Norge trenger desperat en oppgradering til Norge 2.0 der den enøyde framstillingen av okkupasjonshistorien kasseres på lik linje med annen utdatert programvare.
Tar du livsløgnen om ”gutta på skauen” fra det norske folk mister det i sannhet lysten til å leve. Det norske folk samlet seg i større mengder enn noen gang i dansen rundt avgudene i ”gutta på skauen”. TV-serien ”Kampen om tungtvannet” fortsatte der filmen om Max Manus slapp. Filmen ble regissert slik at da heltemodige norske gutter sank troppeskipet MS Donau i Oslofjorden, betydde det slutten på krigen. Tyskerne hadde fått seg det endelige banesåret. I ”Kampen om Tungtvannet” er det norske gutter som gjennom heltemodig innsats sørger for at tyskerne ikke får utviklet atombombe, og dermed taper atomkappløpet mot de allierte. Små norske tuer velter i sannhet hele Wehrmacht.
Men hvis man isolerer de norske guttas heltemodige aksjon og bruker politiske briller stiller hele aksjonen seg rimelig annerledes. Krigstrøtte briter gjorde hva de kunne for å hindre at krigen kom til britisk jord. Norge ble utpekt til et nøkkel-land i så måte. Fra britisk jord regissert britene de mange aksjonene der norske gutter ble små brikker som ble ofret i et større politisk spill. Nøytrale fakta rundt de mange aksjonene rundt Vemork er tilsvarende sørgelig lesing. Tungtvannsproduksjonen ble riktignok hindret, men ble aldri stoppet. Og da ”gutta på skauen” skulle hindre at tungtvannet kom til Berlin senket de vinteren 1944 fergen “Hydro” på dypt vann i Tinnsjøen. Resultatet var at 18 omkom, derav 14 nordmenn, den yngste 4 år. Tungtvannet ble heller ikke den gang ødelagt. Flere fat fløt opp og ble fraktet til Berlin. Disse ble senere beslaglagt av Sovjetunionen uten at man hadde funnet bruk for dem.
Det viktigste faktum som er betydelig underkommunisert i norsk okkupasjonshistorie er at tungtvannet aldri skulle brukes til å lage atombombe. I alle år er norske skolebarn lurt til å tro at ”gutta på skauen” hindret framstilling av den tyske atombomben, og dermed endret historiens gang. Men den historien blir ikke sann selv om den er repetert i 60 år. følge “Brennpunkt Vemork 1940-45” av Jomar Brun, professor Tronstads medarbeider på Rjukan og i London, fikk Tronstad allerede i juli 1942 beskjed om at tyskerne ikke hadde planer om å lage kjernefysiske våpen. Tyskerne hadde ingen produksjonsfasiliteter for framstilling av atomvåpen, og det visste både britisk og norsk etterretning.
De store fortellingene om nasjonen kobles gjerne tett opp til heltedåder begått i kriger. Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger. Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter. Dermed blir en liten fortelling om ”gutta på skauen” forsøkt omgjort til en stor fortelling. Det er på tide vi knuser denne avgudsdyrkelsen, og slutter å bruke 2. verdenskrig som vårt korallrev der hele nasjonen henter sin næring. Norge kan ikke lenger la den enøyde versjonen av okkupasjonshistorien være nasjonens verdigrunnlag.
Nordmenn må også slutte å tro at familiene deres består av krigshelter. I et avsnitt kalt «Var det mest helter i Norge?» svarer tidligere LO-formann Konrad Nordahl «et kraftig nei» i sin bok «Med LO for frihet» (Tiden 1969). Han viser til at den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at ca. 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. Nordal konkluderer med «at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen» (s. 185).
Nordmenn må akseptere at åtte av ti familiemedlemmer med stor sannsynlighet brydde seg katta om krigen og var mest opptatt av å få brød på bordet, og at det var omtrent like mange som sluttet seg til ”gutta på skauen” som til okkupasjonsmakten.
Imponerende! Jeg er stor fan av folk som vet hva de skriver om. Første gang jeg leste om Vemork-aksjonen, tenkte jeg, hvor er heltene? Dette virker ikke være så stort og så farlig som det forsøkes gjøre inntrykk av.
Og nå legger du ord på det jeg hele tiden har trodd. Norge var i liten grad skueplass for de store hendelser og de store handlingene under krigen. Faktisk var det slik at de tyskere som ble sendt hit til utkant-Europa, priset seg lykkelige. Sjansen for å overleve krigen steg betraktelig. De sabotasje-askjonene som ble utført av norske mostandsmenn under fem lange krigsår, var få – og sjelden særlig graverende for okupasjonsmakten.
