Først fargelære, hvis noen lurer på hva jeg skal stemme. Blander du gult og blått får du grønt. Grønt er altså en sekundærfarge. Det er en viktig observasjon i forhold til denne bloggposten. Finnes ikke noe rødt i grønt. Min urbanisme derimot er lilla. Like deler rødt og blått.

Figur: Arnfinn Christensen, forskning.no. Oslo er den lysende stjernen øverst som på et mirakuløst vis også gjenoppstår i midten av de tre sirklene.

Så til poenget: Som fritenker er det viktig å kaste lys over det som enda ikke er tenkt. Jeg mener bestemt Høyre begår en amatørmessig tabbe når de nekter å forhandle med MDG etter valget, når MDG har signalisert at de gjerne går i forhandlinger med Høyre, og allerede har kasta eiendomsskatten i potten. For et pragmatisk og liberalt parti er det først etter forhandlingene at man kaster kortene, ikke før. Det vitner om en dogmatisme som er veldig lite urban. Høyres uforståelige standpunkt kan være av taktiske grunner for å skjerme V. Eller det kan være at Blazer-Høyre bestemt mener at MDG er fordekte SV´ere.

Hvis man setter Oslo under lyset, og prøver seg på å analysere fram hvilke alternativer som både gir den beste politikken, den største gjennomslagskraften og det sterkeste lederskapet for Oslo, bør man starte med alternativene. Uten å være spåmann vil de to mest sannsynlige alternativene etter mandagens bestå av R + SV + MDG + Ap eller H + V + Krf + MDG. Dessverre ligger det an til at Ap og H gjør et skikkelig midt på treet- valg, slik at koalisjonene må forhandles fram, og at mye av lederskapet ligger i koalisjonen og ikke hos verken Ap el. H.

Kombinasjonen R + Sv + MDG + AP er oppskrift på kaos. Ap er gode på nasjonalpolitikk, men har vandret så lenge i skyggenes dal her i Oslo at de må starte på scratch. Å få grønnskollingene i MDG inn som største koalisjonspartner og med SV og Rødt som nissene på lasset, skaper ikke verken styringskraft eller hallelujastemning. Det vil gi langt mer trygghet at MDG går inn i den allerede etablerte koalisjonen H + V + Krf. Der kan de bekle nøkkelposter og gjøre dagens byregjering grønnere som nettopp Aftenpostens leder heier på.

Fordelene med å spleise H og MDG kan summarisk oppstilles i nøkkelpunkter:

1. Det viktigste først. Frp henvises til bøttekottet og skammekroken. Det er mange som holder seg for nesen når de stemmer H eller Høyre light-partiet V pga. Frp. Ikke minst etter Syriakrisen har Frp vist at de ikke har noe hjerte. Mange jeg kjenner som er trofaste Venstre-velgere stemmer heller MDG i år pga Frp. Det er paradoksalt at hadde Trine S. Grandes utgave av Oslo Venstre ikke låst seg til Høyre, hadde manøvreringsrommet til MDG vært langt mindre.

2. Byrådet blir grønnere. Høyre har ambisjoner om bli Europas miljøhovedstad. MDG kan hjelpe dem til å bli det. Er det på et område MDG har troverdighet er det jo nettopp på grønne byer. H får mao drahjelp for å bli det de allerede har vedtatt.

3. H trenger et omdømmeløft. Jeg traff en hyggelig arkitekt på en debatt jeg arrangerte denne uka. Hun bodde på Bygdøy. og ila samtalen som selvfølgelig handlet om valget, sa hun veldig presist: Det er jo ikke slik at man nødvendigvis er ond fordi man er ressurssterk. Men dagens utgave av Høyre har noe kjølig, distansert og snobbete over seg. Dette kan jeg si fordi jeg savner Erling Lae i Oslopolitikken, men poenget her er: Det er fullt mulig å være klok, seriøs, stødig og alle de andre honnørordene som Høyremennesker bader i, men hva hjelper det hvis du ikke viser hjertevarme? Eller humor? Eller følelser?

