Å kalle byrådet for byregjering er en veldig god ide.

SV og H har funnet hverandre i en merkelig antibyregjerings-tango der de danser etter hver sin rytme. Høyre er konstitusjonspyser og vil ikke utfordre sin egen regjering, mens maktredde SV`ere er livredd for å framstå som pompøse små menn med krone på hodet. Sistnevnte syn er for eksempel målbåret ved Andreas Halse i Aftenposten 17.2 Ap. på sin side treffer ikke helt takten helt de heller i sitt forsvar for navneskiftet. Deres argumentasjon om at Oslofolk flest ikke klarer å skille mellom bystyret og byrådet klinger noe numment. Verdens høyest utdannede befolkning klarer nok å skille klinten (bystyret) fra hveten (byrådet) relativt enkelt.

ill. Høyre og SV har funnet hverandre i en merkelig antibyregjerings-tango

La meg derfor gi et taktsikkert og kraftfullt forsvar for bruken av ordet byregjering. Som eneste europeiske land har ikke Norge engang grunnlovsfestet det lokale selvstyret. Grunnlovsendring diskuteres opp og ned i mente, men foreløpig ligger forslaget til behandling hos Kontroll- og konstitusjonskomiteen og samler helsefarlig mugg. Kommunen får riktignok tildelt mange statlige honnørord, men: Kommune-Norge er i realiteten et servilt iverksetterorgan for statlige påfunn.

Dette er stikk i strid med de siste 30 års utvikling av økonomien og de mest effektive skalaene hvor politiske beslutninger bør treffes. Økonomien er blitt post-fordistisk, nisjepreget, clusterbasert og stedstilpasset. Vi trengte en kraftfull statlig industripolitikk som kunne håndtere de store infrastrukturtiltakene. Men den arbeidsledigheten som fulgte med utflytting av industrien hadde staten ikke noe svar på. Verden er plutselig blitt ett marked der den keynesianske motkonjunkturpolitikken kan kastes på dynga. Det er nå byer i global konkurranse som må skape nye arbeidsplasser. Det vi nå trenger er først og fremst sterke byregjeringer som klarer å fylle det vakuumet som er oppstått med den statlige tilbaketrekkingen. Byene må fremdeles skjele med ett øye til iverksettelse av statlige innfall, men må i mye sterkere grad meisle ut sin egen politikk for ikke lovnedfelte påbud.

La meg gi fire eksempler:

1. Ta utenbyspolitikken

Det er ikke mange år siden staten ved UD ga Oslo kommune kjeft fordi de hadde egen kontakt med byer uten landegrensene fortalte eks-kommunaldirektør Eldri Langåker meg i et intervju for snart ti år siden. Nå har det skarpe skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk forsvunnet, og byene må selv skape det nye utenbyspolitiske handlingsrommet. Ikke minst deltakelsen i Eurocities er viktig for Oslo. Det nylig avsluttede profileringsprosjektet i Oslo har også dette som premiss. Oslo må ut av Norges skygge og fortelle resten av verden om våre kvaliteter. Innovasjon Norge og UD har gjennom mange tiår markedsført fjell og fjorder så effektivt at resten av verden knapt nok tror det bor mennesker i Oslo, bare isbjørner.

2. Ta den funksjonelle Osloregionen

I Osloregionen bor det 2,2 millioner mennesker, rundt 40% av Norges befolkning. Problemet er at det er rundt 80 kommuner og fem fylkeskommuner som skal håndtere denne regionen. Hvordan vi skal styre og utvikle dette gigantiske bo, arbeids- og servicemarkedet har i hvert fall ikke staten peiling på. Stortingsrepresentantene får jo angst bare ved tanken på at denne enorme konsentrasjonen skal bli en slagkraftig region. Men hvem sitter på kunnskapen og er så nær de sterke næringsmiljøene i regionen at de enklest kan forsterke dem? Jo, det er byregjeringen det. Innovasjon Norge som konstruksjon er retta mot distriktspolitikk, og de sterke kunnskaps- og næringsmiljøene i Osloregionen får ikke tilstrekkelig statlig oppmerksomhet.

3. Ta næringsutvikling

Oslo oppretta for første gang en næringsbyråd under Gerhardsen-byrådet tidlig på 90-tallet. De første årene slet de voldsomt med å få innpass hos de store selskapene. Statoil, Telenor, DNB og hva de nå heter ville ikke engang komme på lunsj og gikk over hodet på den stakkars næringsbyråden og rett til Stortinget hvor virkemidlene satt løst. Utviklingen av den post-fordistiske nisjeøkonomien har snudd opp ned på hele den logikken. Hele den kontekstuelle økonomien som Michael Porter, Richard Florida, Torger Reve etc. tegner opp, viser at byregioner er det perfekte nivået der næringsliv, kunnskapsmiljøer og politikere kan samhandle. Byene er store nok til å ha tiltrekkelige ressurser, samtidig som de har nærhet til og kunnskap om de miljøene som skal spleises.

4. Ta byutvikling.

Oslos voldsomme befolkningsvekst krever at vi klarer å etablere et helt nytt urbant regime der boligbyggere og planmyndigheter opptrer koordinert i et planning game. Tradisjonelt har Plan- og bygningsetaten vært en trojansk hest i kommunen som ser på seg selv som den hellige vokter av den statlige plan-og bygningsloven mot grådige utviklere. Men det er kun ved hjelp av en kraftfull byregjering som samarbeider tett med de private interessene at vi løser boligkrisa. Det nytter ikke å løpe til kommunalminister Sanner for å få han til se på hvordan man kan øke fleksibiliteten i plan- og bygningsloven. Løsningen ligger i å gi politiske føringer til Plan- og bygningsetaten og la dem forstå at de ikke lenger har som primæroppgave å være bremsekloss, men hvordan det offentlige kan manipulere private initiativ slik at byen kommer ut med det upper hand.

Så konklusjonen er. Å endre navn til byregjering er et kraftfullt signal om at Oslo kommune nå prioriterer å utvikle sin bypolitikk. Det er enorme åndsforlatte handlingsrom mellom en vaklende stat og en servil kommune. Norge trenger sterke byregjeringer for å bli kvitt dette åndsforlatte rommet.