Takk, for din artikkel! Lyste opp min dag. Norge er like tørt og kjedelig i dag som i går.
mvh
Arnfinn Forness
Når du skriver hit, mener du da Norge generelt eller Rjukan-området?
Mvh
Lars Johansen
Hei. Det er et unntak. Krigsseilerne. 4300 av dem mistet livet. De fraktet 40% av oljen til England de første årene av krigen. De engelske jagerflyene som stod mellom Tysklands krigsmaskin og London hadde ikke klart å opprettholde luftherredømme over England uten dem.
Men det er umulig å nevne krigsseilerne uten få en besk smak i munnen av den behandlingen de fikk i Norge etter krigen. Og derfor blir de ikke i like stor grad nevnt. Og det blir vel ikke heller laget noen spillefilm om dem med det første.
Hei Arne O. Krigsseilerne er våre egentlige helter. På mange måter var det jo amerikansk teknologi, russisk menneskeofring og norsk logistikk som tippa 2. verdenskrig i favør av de allierte. Husker første gang jeg kommenterte den norske motstandsbevegelsen i 2008 og da fikk jeg en telefon fra en begeistret krigsseiler som tørt kommenterte: “Hvem faen er det som egentlig tror at guttunger på sykkel inne i hovedstaden avgjorde krigen?”
Vi får håpe at det neste helteeposet bli om konvoifarten.
Der var det uendelig med dramatikk, lidelse, savn og helvete. Alt klart for filmen…
Jeg håper bare dataanimeringen blir bedre først.
Animert uvær på havet suger….
Tungtvann har jo et nøytron i kjernen som gjør det tyngre, av navnet tungtvann. Beholderne er vel av metall. “Hvordan er det mulig at Flere fat fløt opp og ble fraktet til Berlin”. Østlandet ble jo bare kjørt rett over av tyskerne. Nordmenn i krigshandlinger på norsk jord var jo for det meste nordlendinger rundt Narvik, (16 divisjonen, Altabataljonen). Hva tror du det kommer av at nesten alle krigsmedaljer er tildelt de som lå ute i skauen på Østlandet.
Grunnen til at noen av tønne e ble reddet var at ikke alle var fyllt helt opp og dermed inneholdt en del luft.
Haha! Utrulig artig å lesa. Meiner også å ha høyrt at det var fleire som kjempa for SS enn for dei allierte under krigen. Det heller vert ikkje kommunisert. Likevel: Om dei ikkje hadde planar om å lage noko atombombe, kvifor bygde dei fabrikkar og produserte det da?
Kjernekraftverk. Heisenberg hadde kommet rimelig langt med slike planer.
Nå er jo kjernekraftverk bare noen små skritt unna å kunne produsere anriket uran da så selv om de ikke hadde planer om det akkurat da, så er det ikke unaturlig å tro at tyskerne hadde gjort det om de hadde fått kraftverket i gang.
Et kjernekraftverk har ingenting med produksjon av anriket uran å gjøre. Til det formålet trenger du egne separasjonsanlegg. Enten ved gassdiffusjon eller sentrifuger. Om tyskerne hadde fått igang fungerende reaktorer kunne de derimot fått tilgang på Plutonium. Å produsere en bombe av Plutonium er mye mer krevende en en Uranbasert bombe. Vi vet idag at Tyskland var årevis unna kjernevåpen.
Det viktigste i den sammenheng er jo hva de trodde da. Det er mindre interessant hva vi vet nå.
“Gutta på skauen” og NORIC 1 er ikkje det samme.
Jeg hadde en bestefar som opplevde krigen. Han uttrykte engang irritasjon/frustrasjon over disse aksjonene begrunnet i at de i all hovedsak kun medførte represalier for lokalbefolkningen. Gutta på skauen gjorde noe faenskap og stakk, men de lokale som ikke kunne rømme tok straffen. Jeg syntes det han sa var så kontroversielt basert på heltebildet av disse menneskene, at jeg aldri gjenfortalte det.
Gutta på skauen får uansett overdrevent mye oppmerksomhet sammenlignet med krigsseilerene. Det lages også en falsk fremstilling av at krigen var mest sentral i sør i alle disse filmene, all den tid vi vet at det var i nord krigen rammet tyngst.
