Peter Butenschøn lufter sine bekymringer for Oslo rekordvekst i Aftenposten 1.5 i form av tre spørsmål. Siden Butenschøn svarer med Ibsen ”jeg spørger helst mitt kall er ej at svare” skal han få tre tydelige svar om millionbyen Oslo
- Hvem har bestemt? Oslos attraktivitet
Butenschøn krysser grensen til det naive når han tror at politikerne kan bremse Oslos vekst. Eller ser han for seg at kapitalismens hemmelige sentralkomite sitter på et bakrom i Vika og bestemmer veksten over hodet på vanlige Oslofolk? For det første så gjør politikerne faktisk så godt de kan for å gjøre nettopp det ved å sørge for at det er et stort underskudd på boligbyggingen i Oslo. Paradoksalt nok kommer Oslos vekst til tross for at det blir dyrere og dyrere å bo her. Mest sannsynlig hadde veksten vært enda høyere hvis boligbyggingen hadde holdt tritt med befolkningsveksten. For det andre er det en håpløs reaksjonær tankegang å tenke at Oslo er full. Sist jeg sjekket var det 627 byer i verden som har høyere tetthet, selv om det bare er vel 400 byer som er større. Det er først nå at Oslo er i ferd med å den tettheten som gjør at vi faktisk er en by. For den gamle hederskronede urbanisten Lewis Mumford er det nettopp når tettheten og det spesialiserte mangfoldet når en viss kritisk masse at det som heter urbanitet forløses og sprer seg over hele byen som ånden i lampen. Der er Oslo nå, og det må vi alle heie på.
Oslos vekst er i stor grad bestemt av fødselsoverskudd, innflytting fra utlandet, og i liten grad innenlands innflytting. Når det gjelder innenlands innflytting har Oslo stort nettooverskudd i yngre årsklasser, typisk 19-26, mens vi som regel har nettotap til Akershus når småbarnsforeldre flytter ut. Fødselsoverskuddet kommer som følge av en ung befolkning som åpenbart trives slik at de ikke bare får ett barn, men også to. Mener Butenschøn at dette er et problem? Utenlandsk innflytting er en upresis kategori fordi det også innbefatter nordmenn som flytter hjem igjen. De aller fleste nordmenn som reiser ut for å ta seg utdannelse velger Oslo når de kommer tilbake. Frp´ere som mener veksten utelukkende skyldes asylsøkere og flyktninger og lavt utdannede arbeidssøkende kan altså ta seg en bolle. Og uansett hvor mye utdannelse de har når de ankommer landet, så blir de høyt utdannet før de forlater byen vår. Oslo er på mane måter denne forunderlige by som ingen forlater før de er merket av den. Også i form av høyere utdanning. Oslo har blant verdens høyest utdannede befolkning, der nær halvparten av befolkningen har minst tå års utdanning på heltid (120 studiepoeng) etter videregående.
Oslo the butenschøn way. Pipervika 1914
- Hvor kan det bygges? Overalt
I tråd med Peter Butenschøns oppfatning av at Oslo er full vil han primært bygge i regionssentraene rundt Oslo. Til det er å svare at Oslos befolkningsvekst primært er et internt anliggende for Oslo og bør tas ut her, mens veksten i nabofylket Akershus primært bør tas ut i kollektivknutepunktene. Oslo er i den situasjon at befolkningsøkningen ikke fører til mer bilbruk. Veksten i reiser skjer kollektivt. Veksten i Akershus derimot tas primært ut gjennom økt bilbruk. Akershus er like bilavhengig som resten av Norge, mens Oslo er i en helt unik situasjon. Og hvis vi skal tenke bærekraft og mindre pendling er det mye bedre at de som jobber i Oslo kan ta T-banen, sykle eller enda bedre bruke føttene framfor å pendle inn fra Jessheim eller Sandvika.
Hvis vi tenker at indre by skal ha den samme tettheten som på Løkka vil ikke Oslo ha plassproblemer i uoverskuelig framtid. Grünerløkka er jo selve kroneksempelet på at den tette byen er både økonomisk, sosialt og økologisk bærekraftig. All framtidig befolkningsvekst må løses ved at de nye innbyggerne i så stor grad som mulig går, sykler eller reiser kollektivt. Hvis vi tviholder på denne prioriteringen kan alle som vil bo i Oslo få lov til å få i Oslo.
3: Hva slags by vil vi ha? En tett og mangfoldig by
Butenschøn er redd for at Oslo er i ferd med å bygges i stykker, og advarer mot de mange høyhusprosjektene. Butenschøn har rett på ett punkt. Det er på gateplan at mesteparten av livet utspilles. Men Butenschøn tar fundamentalt feil når han mener høyhus representerer en trussel mot livet på gateplan. At mange mennesker samles i høyhus er jo en betingelse for at det kan bli nok mennesker til å skape et yrende gateliv. Det er altså ikke høyhusene i seg selv som representerer et problem, men hvordan vi utformer de offentlige rommene mellom byggene. Butenschøn er redd for at vi står i fare for å ”ødelegge de bygningsmessige kvalitetene i de viktige veggene ut mot gater og plasser”. Oslo er først og fremst de avbrutte planers by. De mange gavlveggene som står og skriker mot oss, men som heldigvis er nydelige flater for street art, kom som følge av boligkrakket i 1899 da alle prosjektene i murbyen ble avbrutt. Å fortette i sentrum bærer derfor i stor grad preg av byforedling og reparasjon av de mange byggeprosjekter som aldri ble gjennomført.
Oslo the fossen way. Pipervika 1950
Butenschøn er ikke lenger framtidsoptimist, hvis han da noen gang har vært det. Innlegget hans bærer først og fremst preg av manglende tro på vår egen samtid. Hvis vi river Hotell Opera og naboen, viser vel de mange nyere byggeprosjektene at kvaliteten på dagens byggeri ikke står tilbake for sine forfedre. Oslo har på mange måter vært en byggeplass i 200 år. Det er fristende å utsette Butenschøn for Henrik Wergeland som også opplevde en voldsom brytningstid i sitt elskede Christiania. Syngespillet Campellerne omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før oppstigningen kommer vel halvveis: – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved. Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”.
Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: – Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.” Legger man all sentimentalitet og nostalgi til side oppdager man fort at Oslo blomstrer som aldri før. Butenschøn eller ei.