4 . Oslo trenger ny gass. MDG har på en eller annen uforståelig måte truffet tidsånden. At økofantaster – som mener at Norge nådde peak hour i 1981 før jappetiden og deregulering, privatisering og faen og hennes oldemor – klarte å fange tidsånden, er muligens uforståelig, men likefullt en realitet. Det er noe Obama-aktig og time for change over MDG i Oslo. Det ville vært viagra for styringstrette Høyrepolitikere og bli utsatt for en virvelvind av grønn change.

5. MDG´s troverdighet står på spill. Det er mye som står på spill for MDG når de nå stormer inn i bystyrene. Hvis de ikke klarer å sannsynliggjøre at de er blokkuavhengige som de så hellig bedyrer at de er, dumper de ned som en møllspist skinnfell mellom Rødt og SV. Der er det trangt. Og da stikker tidsånden på sin hvite ganger kjappere en svint.

Godt valg, kjære Oslofolk!

Det var da jeg – sliten etter lange og harde dager sto på T-banen – så rullerende reklameplakater av Raymond og komboen Stian/Fabian komme med statement om eiendomsskatten, det rant over for meg. Til daglig befinner jeg meg i Oslos framtidslaboratorium. I et kontorlandskap hamrer og bygger Oslo Metropolitan Area det nye Oslo. OSLOregionen skrur sammen hele den funksjonelle Osloregionen. Kommunen er død. Leve regionen. Oslo Business Regionbedriver daglig gjødsling av den unge startup-scenen som vi skal leve av i framtiden. Så kommer de retusjerte utgavene av Raymond/Stian og Fabian og forteller oss at Oslos framtid avhenger av eiendomsskatten??!! Oslos framtid er virkelig ikke avhengig av at vi ikke får den, ev får den. Eiendomsskatten er et bittelite virkemiddel som brukt riktig kan skape noen postitive ringvirkninger. Men den løser ikke Oslos utfordringer.

Men hva forteller valgkampen og det monotone maset om denne skatten oss? Først og fremst er den en påminnelse at Høyre har en lei tendens til å framstå som et kalkulerende og kynisk parti, og at Arbeiderpartiet knapt har tenkt en ny tanke siden Carl Jeppesen innførte et sosialt sikkerhetsnett fra vugge til grav i rundt 1920. Er virkelig Høyres mange dyktige politikere fornøyd med å kjøre knallhardt med en negativ valgkamp? Og er idetørken til Arbeiderpartiet så total at ingen nye idespirer kan vokse fram?

Og over hele den smålige valgkampen hviler en stadig mer urolig verdensituasjon. Hvorfor blir ikke Syriaflyktningene en del av Oslos valgkamp? Vi burde stå med norske flagg og heie på kolonnene av flyktninger som har rota seg helt opp hit til nord. Det eneste vi vet er at framtidens Steve Jobs befinner seg blant disse barna, og at verdens beste skole sørger for at hans eller hennes potensiale blir realisert. La de små barn komme til Oslo.

På vei til Arendal besøkte Marie Simonsen og jeg oss inn på åpningen av nye Ullern vid. skole. Den er samlokalisert med innovasjonsparken til Oslo Cancer Cluster, Oslos kanskje mest globale og avanserte næringsklynge. Med unntak av et Starbuckshjørne i kantina, var dette en åpenbaring for framtiden. De beste hodene i Oslo samles rundt en videregående skole, og sørger for daglige drypp til unge elever som må få lyst til å bli forskere. Osloskolen er helt i front når det gjelder å bygge framtidens Oslo.