Det bør uansett nevnes at dersom det ikke hadde eksistert motstandsfolk under krigen ville Hitler fått en enklere vei til seier. Så ikke la oss ta glansen fra motstandsfolk, selv om deres hyllest overdrives.
Sverige har i och för sig inte en stolt plats i historien om ww2. Men är det något jag är dö lei på så är det norrmänns otroligt skeva bild om sin egen roll i kriget. Det är helt omöjligt att alla jag känner har haft olderfar som hjältar och sabbotörer.
Dere kan være stolte av å ha tatt vare på mange Nordmenn som flyktet over grensen. Blandt annet min bestefar 🙂
Takk for et flott blogg innlegg. Må si jeg er utrolig frustrert over hvordan norsk bistand til okkupasjonsmakten har blitt feid under teppet i norsk skolegang, i favhør av myten om at norske menn med ski på beina stoppet hitler fra å lage atomvåpen.
Tja, det er sikkert historisk korrekt det du skriver men de som planla og utførte aksjonen handlet jo på den informasjonen som var tilgjengelig på den tiden og det er de “brillene” en må bruke når en evaluerer de handlinger som ble begått. At en i ettertid ser at aksjonen sannsynligvis spilte liten eller ingen rolle for forløpet til 2. verdenskrig, spiller mindre rolle, hvertfall når en skal evaluere de involvertes innsats. Bildet du presenterer er veldig unyansert for selvfølgelig var det norske helter under 2. verdenskrig (som i andre land), enkeltmennesker som utviste stort mot og satte livet på spill. Jeg synes du blander kortene utidig her ved å definere mot og heltedåder ensidig opp mot resultatene av aksjonene fremfor å anerkjenne hva enkeltmenneskene risikerte ved å delta i ulike aksjoner.
En faktor jeg synes er underkommunisert i forhold til motstandskamp i Norge og andre land, er hvordan motstanden innvirket på moralen til borgere i de forskjellige land (jeg tror den var betydelig, men det blir jo bare gjetning fra min side, for all del) og at tyskerne tross alt måtte binde opp resursser i landene for å hanskes med motsandskampen. Tro hvordan 2. verdenskrig hadde gått dersom alle invaderte land la seg på rygg og samarbeidet ubetinget? Hvis tyskerne ikke trengte å ha ekstra mannskap i ulike land fordi de ikke møtte motstand? Jeg har ikke svar på det spørsmålet men jeg kan ikke tenke meg annet enn at det hadde spilt en betydelig rolle i forhold til krigens varighet/utløp. Har du forøvrig noen formening om det?
Når en leser bloggen din skulle en og tro at vi alle har blitt indoktrinert til å tenke at den norske motsandskampen var betydelig viktigere enn den faktisk var. Det er nok en riktig observasjon en god stund men er jo i ferd med nyanseres nå da. Det kommer stadig frem informasjon om samarbeide med tyskerne (feks i forbindelse med deportasjonen av jøder) og uverdig behandling av ulike mennesker i etterkant av krigen. Jeg tror at vi som nasjon har hatt behov for heltedyrkelsen i denne tiden men at vi nå som nasjon har såpass avstand til hva som skjedde at vi er mer i stand til å ta innover oss et mer nyansert bilde. Det er isåfall en helt naturlig utvikling.
Bestefaren min engasjerte seg i illegalt arbeide og ble ved ett tilfelle avhørt av tyskerne med illegalt materiale stappet ned i buksa. Tror ikke hans innsats innvirket på krigen men han var en helt for meg for det.
