Hvem teller vel de tapte slag på seierens store dag, tenkte antageligvis byrådsleder Raymond Johansen da han ble tvunget til å akseptere byggingen av nye Deichman. Som han selv antydet på pressekonferansen forrige onsdag hadde han mest lyst til å selge hele bygget. I politikken handler det meste om det sekundære. Det betyr at hvis du taper det første slaget, har du større sjanse for å vinne det andre slaget. Ikke minst fordi de som vant i første runde antageligvis fremdeles befinner seg i den lyserøde seiersrusen. Derfor er det überviktig for alle bibliotekvennene å holde guarden oppe. Byrådet har forpliktet seg til å reise bygget uten endringer, men i praksis blir det et merksnodig altmuligbygg som også skal tilby bibliotektjenester.

Notatet Raymond har bestilt av Kultur- og Idrettsbygg er et iskaldt dokument. Det dissekerer bygget og holder de ulike bitene opp mot operasjonssalens iskalde lys. Opptil 40% av bygget (7500 m2 av totalt 19700 m2) skal vurderes til utleie. For et bygg som er tegnet og tenkt for en bruker – Deichman – med en funksjon – være et utadrettet folkebilbiotek – kan dette fort bli en usmakelig lapskaus.

Notatet fra KID er den tynneste suppa som noen gang er kommet fra kommunen. Hadde det enda vært en spiker oppe i der, kunne vi snakket om spikersuppe. For at notatet skal bli på hele tolv sider, må notatets forside regnes med, samt inkludere en innholdsfortegnelse. De tre alternativene til dagens bruk presenteres med tekst på tilsammen litt over en en A4-side. Total tekstmengde er omtrent på lengde med en kronikk, og har ingen avveininger eller begrunnelser utover at fjerde- og femte etasje dessverre henger sammen med en utkragning, så de må sees under ett.

Notatet er kjemisk renset for bibliotekfaglige begrunnelser eller betraktninger, og reduserer bibliotekets framtid til enkle kalkulatorøvelser som selv syvendeklassinger hadde gjort med større finesse. To av alternativene (alt 1 og alt 2) lar private eller offentlige aktører rappe førsteetasjen. Jeg har da et spørsmål til KID og Raymond. Hvor mange hovedbibliotek i verden gir bort førsteetasjen sin? Det er jo nettopp adgangen til gateplan som forbinder biblioteket med byen og de potensielle brukerne. Førsteetasjene representerer bibliotekenes hjertefunksjon. Den umiddelbare kontakten mellom biblioteket og Oslos innbyggere skjer på gateplan. Kanskje Raymond og hans rådgiver Gro Balas har sett for seg et helt nytt konsept: Bok i butikk. Postkontorene har jo i mange tilfeller flyttet inn i dagligvarebutikken. Kan ikke bøkene også gjøre det? Kjøp rullekake til 1 krone, og få en bok av Unni Lindell på kjøpet.

Videre har notatet ingen betraktninger om hvilke aktører som passer inn. På onsdagens pressekonferanse snakket Raymond Johansen om bibilotekutdanninga på Høyskolen, en stadig rødere Geir Lippestad stotret noe om kino og kafe. På spørsmål om byggets vanskelige utforming, sa en eplekjekk byrådsleder at det bare er å sette opp lettvegger. På spørsmål om hvem som skal stå for utleie svarte Raymond at det er kommunen det. Da snakker vi most likely Kultur- og idrettsbygg. Og ingen kritikk av KID, de gjør så godt de kan og blir bedt om, men det finnes ikke en sjel på det kontoret som har den kompetansen som trengs for å få Deichman til å bli et velfungerende flerfunksjonelt bygg.

Men verre skal det bli. Deichman som skal bruke bygget er helt avstengt fra prosessen med å finne alternativ bruk av bygget deres. På s.2 i notatet står det eksplisitt at Kulturetaten – som Deichman ligger under – ikke har vært involvert i arbeidet. Man skulle tro at de som har en egen spesialgruppe på fremtidens bibliotek som har tenkt, drømt og spist Deichman i mange år blir trukket inn. Men neida. Her kommuniserer Raymond direkte med Kultur og idrettsbygg. De som har skoen på vet hvor den trykker. Hvem er best egnet til å finne aktører som kan passe inn i framtidsbiblioteket? Jo, det er Deichman det.

