Jeg besøkte Kongsberg nylig i anledning et folkemøte om sentrumsutvikling i regi av biblioteket og Laagendalsposten. Mitt innlegg fikk etterspill som det så fint heter, med opphetet debatt i avisspaltene. Her er en presisering av alt som må bli bedre i Kongsberg før byen blir attraktiv.

1. Næringslivet må settes i sentrum.

Kongsberg deler her den samme skjebnen med Stavanger. Byen har et et globalt attraktivt næringsliv som er fysisk lokalisert utenfor byen, og langt mer attraktiv enn byen. I Kongsberg betyr det at de mange besøkende til de utenlandskeide bedriftene både overnatter og spiser i Oslo. Verre er at mange velger å bo utenfor Kongsberg, og pendle inn. Kongsberg må i langt sterkere grad få næringslivet til å lokalisere seg i sentrum , eller i det minste øke samhandlingen slik at arbeidstakerne bruker sentrum. Byen må øke attraktiviteten ovenfor de høyt utdannede kunnskapsarbeidere. Du får ikke et attraktivt sentrum hvis de eneste som er der på dagtid er pensjonister som slår seg løs med både kaffe og vaffel.

ill. Sentrum et steinkast fra selveste Storgata

2. Elva som deler byen eller elva som byen deler?

Kongsberg deler den samme skjebnen som andre innlandsbyer som historisk hentet livskraften sin fra elva som går gjennom byen. Altfor ofte deler elva byen i to som en berlinmur. Kongsberg lider her samme skjebne som Kongsvinger der Glåmma farer i gjennom. En stri elv dundrer ukontrollert gjennom byen, og passasjene ned mot elva er uiltgjengeliggjort. I Kongsberg blir det ikke bedre av at Europaveien raser igjennom ved siden av elva, slik at du må krysse over veien, og passere brede steinvoller før du ser elva. Løsningen er like enkel som den er vanskelig. Elva må bli det byen deler, framfor å dele byen. Elva må bli selve byrommet. Drammen har klart det. Trondheim har klart det. Tilgjengeligheten til vannet må være fri. Trafikken må fjernes, og bebyggelsen må nennsomt kle elveløpet som urban ramme. Hvis man ikke klarer å lage et byrom med utgangspunkt i elva, vil Konsberg forbli delt, der to bydeler lever i parallelle verdener.

3. Kongsberg har ingen urbanitet. Naturen og de historiske byggene er ikke satt inn i en urban kontekst. Store deler av sentrumsbebyggelsen på østsida er noe tilfeldig ræl, og trebebyggelsen på vestsiden ser mer falleferdig enn livskraftig ut. Du skal ikke lenger enn et steinkast unna Storgata på østsiden før byrommene blir heslige. Bygg sentrum fra jernbanestasjonen og over mot sentrum vest. Konsberg har kvartalsstrukturen. Den må fylles med multifunksjonelle bygg på minst 6-8 etasjer, der bilene er plassert under bakken, og der alle byggene tilbyr utadrettede virksomheter i førsteetasjene.

ill: Utenfor Krona, Konsbergs nye agora

Det nye praktbygget Krona på vestsiden er kroneksempelet på et innadvendt bygg blottet for urbane kvaliteter. Tre fjerdedeler av bygget vender rompa si til byen. Monumentale bygg må ha mange innganger og utganger og spille opp til det gatelivet som skal utspille seg der. Selv inngangspartiet til Krona er forsøkt skjult. Det er jo foran dette bygget at Kongsbergs agora bør befinne seg. Her finnes det kun rifla betong, utpinte trebenker, og noen forhutrede sjeler som leter etter inngangen til bygget.

 

 

 

MDG fortjener ros og ikke kjeft for at de er prinsippfaste når det gjelder utbygging av nedre Grefsen.

Det drar seg til i Tigerstaden. Den tette byen vokser seg utover, og gjør seg nå klar til å begynne å urbanisere villaområder også utenfor Ring 3. Derfor er planene for urbanisering av nedre Grefsen avgjørende for hvordan byen skal vokse framover. Skal den høye og tette byen vokse innenfra og ut, eller skal utbygging i randsonen skje stykkevis og delt, der naboene får bestemme utviklingen? Alle er enige om at byen skal bli høyere og tettere, men ingen vil at det skal skje i akkurat deres områder. NIMBY (Not In My Back Yard)-holdningen i eplehagene er tigerstadens verste fiende.

Foto: KARL ANDREAS KJELSTRUP, NAB.no

Billedtekst: Verdt å bevare. Neppe

Det hersker stor oppstandelse på nedre Grefsen. Politikerne i Nordre Aker har sovet i timen, og ikke fått med seg at den vedtatte kommuneplanen åpner for fortetting også på oversiden av Storo-krysset. Det måtte en årvåken samfunnsgeograf til for å oppdage at bystyret gjennom den nye kommuneplanen i høst har vedtatt en massiv fortetting på nedre Grefsen. I februar skrev Haavard Nordlie en artikkel i meningshetsbladet Talefoten der han påpekte at de 260 nåværende eiendommene på oversiden av Storo-krysset kan bli erstattet av 2500 boliger og 55.000 kvadratmeter næring. I følge osloby.no hersker det nå hvitglødende raseri blant eplehagene. Men der alle lokalavdelingene i partiet opptrer som populister, holdet faktisk lokalvalget til MDG stand, og forsvarer planene som er i henhold til en vedtatt kommuneplan.

