Samtalene rundt middagsbordene og der folk møtes hardner til i Oslo. For ikke lenge siden møtte jeg relativt oppegående mennesker på en barnebursdagsfest som sa det var skremmende å ikke vite hva som foregår i hodene på muslimene i Oslo. Muslimene ble objektivisert, og behandlet som en gruppe. Samtidig hadde en gjeng fra Oslo relativt harde diskusjoner på en bar i Cannes nylig hvor to gode liberalere fra hhv. Berlin og Amsterdam advarte mot den islamske fare, og at vi var naive som ikke tok dette på alvor. Vi dro selvfølgelig rasistkortet altfor tidlig, men de ga seg ikke. Det ble en god debatt som varte ut i de sene nattetimer. Dermed disse refleksjoner som forhåpentligvis kan gi ro i sjelen, om ikke til resten av verden – så ihvertfall til innbyggerne i Oslo.
Illustrasjonstekst: Dette er mitt Oslo
1. Logisk inkonsistens.
Det er umulig å objektivisere seg selv. Vi er subjekter som selvsagt kan prøve å gi våre handlinger en rasjonell ramme der vi handler ut fra målbare kriterier. Men det vil aldri bli “sant” i vitenskaplig forstand, fordi det er oss selv som tenkende og handlende subjekt som utfører denne operasjonen. Ingen mennesker er heller determinerte. Vår vilje bryter med sedvanen uansett hvor slapp viljen er og sterk sedvanen er. Dermed kommer vi over i en annen posisjon. Det blir selvrefererende inkonsistent hvis vi ser på oss selv som subjekter, men “de andre” – i dette tilfelle muslimer – som objekter. Derav følger det at muslimer heller ikke er en gruppe som med nødvendighet tenker likt. Muslimer er subjekter som oss og må behandles som individer. Hva en gærning gjør har ingen smitteeffekt utover handlingen vedkommende gjør. Eller mener du som leser dette at resten av verden skal tenke at alle nordmenn er like vestkantgutten som sprengte regjeringsbygget? Lærdom nr. 1: Slutt derfor å se på muslimer som en gruppe.
2. Økonomi eller religion?
Det er dessverre blitt en lei tendens til å se på kulturelle verdier og ikke økonomiske behov som normutløsende for menneskers handlinger. Frp har vært den drivende faktoren her, fordi partiet ikke representerer noen produktivkrefter, slik som bønder (SP), arbeidere (AP) eller arbeidsgivere (H). Men dette er en misforståelse som delvis kan forklares i kjølvannet av samfunnsvitenskapenes kulturelle vending. Både marxister og liberalister har sett på mennesket som homo economicus – der individets handlinger kan forklares vha. tilfredsstillelse av økonomiske behov. Samfunnsvitenskapenes kulturelle vending avviser ikke denne forklaringen, men gjør den mer kompleks. Selv om mennesket nå er opptatt av det gode liv og ikke maks profitt, vil alltid en tilfredstillende økonomi var en viktig del av det gode liv. Selvrealisering slår ikke inn før økonomien til å gjøre det er sikret.
Også for muslimer. Da samfunnsgeografen Tone Huuse intervjuet innbyggerne i Tøyengata på Grønland, fant hun fort ut at muslimene egentlig ville det samme som etniske nordmenn. Familien måtte ha en god økonomi, barna ha trygge oppvekstvilkår, og muligens overaskende for mange mente flertallet også at religion var en privatsak. Å få muslimer inn på arbeidsmarkedet er den beste måten å få til en god integrasjon på.
3. Gærninger vs. religiøse fanatikere
Jeg har ikke lest Koranen fra perm til perm, men jeg våger den påstanden at du skal være bra skrudd i huet for å tolke noe av det som står der som oppfordring til terrorhandlinger. Gjerningsmannen i København viser et forbausende konsistent mønster. Mistilpassede og kriminelt belastede individer tyr til religion for å gi sine motbydelige handlinger en ideologisk ferniss. Disse handlingene kan riktignok gi inspirasjon og en viss smitteeffekt til andre mistilpassede og kriminelt belastede personer, men der stopper det også. Som under punkt 1. Motivasjonene bak disse terrorhandlingene er individuelle valg, og kan ikke overføres fra subjekt til subjekt.
4. Økende global ulikhet
Det er mange grafer som viser hvordan økonomisk framgangsrike land – med noen få unntak selvfølgelig, ikke minst USA – blir stadig mer sekulære. Det er derfor lett å stirre seg blind på religionen, og overse elefanten i rommet, nemlig fattigdommen. Selv terrorgrupper er så smarte at de gjerne har et økonomisk program for fattige som en inngangsport for å verve mennesker til hellig krig. Mafiaen i Italia vokste jo fram i fattige deler av sør som ikke ble fanget opp av et relativt magert statlig velferdstilbud. Grobunnen for religiøs ekstremisme har som regel røtter i økonomisk ulikhet. Etterhvert som verden krymper og de ulike kulturene kommer nærmere hverandre, samtidig som rike land stenger døra, får vi en relativt eksplosiv coctail.
5. Assymetrisk krigføring.
Dette er kanskje den viktigste komponenten i vanlige folks muslimfrykt. Den klassiske krigen besto at to jevnbyrdige parter der de krigende hadde uniformer, og slåss mot hverandre, mens de lot sivilbefolkningen i fred. Så “ren” har dessverre aldri kriger vært, men krig i dag kan ramme hvem som helst når som helst. Dette er en konsekvens av en assymetrisk krigføring der en part (vesten) er overlegen på økonomisk og militært, mens den andre parten må ramme tilfeldig blant sivilbefolkningen hos motparten for å ha en mulighet til å vinne. Her ha jihadister lykkes godt når vanlige Oslofolk ser mistenksomt på alle som ligner muslimer.
Løsningen er like enkel. Sjansene for at en terroraksjon skal ramme oss er så liten at det beste for oss er å leve vår liv som normalt. Aksjonen da unge muslimer i Oslo slo ring rundt den jødiske synagogen bør ikke minst forstås som at det ikke bare er en religiøs gruppering som slår ring rundt en annen, men at en gruppe Oslofolk slår ringt rundt andre Oslofolk. Vi som bor i byen her har de samme mål og er i samme båt.
Først når noen begynner å se på andre med mistenksomhet i blikket er vår kultur truet.