Gratulerer med dagen kjære Osloborgere. Riktignok synger Book´n og Nora Brockstedt at “hver eneste dag er en Oslodag for alle som elsker vår by”, men dagen i dag er helt spesiell. 15. mai for 974 år siden døde vår skytshelgen St. Hallvard etter å ha kommet en ung dame til unnsetning i Liertraktene. Han ble proppa full av piler, og fikk en kvernstein rundt halsen før han ble dumpet i Drammensfjorden. Like fullt fløt liket hans opp. Hallvard Vebjørnsson, som var hans egentlige navn, var definitivt av helgenmateriale.

Det er på tide å børste støv av Oslodagen 15. mai. Riktignok er det noen hardcore Oslopolitans – inkludert undertegnede og noen middelalderentusiaster – som feirer den med stor lyst hvert år, men i mellomkrigstiden var feiringen av Oslodagen helt på høyde med feiringen av 17. mai. (Om det er noen historisk kobling mellom feiringen av den mer kommersielle Oslodagen og St. Hallvardsdagen er mer tvilsomt, men hvem tenker vel på slike detaljer på denne store dag). På Oslodagen var det kåring av Oslopiken og store festlige opptok med pimpa biler. I motsetning til 17. mai er det ingen enerverende vifting med norske flagg, ingen bunader og ingen feiring av norsk nasjonalisme. Bare glede og sunn patriotisme.

Billedtekst: Oslobilder.no har en haug med bilder av Oslodagen.

Kjernen i Oslodagen er MOT. Osloborgere har et stort hjerte, og har i 974 år sagt tydelig fra hver gang det blir begått urett. Selv om vi må bøte med livet. Det går en rød tråd fra St. Hallvard til Oslos kanskje aller største sønn Fridtjof Nansen. Der den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson nylig uttalte at amerikanske verdier ikke burde komme i veien for amerikanske interesser, er Oslo interesser og våre verdier uadskillelige som egg og bacon.

Et tog i Oslodagens ånd burde starte ved ruinene av St. Hallvards kirke i Gamlebyen, og gå til Borggården, via Domkirken der Oslodjevelen (opprinnelig fra St.Hallvardskirken) er murt inn i fasaden På utsiden av Rådhusets borggård i vest henger Nansenpasset som han utstedte for å hjelpe statsløse flyktninger. Før det hadde Nansen sørget for å få 427 886 fanger fra 1. verdenskrig skysset til sine hjemland, og som Folkeforbundets (forløperen til FN) første høykommisær for flyktninger var han høyt og lavt for hjelpe ofre for kyniske kriger, ikke minst armenerne som ble forfulgt og utryddet i Tyrkia.

I en tid da nasjonalismens iskalde vinder blåser over verden og fra regjeringskontorene i hovedstaden, er Oslodagen sannelig en feiring verdt. På denne dagen skal vi ikke spørre hvor folk kommer fra, men hva vi kan gjøre for å hjelpe dem dit de skal. Vi skal utfolde hemningsløs livsglede, og synge Oslosanger til drøvelen tar en back spin.

Gratulerer med dagen kjære Osloborgere!

I. mai er den dagen i året jeg føler utenforskapet sterkest. 17. mai er heller ikke noe høydepunkt, men 1. mai er verre. Nå er ikke 1. mai nødvendigvis dagen da vi skal snakke høyest om innovasjon i framtidens arbeidsliv, men i sosialdemokratiets forstørknede verdensbilde som kun består av fæle kapitalister eller gode arbeidere, tilhører jeg pariakasten kalt frilansere eller løsarbeidere. Jeg har aldri hatt fast jobb og kommer aldri til å betale fagforeningsavgift. På den annen side har jeg aldri vært syk og belastet helsevesenet, betaler skatt (til og med toppskatt de siste årene), og blir belønnet med noe som ligner en minstepensjon. Jeg er ikke alene. I USA er det mellom 34 og 40% som blir definert som en del av frilansøkonomien (sjekk her om du er en av oss). I Norge er tallene langt lavere, anslagsvis 15-18%, men også her er tallet økende.

