Vi har historiens svakeste byråd. Det er paradoksalt nok gode nyheter for Oslo.

“Man måste alltid jämföra” sa den lille pojken Ingemar i “Mitt liv som hund”. La oss gjøre det. Arbeiderpartiet har lånt makten fra Høyre kun to ganger siden Albert Nordengen kom til makten i 1976. Det er ikke rart partiet er litt ringrustne her i Oslo. Men der Gerhardsenbyrådet satte trøkk på næringsutvikling med å opprette næringsbyråd og utformet en næringspolitisk strategi for å skape nye arbeidsplasser, jakter foreløpig det rødgrønne byrådet på biler som om de var IS-terrorister. Og der Gerhardsenbyrådet moderniserte hele den kommunale virksomheten ved bl.a. å igangsette konkurranseutsetting, er det sittende byråd tilsynelatende fornøyd med å innføre kjøttfri mandag i Rådhusets kantine.

Må det være slik? Ja, helst. Hele det indirekte demokratiet hviler på at innbyggerne stemmer hvert fjerde år, og lar politikerne utøve politikken mellom hvert valg. Men den overgripende trenden de siste 20 år har jo vært det som kalles overgangen fra government til governance. Det er mulig å utøve politikk fra mange plattformer, der bystyret bare er en av mange muligheter. Det er altså styrken i de andre politiske plattformene utenfor Rådhuset – Oslos sivile samfunn – som avgjør Oslos skjebne, ikke Rådhuset. Og et svakt Rådhus er strengt tatt beviset for at Oslos innbyggere har tatt makten. Oslo går nemlig så det griner på tross av Rådhuset.

Foto: Brent Toderian

Hva kan Rådhuset gjøre for å forsterke denne positive trenden? To helt grunnleggende ting. 1. Riv siloene internt i Rådhuset og bli en lean kommune som raskt mobilisere for å møte nye utviklingstrekk. 2. Riv siloene mot det sivile samfunnet, og innfør langt større grad av medvirkning.

1. Hvordan rive siloene i Rådhuset?

På fjorårets Oslo Urban Arena snakket ex-byplansjefen i Vancouver – Brent Toderian – om hvor viktig det er for en kommuneadministrasjon å lage en felles kultur. Hvordan man organiserer seg er helt uvesentlig, så lenge de ansatte vet hvilket mål de jobber mot. Han brukte eksempelet da president Kennedy spurte en ansatt på NASA om hva jobben hans var: “To get the first man on the moon sir.”Oslo er i norsk målestokk en så stor og uoversiktlig kommune at det er innført en stor grad av linjeansvar. Som i militæret medfører det at man sparker nedover og sleiker oppover. Det vil også si at ansvaret skyves oppover og folk lenger ned i byråkratiet blir påført munnkurv. Inititativ blir effektivt drept på denne måten, fordi rosen alltid går til den over deg, men du får kjeften hvis noe går galt. Det kan også i verste fall også skape en fryktkultur hvis øverste byråkrat ikke er helt riktig navla.

De aller fleste utviklingsoppgavene – innenfor kultur, by- og næringsutvikling – er i sitt vesen sektoroverskridende, og må møtes med fleksible prosjektteam. I dag gjør silotenkningen at hver avdeling i størst mulig grad forsøket å dytte ansvaret over på en annen avdeling eller silo. Hvor ofte har du hørt at noen i kommunen rekker opp hånda og bestemt sier at jeg tar ballen? Oslo kommune må bli lean i den forstand at administrative oppgaver må reduseres til et minimum, slik at man får frigjort ressurser til de fleksible prosjektteamene som jobber ut mot byens befolkning for å løse oppgaver som dukker opp. Og det må skapes en felles kultur og stolthet der alle går på jobb for å skape et bedre Oslo.

2. Hvordan rive siloene mot byen?

Da må vi først ta en titt på hvem Oslos innbyggere er. Altså du og jeg. Sentralt i statsvitenskapen står samfunnets tredeling. Det offentlige, det private og det sivile samfunnet. I Norge er det stort sett bare frivillige organisasjoner som idretten og lavkirken som skjønner hva det sivile samfunnet er. I Norge er det en utbredt forestilling om at det offentlige består av gode mennesker som jobber for det felles beste, mens de pengegriske egoistene jobber i det private. Men stadig flere av Oslos innbyggere bryter radikalt med dette skillet, og virker i det sivile samfunnet. Forfatteren David Brooks kalte den nye klassen for BoBo´s – borgerlige bohemer. Hippier og kapitalister i skjønn forening. Richard Florida kaller dem for den kreative klassen. Men faktum er at det i Oslo befinner seg en stadig større andel mennesker som elsker Oslo, vil ha det gøy på jobb, og må tjene akkurat så mye penger at de har hodet over vannet. Enten det er Einar i Fuglen, Linnea i Greener Events, Runar i Trøbbelskyter, Anders i Mesh, Anne Beate, selve dronninga av Bjørvika eller Heidi, også kalt Mama Tøyen. Dette er Oslos fremste ambassadører.

Kast penga etter dem. La Oslo Business Region – som er kommunens svar på Inovasjon Norge – samlokaliseres med gründerkollektivet Mesh. La byråkratene i Rådhuset som jobber med næringslivet sitte sammen med Oslo Business Region. La byråkratene som jobber med byutvikling sitte sammen med meg i Oslo Metropolitan Area. La Kulturetaten flytte inn hos Sentralen eller hos Kulturhuset på Youngstorget. Rådhuset må vrenges, strippes for ambisjoner på egne vegne, og støtte opp under de initiativ som ambassadørene i det sivile samfunnet tar.

Men det stopper ikke der. I dag er det et kunstig skille mellom offentlige og private penger. Hvis initiativ i det sivile samfunnet styrkes utløser det langt større pengesummer enn når private donorer eller det offentlige står bak, viser organisasjonsguruene Innes & Boheer (2004 A New Paradigm for Participation) og viser til Cleveland. Community-prosjekter som har sitt utspring i det sivile samfunnet har langt større troverdighet, og får innbyggerne til å åpne lommeboken sin på vidt gap. Og hvis dere ikke får hornmusikk i brystet når dere tenker på at alle pengene blant Oslos innbyggere er tilgjengelige for å investeres i byforbedrende prosjekter, har dere ikke noe bryst.

Så ta fram slegga og begynn på den nødvendige revolusjonen. Riv siloene i Oslo.