Enig i at den generelle okkupasjonshistorien er blitt mer nyansert, men samtidig har den også vist en regjresjon tilbake til helte-eposet med Max Manus og delvis Kampen om Tungtvannet. Du spør om hvordan det hadde gått hvis alle invaderte land la seg på rygg? Det var jo tross alt det de gjorde da. Den store skandalen i 2. verdenskrig er jo de europeiske landene som ruster ned og ikke gjør større motstand mot tyskerne. En regulær hær er langt bedre enn gutter på sykkel med hjemmelagede torpedoer i ryggsekken
Du mener vel at skandalen skjedde før 2. verdenskrig – i regi av Arbeiderpartiet i Norge? Nå var jo ikke gutta på skauen planlagt før krigen. De mobiliserte etter krigsutbruddet. Fossen bør legge merke til at selv om det var tungt utstyr og regulære soldater som sto for den endelige seieren, så bidro sivil nasjonal motstand i øst og vest på mange områder. Hans nedlatenhet og manglende evne til å innrømme sammenhenger tyder på at Fossen i mange år har hatt en særlig agenda når det gjelder å sverte deler av motstandskampen. Den smaker av ja, ren og skjær misunnelse…
Som du antyder her og skriver også i andre innlegg her Fossen, så kunne absolutt Norge vært mye bedre forberedt før invasjonen og sikkert også kunne regjeringen handlet annerledes etter at invasjonen var et faktum. Men gitt at det ikke ble slik, så gjorde ulike sabotasjegrupper en ikke ubetydelig innsats gitt forutsetningene. Med å ” legge seg på rygg” som jeg skriver, mente jeg at hva hadde situasjonen vært hvis ingen ga noe motstand etter okkupasjonen? Hvis Norge og andre land i europa ikke hadde hatt noen sabotasjegrupper, hadde tyskerne klart seg med langt mindre soldater utplassert i ulike land i Europa. I Norge anslår man at tyskerne hadde utplassert ca 400 000 soldater på det meste (litt usikre kilder dog) og en kan vel anslå med sikkerhet at en betydelig del av denne styrken var her med bakgrunn i motstandskamp som de møtte etter okkupasjonen. DET tenker jeg hvertfall utgjorde en forskjell! Hvis en summerer opp alle tyske soldater som var utstasjonert i ulike land for å holde kontroll over de ulike motstandsbevegelser, så må en vel kunne si at motstandsbevegelsene bandt opp et signifikant antall soldater?
Tyskerne hadde nok ikke 400 000 soldater i Norge pga noen gutter på sykkel, de forventet, med god grunn, en invasjon fra de allierte
Hvis du leser hvordan tyskerne så på oppholdet sitt i Norge (f.eks. Vi dro mot nord) så sto tyskerne oppe på hverandre for å få komme hit. De ble møtt med norske flagg, og sjansen for å havne i blodige trefninger var minimal.
Ja det har du selvfølgelig rett i Kåre, at fare for invasjon fra de allierte bandt opp mange soldater i Norge. Ser jeg skrev at en” betydelig del av denne styrken var her med bakgrunn i motstandskamp”, der hadde jeg ikke hodet helt med meg.
Nå er da ikke Max Manus eller Kampen om Tungtvannet særlig annet enn underholdningsfilmer heller dessverre. Jeg skulle ønske man klarte å lage filmer og serier som forholdt seg mer til virkeligheten uten å ty til billige ‘fortellertekniske’ grep. Pokker heller, disse fortellertekniske greiene virker på meg som en lat og lettvint måte å lage spenning på. Det blir også så sabla påtatt og tydelig. Heisenberg ble selvsagt ikke reddet akkurat idet han skulle stables på en lastebil for å kjøres til fangeleiren – men det ble jo så drahmahtisk å filme det sånn. Da sabotørene var på fergen var det ingen vakter som kom og lyste med lommelykter for å heve pulsen på de involverte. Det må gå an å lage stoffet spennende uten at det på død og liv skal hoppe en zombie-nazi opp fra skuffen hvert fjerde minutt.
Hoppet det Zombie-nazier opp fra skuffer? Du verden, kanskje jeg burde fått med meg serien likevel? #spennende
Endelig en med fornuft her:) perfekt svar, lett for oss med all info vi har idag å sitte å dømme. Kjakan, max og gregers vil alltid være mine helter:)
Bra sagt! Nyansering er stikkordet her. Tungtvanngutta var modige og tøffe, og de gjennomførte en svært god aksjon. Muligens hadde de også litt flaks, men de gikk inn i det med verdisettet i behold, vel vitende at de kunne komme til å ofre livet for saken de trodde på. Og det handlet jo om å stå opp mot overmakten Tyskland. Og det burde vi hylle, og vi burde si at de fleste nordmenn ikke gjorde det, og at det var mange som bl.a kjempet på østfronten for Tyskland. Alle aspekter og nyanser må presenteres, og så er det aldri slik at noen enten er bare helt eller bare ikke helt. Jeg er enig i at en del av innsatsen til nordmenn, bl.a oslogjengen, er vel fokusert på, men de gjorde også en del ting som jo hadde en viss effekt. Om ikke annet måtte Tyskerne ha flere soldater stasjonert i Norge, det er jo en hjelp det også. Også kan man vel for f ikke skylde på gutta på skauen for at Tyskerne er brutale og dreper sivilister som represalier. Kanskje var aksjonene deres lite virksomme, og sivile liv gikk tapt indirekte på grunn av det, men da må man ikke si at det er deres feil. Jeg synes det alltid bør være verdt å kjempe for friheten. Tenkt så kult det hadde vært om Norge bare hadde gitt skikkelig motstand, og vært seriøst villige til å ofre liv og helse til seg selv og sine nærmeste for friheten og for retten til å bestemme over eget land. Nå er ikke krigshistorien slik, men det er elementer av det. Og de elementene synes jeg vi skal ta vare på, og de bør presenteres sammen med de andre nyansene. Alt i alt synes jeg det er bra at andre stemmer får komme frem når det gjelder 2. verdendskrig.
