framme ga skogvokterne oss bålkokt kaffe og helnøtt, visstnok fordi det var akkurat det skogen luktet da Katie og Anne Beate gikk i skogen for første gang, og de fant denne nordvendte hellingen hvor lyden fra byen var borte. Den kritikerroste islandske dikteren, roman- og tekstforfatteren Sjón holder sin tale. Ulastelig antrukket, som om han aldri har gått i en skog. Noe han på spørsmål fra meg også innrømmet at han aldri hadde gjort. En kvinnelig harpist og en kvinnelig sopran framfører to islandske sanger til et publikum som sitter på sitteunderlag rett på stubbekratt, og som ikke helt skjønner hva de er med på. Bortsett fra at akkurat her og nå oppheves den lineære tiden. Et manus overleveres, et manus ingen av oss nålevende noensinne får lese. Men samtidig er dette et statement. Om 97 år vil det fremdeles eksistere en sivilisasjon. Det vil fremdeles eksistere papirbøker. Menneskene vil fremdeles være dannede og lese bøker, og best av alt, da har verden allerede glemt Trump.