Plan- og bygningsetaten har overlevd seg selv. Deler av etaten bør sendes til Brødrene London for skroting.
Hvorfor ender denne reisen hos noe såpass trivielt som Plan- og bygningsetaten? For de aller fleste er PBE noe fjernt man forbinder med behandling av byggesøknader. Færre vet at etaten er prosessdriver bak Oslos viktigste styringsdokument: Kommuneplanen. Det potensialet er på langt nær realisert. Etaten er det viktigste hinderet for god byutvikling i Oslo. Her er historien om hvorfor.
Planleggeren er uløselig knyttet til et teknokratisk og rasjonelt paradigme der den lidenskapsløse eksperten i ensomhet skal konstruere byen på sitt tegnebrett. Selv fikk jeg en aha-opplevelse da jeg på pensum leste en artikkel som tok for seg ulike planleggingsparadigmer. Mest kjent er SITAR-modellen Det jeg trodde var EN måte å organisere planlegging på, visste seg å være bare en av fem muligheter. PBE opererer kun innenfor det teknokratiske (S´en i SITAR) paradigmet. Det er forsvinnende liten grad av reell medvirkning (R´en i SITAR). Heller ikke finnes det en utpreget vilje til inkrementell planlegging ( I´en i SITAR). Gjerne kalt ”the science of muddling through” der utbygger/arkitekt og planlegger setter seg ned for konstruktivt å finne de beste løsningene. Da Greg Clarke var på Oslo Urban Arena i fjor sa han at Londons framvekst som verdensby hadde vært umulig uten denne fleksible planleggingen. Det er totalt fraværende i Oslo.
ILL. The Anatomy of Plan- og bygningsetaten, fritt etter The Anatomy of an Angel, Damien Hirst, Ekebergparken.
Når noe skal dissekeres må vi først identifisere de viktigste oppgavene slik at vi ikke tar barten i samme slengen som vi fjerner snørret. For enkelthetens skyld kan vi si at Plan- og bygningsetaten har tre hovedoppgaver. 1. Å være vaktbikkje i forhold til Plan- og bygningsloven. 2. Å utarbeide normer og veiledere, samt alternative forslag som fagetat. 3. Tilrettelegge for gode planprosesser. Spørsmålet når vi skal konstruere nye PBE er: “Hvordan skal vi få både økt fleksibilitet og medvirkning i planprosessene?
- FLEKSIBLE PLANPROSESSER
Her ligger en av PBE´s mange tidstyver begravet. La reguleringsplanen bli den eneste som legger føringene på utbygging av området. Dropp de uklare områdeplanene, drep de meningsløst detaljerte bebyggelsesplanene. Dropp alle krav om normer, eller utforming av veiledere. OG ENDA VIKTIGERE. PBE skal ikke fremme egne reguleringsforslag. Ethvert prosjekt har sin egen kontekst. La arkitektene/utbyggerne drive prosessen, og la området vokse fram i en god dialog mellom fagetat, brukere og arkitekt/utbygger. Det pålegger også utbygger/arkitekt en sterkere rolle som samfunnsplanlegger slik at de må drive med byutvikling, ikke bare eiendomsutvikling. Ethvert middels stort arkitektkontor har i dag like god plankompetanse som hos PBE.
2. MEDVIRKNING I PLANPROSESSER
I Kommunaldepartementet har de sett seg lei på dårlige planprosesser at de har utarbeidet en egen veileder. Den slår fast at det kun i fem prosent av tilfellene åpnes for medvirkning utover lovens minstekrav. Bråket rundt kommuneplanen på Nedre Grefsen og Filipstad er to dagsaktuelle bevis for at Plan- og bygningsetatens planprosesser stinker.
Case Filipstad.
Nok engang er utbyggingen på Filipstad skutt ut i tid. Denne gang fordi politikerne vil se på et alternativt forslag fra den lokale plansmia. PBE har foreløpig nektet å ta i denne med en ildtang. Alternative planer fra naboer er ofte rene NIMBY-protester der naboer vil unngå en for massiv utbygging, men noen ganger finner de også gull. Filipstad er krevende, ikke minst med en Europavei som skjærer gjennom området. Det hjelper heller ikke at grunneier Oslo Havn og PBE kommuniserer fantastisk dårlig, og har laget hver sin reguleringsplan. MEN: En nøytral planleggingsinstans skal alltid sørge for at det beste forslaget blir vedtatt, og droppe alle former for prestisjerytteri. Skylden ligger altså hos PBE som framfor å fremme sitt eget reguleringsforslag, burde konsentrert seg om å gjøre Oslo Havn/ROM sitt forslag bedre, og se på muligheter til å inkoporere noe av plansmia sitt forslag.
Case Nedre Grefsen
Kommuneplanens forslag om å urbanisere rundt kollektivknutepunkter, inkl. Storo – er isolert sett et godt tiltak. Men planleggere plikter også å være gode naboer. De som får omkostningene med massiv fortetting må involveres så tidlig som mulig, slik at de ikke går i baklås når planene presenteres. Jeg har vanskelig for å tro at ingen hos PBE visste at den massive utbyggingen av Nedre Grefsen ville skape bråk. Da er de i tilfelle verdens verste naboer. Fram til nå har vi fortettet i transformasjonsområder, nå skal vi gå løs på småhusbebyggelsen. Det krever kløkt og gode naboer.
En god reguleringsplan må alltid starte med et folkemøte som kan få lov til å være med på å utforme premissene for utviklingen av området. Det holder ikke med å arrangere et informasjonsmøte i etterkant der PBE FORTELLER om hva som vil skje med området. Arrangøren av folkemøtet bør være en uavhengig instans, og kan med fordel legges ut på anbud blant frivillige organisasjoner i det sivile samfunn.
THE ANSWER. Plan- og bygningsetaten må rendyrke sin vaktbikkjefunksjon. Nå er Plan- og bygningsetaten en merkelig hybrid der byråkratene både er anklager, jury og dommer. Rollefordelingen bør være enkel. La arkitektene /utbyggerne være drivere av prosessen og samtidig den anklagede. La innbyggerne i det sivile samfunn være jury, PBE aktor, og politikerne dommer. Bare slik kan byens innbyggere få eierskap til kommuneplanen, og bli hele byens styringsdokument. Først da får vi den byen vi fortjener.