Bystyret skal behandle byrådets ønske om å leie ut inntil 40% av bygget på sitt siste bystyremøte før jul. Det må bystyret takke pent nei til. Mer enn noengang trenger vi Deichmans Venner. Vi vet at Deichmans Uvenner er på hugget, da må byens befolkning og Deichmans brukere samle seg. Av Oslos befolkning på 656 614 innbyggere (1.10), vet vi foreløpig at det bare er Gro Balas og hennes barnbarn som ikke kommer til å bruke nye Deichman. Da må vi resterende 656 611 Oslofolk på banen for å sette Deichman fri.

 

Det tetner til i kampen om Deichman. Byrådsleder Raymond Johansen gikk nylig ut i Dagbladet og krevde ro slik at byrådet kunne fatte de riktige beslutningene om Deichman. Den støyen Raymond ikke liker har et navn. Demokrati. At han ikke liker engansjementet fra engasjerte Oslofolk som er livredd for at han skroter Deichman, er verdt å notere. Tror han at Oslofolk er partikadre som kan skremmes til lydighet ved å svinge partipisken?

Det er trist å måtte minne Arbeiderpartiet og Raymond på at politikk handler om å ville. Denne viljen manifesterer seg i prioriteringer. Store grep krever store penger og sterk vilje. Foreløpig har Ap valgt å konkurrere i en helt annen disiplin: Kretsmesterskap i bokholderi. Det er derfor viktig å tvinge blikket deres mot horisonten, og ikke møkka på deres egne slagstøvler.

Hva gjør byer vi liker å sammenligne oss med? Vi vet at København, Stockholm og Helsinki satser massivt på nye hovedbibliotek. Men hva med andre byer av Oslos størrelse? Londoneren Greg Clark holdt et sagnomsust foredrag i teatersalen på Gamle Raadhus for noen år tilbake. Der sa han at Oslo ikke burde sammenligne seg med de gamle skandinaviske hovedstedene, men andre unge byer – frontier cities – som hadde den samme yrende vitalismen, optimismen og nysgjerrigheten som Oslo. To av de byene han nevnte var Vancouver og Seattle. Utover at byene er like store som Oslo, har de – surprise – foretatt en massiv investering i nye hovedbibliotek. Begge byene holdt folkeavstemning. I Seattle stemte 69% av befolkningen for at byen skulle ta opp et rekordstort lån for å finansiere satsingen kalt “Libraries for All”. For Vancouver snakker vi om det største offentlige løftet noensinne der det var også folkeavstemning om utformingen. Begge byene fulgte den samme oppskriften: Stjernearkitekter ble leid inn. Praktbygg ble oppført og befolkningen strømmet til. Spørsmålet som må stilles er enkelt. Hvorfor satse tilsynelatende enorme summer på offentlige bygg som har en særdeles begrenset inntjening?

ill: Seattle Puclic Library. Arkitekter: Rem Koolhaas og Joshua Prince-Ramus, OMA

I Oslo Rådhus sitter den engang så mektige kommunalråden, nå fagdirektør, Nils Holm – også kalt Sir Humprey – og skal avgi råd til Raymond Johansen om Deichman. Som konservativ jurist og embedsmann av den gamle sorten sier han alltid NEI. Det er hans oppgave. Som hans rådgiver igjen sitter Gro Balas som offentlig har gått ut og sagt hva hun mener om saken. Slenger du den mektige kommunaldirektør Arild Sundberg i Byrådsavdelingen for Finans i potten, har du de tre viktigste motstanderne i byråkratiet mot nytt Deichman. De aller fleste politikerne er dog for. Da er det politikernes oppgave å si. Takk for deres gode råd, men vi sier JA. Det er her den politiske viljen slår inn. Deichman er ingen utgiftspost, men en langsiktig investering som vil vare i hvert fall i 100 år. Politikerne skal herved få to råd gratis før de viser pengetellerne hvor Nye Deichman skal ligge.