Det eneste som virker på hvitglødende raseri er kaldt vann. Masse kaldt vann. La oss først sette opp de viktigste prioriteringene i en by som vokser hurtigst i Europa og som har vokst sammenhengende siden 1984.

1. Økonomisk bærekraft.

Vanlige folk må ha råd til å komme inn på boligmarkedet. Slik det er i dag må ferskingene enten låne penger av mor eller far, eller flytte til Jessheim skal de ha råd til å kjøpe sin første bolig. Og stadig verre blir det. Oslo vokser med røffly 12000 personer i året, og det ferdigstilles rundt 2-4000 boliger i året. Med et gjennomsnitt på 1,9 personer i hver husholdning kan dere selv gjøre matten. I 2015 vokste Oslo med 12000 personer og det ble ferdigstilt 2705 boliger. Da må det bo 4,42 mennersker per bolig, mot faktiske 1,9.

Det er også bra for detaljhandelen, kultur- og utelivet at byen blir tettere og høyere. Man må ikke være bygeograf for å forstå at det eksisterer et hierarki av tetthet som muliggjør ulike tilbud. I ensartede soveghettoer er det kun Rema 1000 som overlever. Ved å blande funksjoner og få arbeidsplasser inn i strøket oppstår det behov for kaffebarer, lønsjtilbud og andre møteplasser. Kanskje blir det lønnsomt å etablere en sykkelbutikk. En frisør. Treningssenter. Kanskje ungdommen i strøket kan starte en frilans-teatergruppe, eller framskaffe øvingsrom.

2. Sosial bærekraft

Kombinasjonen tetthet og funksjonsblanding er en forutsetning for det mangfoldet som konstituerer selve den urbane livsstilen. Man møter hverandre på tvers av sin egen sosiale gruppe. Den tette byen trumfer eplehager når det gjelder nær sagt alle kvaliteter, bortsett fra skogens ro. Det er derfor også sosialt bærekraftig å bygge høyt og tett framfor å teppebombe et bynært område med eplehager. Av flere grunner. Barna lærer seg å forholde seg til et bredt spekter av menneskeskjebner og funksjoner. De får oppøvet sansene og intellektet sitt ved at sanseinntrykkene blir kastet på dem.

Ved at boligtypologien også blir mer mangfoldig kommer forskjellige befolkningsgrupper inn til strøket. Og med det får du en mer mangfoldig bruk av området. Arealpresset i byen er så stort at egentlig burde man tenke seg at enhver kvadratmeter i de bynære områdene burde brukes 24/7. Små, levedyktige nærsentra er den viktigste motgiften mot framveksten av den livsfarlige soppen kalt kjøpesentra. Den soppen er langt mer giftig enn selve fluesoppen.

3. Økologisk bærekraft.

Alle skjønner at det er lurt å bygge høyt og tett rundt kollektivknutepunkter. Det reduserer behovet for privatbilisme, men det reduserer også transportbehovet ved at flere finner det de trenger i nærområdet. Byer verden over går derfor i retning av at all vekst i transport skal tas gjennom å gå, sykle eller reise – aller helst med – skinnegående kollektivtransport. Denne utviklingen er sterkt ønsket, også av folkehelsemessige årsaker som astma.

Det viktigste i så måte er å huske at et kollektivknutepunkt ikke er en kvikk fix. Storo-senteret med sine 520 parkeringsplasser ligger akkurat så kålete til i forhold T-banen at mange av de reisende fremdeles bruker bil. Den tette utbyggingen rundt Helsfyr forhindrer ikke at det er endeløse bilkøer i gatene som leder opp til den øvre Panorama-delen. Nydalen er det beste eksempelet på en vellykket knutepunktutvikling, der du går rett opp i senteret eller går rett ut i gata uten enorme trafikkmaskiner å forholde seg til. Å forbinde søndre og nordre del av Storo-krysset er ingen enkel oppgave.

Utbyggingen av nedre Grefsen er selve lakkmustesten på hvorvidt Oslos innbyggere er klare for det neste store urbane steget: Å bli en by der nysgjerrigheten på andre mennesker er viktigere enn å klippe plenen i hagen. Det vil også gi sterk signaleffekt til de andre kollektivknutepunktene, ikke minst Smestad i mitt eget nærområde. Overalt mobiliseres det mot “Mini-Manhattan”. Vi som elsker byen må sørge for at motstanderne taper. Det vinner hele Oslo på. Personlig skal jeg engasjere meg sterkt for at den planlagte utbyggingen rundt Montebello stasjon skal bli en urban perle som hele Oslo befolkning drar til. Får jeg ikke dratt kjerringa til byen, skal jeg ihvertfall klare å få byen til Montebello.