Vi må ta dette trinnvis. I den politiske filosofien har mange fundert på hvordan alle mennesker skal vinne sin frihet, og dermed overkomme splittelsen mellom en arbeidsgiver- og taker. Sterkest og mest drømmende er dette formulert av Marx i Den tyske ideologi som lanserer begrepet om datidens ufrie arbeidere som negativt bestemt fordi arbeidet er fremmedgjort. Idealet er mennesket som en positiv bestemmelse der arbeidet er fri skapende virksomhet. I DTI skriver Marx den berømte passasjen om at mennesket skal kunne gjøre noe den ene dagen, noe annet den andre, og jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, gjete sauer om kvelden, kritisere etter å ha spist, uten at man dermed blir «jeger, fisker, gjeter eller kritiker». Så forskjellige filosofer som Marx og John Stuart Mill hadde den samme løsningen. Organiseringen av det nødvendige arbeidet i et samfunn måtte skje gjennom små selveide bedrifter. Det var kun gjennom en slik organisering at ingens frihet gikk på bekostning av en annens. Skillet mellom arbeidsgiver- og arbeidstaker må altså oppheves. Hvorfor er det ingen politiske krefter som jobber mot et slikt arbeidsliv?

Her må vi inn i litteraturen. En av de sterkeste passasjene i Dostovjevskis roman Brødrene Karmasov er Storinkvisitorens tale. Kort fortalt. Jesus kommer tilbake til jorden, og blir møtt av jublende menneskemengder. Da storinkvisitoren fenglser Jesus er det dog ingen som protesterer nevneverdig. I en samtale mellom Jesus og storinkvistoren uttrykker Jesus stor skuffelse og undring over dette. Storinkvisitoren svarer at riktignok gir Jesus mennesket frihet, men at han gir dem noe enda viktigere: nemlig trygghet. Han ga de forutsigbare rammer som de kunne forholde seg til. Lønnsarbeidet er storinkvisitorens oppfinnelse. Ved å veksle inn sin frihet og stemple inn til tjeneste på samlebåndet hver dag, får de en belønning i form av en lønningspose hver måned, trygderettigheter, og til og med få tre fridager uten krav om sykemelding, hvis de er slitne etter å ha konsumert litt for mange pjoltere kvelden før.

Hvis sosialdemokratiet skal redusere endringene i arbeidslivet til fæle kapitalister som skal hakke løs på rettighetene til gode arbeidsfolk gjør de en kardinalbommert. Det er i hvert tre drivere bak det nye arbeidslivet.

1. Den teknologiske revolusjonen. Teknologien har gjort det enklere og mer attraktivt å leve en frilanstilværelse.
2. Arbeidsgivernes ønske om større fleksibilitet. Arbeidsgivere nedbemanner, utbemanner og kapper i de fast ansatte for å kunne håndtere endringene i markedet. Ikke bare for å spare lønns- og sosiale utgifter.  Når endringene går stadig raskere slik at man ikke lenger har oversikt over hvilken kompetanse man trenger om få år, er det enklere å leie inn nødvendig arbeidskraft.
3. Generasjonsskiftet. De digitale Millenials inntar arbeidsmarkedet. Drømmen om å jobbe i den samme bedriften, og sitte på den samme stolen i førti år for å bli hedret med en tinnmedalje, har heldigvis ikke lenger den samme attraksjonskraften hos den oppvoksende generasjon.                                                                                                                           For som tror at konflikter er drivere i verdenshistorien, har 1. mai spilt en viktig mobiliserende rolle. MEN: De som feirer 1. mai i dag gjør det ut fra det som kan kalles falsk bevissthet. De forstår rett og slett ikke sitt eget beste. De lider av forvridde forestillinger om sin sosiale virkelighet, fordi de lar seg lede av en dominerende ideologi som mer er uttrykk for særinteressene til spesielle grupper enn for allmenne interesser til beste for hele samfunnet. Heldigvis er det snart 2. mai.