1. Offentlig sektor må vise at de kan lage sofistikerte bygg for folk flest.

Oppslutningen om demokratiet bestemmes av nivået på offentlige tjenester. Dessverre er ikke nytt Hoveddeichman lovpålagt, men det var ingen som tvang Høyrebyrådet til å bruke 2 milliarder på den nye yrkesfaglige skolen Kuben heller. Men det er viktig for samfunnet å få flere til å ta yrkesfag. Dermed lager man et palass som gjør at kidza føler at deres valg av studieretning er noe samfunnet setter pris på.

ill. Vancouver Public Library. Arkitekt Moshe Safdie

Den samme tankegangen har engang også gjennomsyret sosialdemokratiet. Rundt 1930 bygde OBOS sitt første storslått bygg – Etterstadslottet. Hele ideen var at vanlige arbeidsfolk – skattebetalerne – skulle føle seg som konger. Hvorfor skal de flotte byggene i Oslo forbeholdes finanseliten og finkulturen? Offentlige praktbygg er en undervurdert samfunnskraft. Som Baard Schuman i Selvaag Bolig sa på Twitter: “Vi må ta oss råd til slike prestisjebygg. Det bygger byen”. Byggene skaper stolthet hos Oslofolk, og viser hva vi som samfunn er i stand til å skape sammen. Da gir det mening å gå på arbeid, og betale skjorta i skatt. Når våre skattekroner går til å gi folket praktbygg skaper det i siste instans. større oppslutning om velferdsstaten. Hvordan skal dette måles i kroner og øre? Når byråkratene rotter seg sammen, kun ser på kostnadsiden og behandler våre skattekroner som sine egne sparepenger, mister vi det limet som binder oss sammen.

2. Bibliotek må se bra ut for å bli brukt

For å forbli relevant i en tid da vi er blitt visuelt bortskjemte er det helt avgjørende å se bra ut. Først da blir biblioteket oppfattet som en moderne og oppgradert institusjon. Konkurransen om det urbanister kaller “third space” er intesivert. “Third space” er verken private eller offentlige rom, men en blanding. En kaffebar er et typisk “third space”. For at travle innbyggere skal prioritere bibliotekbesøk framfor et besøk på Starbucks eller hva det skal være, må bibliotekene se bra ut. Da kobler Oslos innbyggere den innbydende fasaden med innholdet, og tenker at her inne finner jeg helt sikkert noe jeg liker. Da må også innholdet være bra. Sagt på godt norsk: Ser du bra ut, gjør du også bra.

3. Byen trenger et nytt Folkets Hus

Det finnes ikke noen mer demokratiske byrom enn bibliotekene. De er byens samfunnshus der døra er høy og porten vid. Deichman har samme funksjon som det kirken og samfunnshusene en gang hadde. Da bygeografen Loretta Lees undersøkte hvordan folk faktisk brukte det nye hovedbiblioteket i Vancouver – uavhengig av hva byggherren og arkitektene faktisk tenkte – ble hun slått over hvor mangfoldig bruken var. Mange låner fremdeles bøker, men hun intervjuet f.eks. eldre minoriteter som satt lenge og ofte på bibloteket for å lese aviser hjemmefra. Dette førte til at Vancouver og hjemstedet ble intimt vevet sammen. Lees oppdaget også noen hjemløse som brukte toalettene som sitt stellerom. Nysgjerrig observerte hun deres katt og lek-dans med vaktene.

Bare halvparten av de som går på Deichman låner bøker. Deicman brukes på mange ulike måter. Mange oppsøker Deichman for å delta eller være tilhører på de mange hundre arrangementen som arrangeres der. Noen bruker Deichman som møteplass, andre bruker biblioteket som et sted for mental rekreasjon, noen som et sted å være når dagene blir for lange, andre går til biblioteket fordi de trenger å sitte et rolig sted. Det er de som går dit fordi biblioteket har en atmosfære som innbyr til læring og undring, og det er de som går på biblioteket fordi det er det eneste stedet deres foreldre lar dem gå. Og denne til Carl I. Hagen. Populært sagt: Minoritetskvinner som kommer til Deichman med hijab på, går ofte ut uten. Deichman som sosial utjevner kan ikke overvurderes.

Befolkningen i Vancouver og Settle sa altså begeistret JA til at kommunen skulle bygge nytt Hovedbibliotek. Det hadde også Oslos befolkning gjort. Samtidig står vi i fare for at Oslo ikke får det, fordi en håndfull byråkrater og Aps partipisk vil noe annet. Politikerforakten vil garantert nå tsunamihøyder hvis byrådet, som nå har reist bort for å fintenke på avslutningen, kommer tilbake til byens innbyggere med en anbefaling om ikke å bygge nye Deichman. Da skal Raymond få oppleve at den støyen som har vært til nå, kun er en flau bris.