Og så gnåler vi om eiendomsskatt? Oslo har verdens høyest utdannede befolkning. Tror dere noen av oss lar oss lure? Eller at Oslofolk får tenning på partipolitisk gnåling om småpenger? Resultatet er at store skarer av den nye kreative klassen i Oslo sendes ut på vandring i et broget partilandskap. Der finner mange av dem det nyeste tilskuddet i en sliten partiflora. Miljøpartiet De Grønne. Jeg blir ikke klok på MDG eller mange av mine venner som søker dit. Deres kunnskap om de viktige politikkfeltene er så liten at bare hjertet til Carl I. Hagen er mindre. Selv om de må ha fått hjelp av Oslo Business Region til å skrive delen om næringsutvikling i partiprogrammet. Å stoppe utbyggingen av E18 er en sympatisk kampsak. På mange måter innevarsler deleøkonomien som stormer fram også slutten på kapitalismens evige fokus på vekst. Det er fullt mulig å bruke Oslos ressurser og fysiske materiell på en langt mer optimalisert måte. Fokus framover bør være på bruken av ressursene, ikke det evige jaget etter stadig nye. Men det er ikke snakk om et grønt skifte. Det er snakk om et urbant skifte der byene blir den viktigste økonomiske aktøren. Og der har jeg ingen tillit til MDG.

Her står vi kun en liten uke unna valget. Desillusjonerte, men med et brennende håp om at partiene kan vise oss et lite glimt av den byen de vil bygge. Og som vi elsker. Arbeiderpartiet elsker ikke Oslo. De elsker sine arbeiderbydeler eller Groruddalen, og demoniserer alle som bor vest for elva. Oslo er en by, og Ap må akseptere det for å bli Bypartiet. Høyre må få sin side legge bort kalkulatoren, ignorere styringstrettheten som er så tydelig at den må photoshoppes bort for ikke å være synlig, og hente fram sine liberale og tolerante grunnverdier. Og hvorfor skryter de ikke mer av det sydende Oslo de har vært med på å skape?

Oslo er Norges nye Ekofisk. Byene er de nye oljeplattformene. Skal vi lykkes med å få like høy produktivitet som oljeplattformene, må hver kvadratmeter av byen skrus sammen på nytt. Arealplanlegging, infrastruktur og næringsutvikling er tre sider av den samme diamanten. Målet må være å skape nye Statoiler, eller det som på fagspråket heter “unicorns”, teknologiselskaper som er verdt mer en en milliard dollar. Da må vi slutte å se på Oslos befolkning med fargebriller. Alle Oslos innbyggere har hoder med en potensiell gullgruve inne i seg.

Alle vet at det som i utgangspunktet er en møkkahaug, kan bli den beste gjødsel. Det er håp for valgkampen, men kjære politikere, vis oss hjertene deres, og fortell vakre historier om hva dere vil med byen vår.

Og, ikke minst. Kan vi nå endelig legge gnålet om eiendomsskatten bak oss? Pliiiz.

Er Oslo en delt by? Nei. Er det store forskjeller i levekår? Ja. Åh dæven så interessant, da ligner Oslo faktisk på alle andre storbyer i verden. Og som hos andre storbyer – vevet inn i den globale økonomien – er skillet mellom sentrum-periferi langt mer interessant å undersøke enn øst-vest.

Romsås. Periferi

Tjuvholmen. Sentrum

Aftenpostens artikkel om T-banelinje nr. 5 har fått mye oppmerksomhet. Den bringer til torgs den sedvanlige myten om den delte byen. Før vi går inn i selve artikkelen, må det anføres at det er totalt meningsløst å legge T-banelinje 5 til grunn for å måle levekår. Store deler av det østlige T-banenettet – ikke minst linje 2 og 5 – ble bygget ut samtidig med at Groruddalen fikk en massiv utbygging av blokker og terrasseblokker rundt T-banestasjonene, mens de vestlige banene fulgte de gamle forstadsbanene som primært er omkranset av villastrøk. Det interessante ville jo vært å sammenligne villastrøk på øst- og vestkanten. Aftenpostens artikkel viser jo også til at i et etablert villastrøk 300 meter unna Stovner T-bane ligger gjennomsnittsinntekten 150 000 kronasjer høyere enn i terrasseblokkene. Da har vi altså slått fast at folk som bor i villa tjener mer enn de som bor i terrasseblokker. Hvilken sensasjonell oppdagelse!

