Er det bare meg, eller er det flere som er engstelig for at det nye Nasjonalmuseet blir en introvert, dog solid kladd som overhodet ikke kommuniserer med resten av byen?
Jeg går forbi Nasjonanmuseet-tomta daglig og gleder meg stort til at gjerdene skal rives og de nye byggene ta form. Men litt om litt sniker det seg en en følelse av at vinneruktastet representerer arkitektfaget på sitt verste. De tyske arkitektene i Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten snakker riktignok i det vide og brede om firmitas og at bygget skal være solid og tåle tidens tann, men jeg har enda til gode å høre dem snakke om hva bygget betyr for byutviklingen i området.
Ledende spørsmål: Hvilket av disse byggene gir best byutvikling? Dette?
En av mine favorittsitater er hentet fra Vancouvers ex-byplansjef og Oslovenn Brent Toderian. Han sa at monumentale bygninger i sentrum “must not have asses”. Tradisjonelle bygg har gjerne en forseggjort fasade som vender mot en gate eller plassdannelse, mens resten får seile sin egen sjø. Det nye Nasjonalmuseet blir et veldig introvert bygg der det kun skal være noen få vinduer her og der som vender mot gatenivået. Framfor å innskrive multiple exits og entries skal alle sluses gjennom fronten. Sikkert bra for sikkerheten, men ikke for bylivet. De tyske arkitektene har valgt stikk motsatt løsning enn det Rem Kollhaas gjorde da han tegnet det nye Deichmanske på det samme området.
eller dette Rem Koolhaas-tegnede mesterverket?
Nasjonalmuseet kommer til å drepe alt liv langs Munkedamsveien, Dokkveien (på nedsiden av Cort Adelers gate) og Dronning Mauds gate. Riktignok er det åpnet for at byens befolkning kan spasere på deler av taket, men her har de introverte programmene på innsiden drept alle gode intensjoner om at bygget skal bli godt integrert i bykroppen. Framfor å bli knutepunktet som forbinder sentrum med Aker Brygge kan det fort bli et sort hull som suger alt byliv ut av området.