Dette innlegget er delvis drevet fram som følge av en prinsipiell tanke jeg lenge har hatt om at arealer i byene må tenkes gjennom et 24/7-bruk. Byene har ikke råd til at store deler av arealene våre fungerer som dead space store deler av døgnet. Delvis er det drevet fram av at nøtta mi forbereder seg på et innlegg på NBBL´s årskonferanse, og delvis fordi jeg i den anledning har hatt en lang og god samtale med kompis Bjørnar Johnsen i Infill som er helt i forskningsfronten på dette temaet.

La meg for enkelthetens skyld dele temaet inn i fire ulike deler. Deleøkonomi internt i leiligheten, deleøkonomi som forholdet mellom funksjoner i boligen og bygget, deleøkonomi i forhold til utearealene, samt deleøkonomi mellom hjem og arbeidsplass. Det springende spørsmålet er hvorfor boligbyggerne lider av åreforkalkning og ikke tenker spesielt på innovasjon når det gjelder boligen. Det er tre muligheter. Nordmenn er üverkonservative og vil ha boligen siden den har vært helt siden moderniteten traff oss da vi fikk separat romdeling, og egen hage. Det kan være næringsmeglerne som sier til boligutviklerne at nordmannen er konservative og vil ha vanlige boliger, eller så kan det skyldes en industrialisert boligindustri der de store boligbyggerne tenker på boliger som skal bygges fortest mulig og hurtigst mulig, framfor å ta i bruk skreddersøm.

1. Internt i boligen. I Tokyo var gjennomsnittsboligen sist jeg sjekka for noen år siden 49 km2. Da hadde størrelsen krympa med noen kvadratmeter. Befolkningsvekst med tilhørende prispress ble angitt som årsaken. Løsningen for dem, som det må være i Oslo, er ikke bare å krympe boligen, men å dytte flere funksjoner inn på et mindre areale. Det mest banale eksempelet er å dytte en seng opp i et skap når det ikke er i bruk, for så å felle ned et skrivebord og omgjøre soverommet til et hjemmekontor. Japanerne er også flinke til å bruke skillevegger for å endre funksjon. Poenget er at vi ikke har råd til å bruke soverommet kun til soverom seks timer i døgnet, kjøkken kun som kjøkken to timer i døgnet osv. Av dette punktet kommer naturligvis hvilke funksjoner i hjemmet som brukes såpass lite at det passer best til å deles med andre.

Ill. Infill.

2. Forholdet mellom bolig og bygg. Det klassiske eksempelet fra gamle dager er det felles vaskerommet i kjelleren. En av årsakene til at man oppga det var at det ble kronglete å bestille tid og det var et lite fleksibelt system. Med dagens teknologi og tilhørende app´er er det verdens enkleste ting å få mer effektivt. Bjørnar Johnsen snakket også om ulike funksjoner de prøver ut i sine prosjekter. Det kan være et ekstra gjesterom på deling i bygget, ekstra kjøkken til de store anledninger, og ikke minst mange menns baby; et ekstra gutterom i form av et verksted der sykler kunne repareres (av både menn og kvinner), ski kunne smøres og øl konsumeres til fotballkampene (min drøm). Gjort riktig kan et slikt ekstra rom fungere som en møteplass for byggets beboere.

3. Utearealene. Gjort riktig er takhager på mange måter overlegne utearealer på bakken. Ikke minst på grunn av gode lysforhold, men også optimalisering av arealbruken, samt tilretteleggelsen av møteplassfunksjonen. Men det er viktig at man ikke bare har en forblåst flate på taket med noen fluktstoler. Det må være vegger, sviler og en funksjonsdeling slik at ikke vinden blir et problem eller at bruken reduseres til monobruk. Tilsvarende kan f.eks. takhager også tas i bruk av barnehager (se ill.), hvor arealene brukes av småbarnsfamiliene i området på kvelds- og helgetid.

Ill. By Amrit Daniel Forss, one of the very early Hoffice events in Sweden.

4. Hoffice. Bjørnar var nylig på en workshop med finske DemosHelsinki. Skillet mellom hjem og den tradisjonelle arbeidsplassen blir bare mer og blurred. Så lenge det viktigste arbeidsredskapet er den bærbare Mac´en din duger en kaffebar eller en kontorpult i heimen din som arbeidsplass. Resultatet er at sterke arbeidsfellesskap ikke lenger er definert av romlig samlokalisering, men en sterkere identitetsbygging rundt felles verdier. DemosHelsinki jobber i den anledning med et Hoffice-prosjekt der boligen og arbeidsplassen er shared space. Folk blir invitert inn i boligen for å skape et arbeidsfellesskap. Man sover sammen og jobber sammen, ikke minst for å motivere kreative, men udisiplinert frilansere til å stå opp om morran.

Deleøkonomien er både en urgammel ide og en revolusjon. I mitt hode representerer deleøkonomien innfrielsen av Hjalmar Hegges visjon om “bruksrett”. Som eksentrisk filosofiprofessor ved UiO, med fortid i LIbertas og tilhenger av tilsvarende eksentriske Rudolf Steiner, ville han overskride dikotomien mellom offentlig- og privat eiendomsrett. Kanskje fikk han rett. Deleøkonomi er i hvertfall både noe anti-forbruksmisjonærene i Miljøpartiet De Grønne, og organiske kapitalister kan omfavne.