Å bruke begrepet “delt by” gir veldig uheldige konnotasjoner. Er det slik at den rike eliten i Oslo har bygget opp Syria-murer som hindrer folk å bevege seg fritt. Eller er det faktisk slik at folk stort sett bor der de vil? Byforskerne Bengt Andersen og Ingar Brattbakk fra Arbeidsforskningsinstituttet mener at folk flest bor der de ønsker å bo ifølge artikkelen: – Folk driver med sitt og blir værende med sine, det er mest komfortabelt. Mange vil si «vi har det flott her vi er – og her vil vi fortsette å bo» uavhengig om de bor øst eller vest i byen.

Den “delte byen” henspiller også på at byen består av rike og fattige ghettoer, der de rike blir rana og drept hvis de går i fattige bydeler, mens folk fra ghettoene blir skutt av vaktmannskaper i de rike bydelene. Har vi ghettoer i Oslo som er så farlige at folk er redde for å bevege seg i? Andersen og Brattbak skrev et debattinnlegg i Aftenposten der de undersøkte om Oslo hadde ghettoer. Konklusjonen deres var at det eneste du må passe deg for i Groruddalen var å bli påkjørt av nattbussen. Geografen Brattbakk har også hatt med seg amerikanske ghettoforskere til Oslo, og at disse – etter å ha studert forholdene har spurt: “Hva er problemet?”

Et annet element som forkludrer hele forestillingen om den delte byen er framveksten av multietniske Oslo. De første pakistanske arbeidsinnvandrerne bosatte seg på Løkka/Grønland/Gamlebyen på 70-tallet da nordmannen var Nei til EU og flyktet ut av trengselen. Men det forskning fra bl.a. prof og bygeograf Terje Wessel har gjort viser at minoriter ikke flytter vestover når de opplever sosial mobilitet. De oppsøker større boliger i eget strøk, før de ev. flytter nordover og videre østover, men ikke vestover. En av grunnene til det er at de fornuftig nok er mest opptatt av å få mest bolig for pengene, og er ikke interessert i vestkantens sosiale status som etniske nordmenn sikler etter.

Skal man studere forskjells-Oslo er sentrum-periferiaksen langt mer interessant. Globalisering av økonomien har ført til at alle de kunnskapsintensive næringene er lokalisert i sentrum der den kreative klassen både arbeider og bor. Mesteparten av boligbyggingen i Oslo de siste tiårene har skjedd i indre by. Alle vil nå bo i byen, og det er ikke noe billigere på Løkka enn på Majorstua. Kvadratmeterprisen i de indre bydeler har følgelig skutt i været – slik at jeg for fem år siden paradoksalt nok måtte flytte fra Bislett til en sliten to-mannsbolig på Montebello for å få råd til en fireroms til min kjernefamilie. Vi bytta en treroms i Louises gt. til en fireroms i nedre Husebybakken. Det betyr at f.eks førskolelærere på Smestad barnehage må bo på Klemetsrud, Jessheim, Nittedal fordi de ikke har råd til å bo i byen. Den historiske reurbaniseringen av Oslo er i ferd med å føre til et sentrum-periferiskille som er historisk nytt.

Der Oslos tidligere klassedeling og bosettingsmønster var et resultat av at eliten ville bort fra byens kjas og mas, og bosatte seg i høyden der de hadde utsikt til byen, enten det var Holmenkollen, Grefsenkollen eller Ekeberg/Nordstrand, kan de rike nå kjøpe toppleiligheter på Aker Brygge, i Barcode eller i Waldemars Have på Aleksander Kiellands pl. De rike flytter inn igjen til byene, mens de som jobber i servicenæringer eller omsorgsyrker blir fortrengt og havner stadig lenger ut i periferien.

Både de rikeste og de fattigste i Norge bor i Oslo. Det skaper store levekårsforskjeller. Over 30% minoriteter skaper også et komplekst og mangfoldig Oslo. Men hvordan vi forhindrer at vanlige folk ikke har råd til å bo sentralt i byen, er et langt mer interessant spørsmål enn å se på Akerselva som en Syria-mur som deler byen i to.