Det er ingen nødvendig sammenheng som tilsier at hver gang du fjerner en bil fra Oslos sentrumsgater, så springer det et karneval fram fra buskene rundt.
ill. Tomme tønner romler mest
Det var stor interesse rundt årets ROM-konferanse. Temaet ”Bilfritt Oslo – utopi eller mulighet?” er høyaktuelt og problemstillingen ”Hvordan skape grønn vekst uten at det går på bekostning av levende byrom” var veldig to the point. Mange håpet på at Lan Marie Nguyen Berg – byråd for miljø og samferdsel – skulle rulle ut tiltakene byrådet skulle iverksette for å skape levende byrom. Tiltakene og mulighetene glimret helt med sitt fravær. Lan Marie skulle snakke i 20 minutter, men ROM-direktør Petter Eiken spiste fem av dem, en plante som sto i veien tok to minutter, og byrådet ventet. Lan Marie snakket derfor effektivt i kun ni minutter. Hun åpnet med å si at hun ikke skjønte problemstillingen fordi det var mennesker som skapte liv og ikke biler, og viste noen slides fra gamle Oslo der det før var biler og nå folkeliv. At det ikke er gjennomgangstrafikk i Folketeaterpassasjen tror jeg alle er glade for, men det er ingen automatikk i at det å fjerne bilene helt fra sentrum, skaper yrende gateliv.
Fordi asfaltert vei er vanskelige kvadratmetre å fylle med intelligent liv. Asfaltert vei er i utgangspunktet de dummeste kvadratmeterne i byen, og det er dessverre slik at det kun er i julebordssesongen, helgefylla, 17. Mai og nyttårsaften det er så mange folk i byen at de kan fylle gatene uten at noen tenker på hva de skal gjøre med asfalten eller hvor folketomt det er. De Grønne tilnærmer seg hele spørsmålet om bilfritt sentrum med utgangspunkt i klimautslipp. Rasjonale bak er forståelig og enkelt: Transport står for nesten 2/3 av klimautslippene i Oslo. Men Oslos hovedproblem er mangel på folkeliv, eller sagt med den nylig gjennomførte bylivsundersøkelsen; mangelen på gode byrom. Ikke at det er for mange biler. Derfor må en reduksjon i biltrafikken gå hånd i hånd med konkrete tiltak for å skape en levende by.
Siden byrådet foreløpig er helt blanke på tiltak skal de få tre råd gratis:
- Jack up the body heat. Dess flere mennesker som bor og arbeider et sted, dess lettere er det å skape aktiviteter på gateplan. Hva med å fjerne høydebegrensningene rundt Oslo S? Det hadde monnet. PBE´s høydeskrekk er irrasjonell hvis en ser bort fra det ubrukelige argumentet om siktlinjer. Det var de eneveldige kongene i barokken som innførte siktlinjer som et forsøk på å skape kontroll over folkeansamlinger i gatene, og som kunne lage brede avenyer til og fra de viktige institusjonene som konge og kirke. Klarer man å håndtere hva som skjer på gateplan kan bygningene egentlig være så høye de bare vil.
- Temporære aktiviteter er gull. Alle som har sitti på uteservering i Karl Johans gate foran Paleet vet at uteservering faktisk er noe av det som funker å anlegge på dum asfalt. Men hva står det i PBE´s veileder for uteservering: “For Karl Johans gate skal midtbanen på 8 m være sammenhengende og åpen fra Frederiks gate til Jernbanetorget uten noen form for temporær møblering”. (s.14). Et blankt nei til å erstatte biler med yrende folkeliv. Heldigvis har bystyret overstyrt PBE til nå, men det er ganske fantastisk at veilederen er helt blank på referanser til Bylivsundersøkelsen. Den er jo laget for at myndighetene både skal se hvordan Oslofolk bruker byen sin, og dermed også hva som mangler for at de skal bruke den enda mer, og ikke stikke til skogs hver gang sjansen byr seg.
- Mer shared space. Gange, sykkel og trikk er en velfungerende trekant der ingen blir til overs som lett skjer i andre trekanter. Ved å konstruere vel fungerende transportetapper for alle disse tre bevegelsesmåtene, blir det tilsvarende enkelt å plotte inn potensielle plasser som fungere som puste- og vannhull langs dem. Dermed blir det mulig å planlegge en by som utstrakte sosiomaterielle nettverk der det skal separeres og manipuleres fram en behagelig rytme bestående av bevegelse – pause – bevegelse.
Det er gått 90 dager siden det nye byrådet lanserte sin Østmarksetra-erklæring. Det er blitt dyrere å parkere på kommunalt eide p-plasser, og noen – inkludert min kone – står i i kø for få subsidiert el-sykkel, men de dristige tiltakene er fremdeles fraværende. Vi venter i lengsel og spenning.