De kjempet vel ikke nødvendigvis på østfronten for Tyskland, men mot kommunistene dvs Stalin som var en minst like stor trussel den gangen.
Jeg vet om ihvertfall en som først var med i vinterferien og deretter jobbet som politimann som prøvde å advare jøder mot at de ville bli sendt vekk, men det var en håpløs jobb, for “alle” var naive til hva både Stalin og Hitler drev med.
Beklager at autokorrekturen gjorde om “vinterkrigen” til “vinterferien”, men det skulle jo gå fram av sammenhengen.
Hva i alle dager er problemet ditt Erling Fossen?? Hvorfor bærer du slik nag til det de Allierte prøvde å gjøre under krigen? Du har nok rett i at de ikke var mange, men vi skal kanskje være glad for de som gjorde noe..
Det er utrolig lett å sitte hjemme i stua i 2015 å kritisere.
I mine øyne er du en stor dust.
Bære nag? Jeg skulle ønske Norge ikke hadde rusta ned da de så Tyskland ruste opp. Jeg skulle ønske Norge gjorde større motstand da tyskerne kom. Amerikanerne har aldri skjønt hvorfor Norge ga seg så lett. Danmakr, flat som en pannekake. Det skjønte de. Men Norge er skapt for gerilajkrig. Jeg skulle ønske den reguære krigsinnsatsen i Nord-Norge da de stoppa tyskerne i Narvik kunne få mer oppmerksomhet. Jeg skulle ønske krigsseilerne – som risikerte livet sitt hver eneste dag i fem år ble heltene. Jeg er bare så ufattelig lei av at motstandsbevegelsen får all oppmerksomhet på bekostning av de egentlige heltene. Bære nag?
Nettopp. Jeg skulle ønske at regjeringen ved Koht tok hensyn til alle de signalene som kom fra Berlin lenge før 9. April. Jeg skulle videre ønske at Norge hadde gjennomført full mobilisering og kastet de 15.000 sjøsyke tyskerne på sjøen. Og sist, men ikke minst: jeg skulle ønske at Norge hadde forsvart sin “nøytralitet” slik at hverken Storbritannia eller Tyskland så seg presset til å invadere oss!
Det interessante med 2. verdenskrig er egentlig at en høyrefløy i Ap på mirakuløst vist klarte å dytte nedrustningen og krigsfadesen på venstrefløyen i partiet, og framstå som det virkelige motstandspartiet som kunne kunne sole seg i glansen av motstandsbevegelsens heltestatus.
Et underslått faktum er vel at ganske mange norske offiserer trenerte mobiliseringen utav sympati med nazistene eller muligens også etter hemmelige overenskomster med dem.
http://www.aftenposten.no/amagasinet/Offiserene-som-sviktet-7057055.html
Men at Norge ikke har hatt helter siden vikingtiden er jo en tabloid fremstilling.
Nordmenn slåss og døde mot engelskmennene under Napoleonskrigene, mot fascistene i Spania, mot nazistene i 1940 og under Lingeraidene og i Normandie, mot svenskene i Dynekilen i 1716 og Uddevalla i 1678 m.m., mot danskene i 1502, mot skottene i 1263 etc.
At Norge var nordisk lillebror og ikke nødvendigvis gikk seirende ut av de mange konfliktene og ikke minst var underlagt Danmark og Sverige negerer ikke heltemotet til de som kjempet og døde for Norges sak.
“Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger.”
Hva med Fredriksten 11.12.1718?
Uenig i at du mener Norge er blottet for krigshelter etter vikingtiden, mange Norske soldater har kjempet og ofret livet i krig senest i Afganistan. Tor Arne Lau henriksen og Trond Bolle er noen eksempler på slike helter og flere med de!
Hei Sverre, helt enig i at Norge har helter fra Afghanistan, men den uoversiktlige krigen i Afghanistan gjør det vanskelig for manusforfattere å skape helteepos av typen gutta på skauen-fortellingene.
Er det mulig å være helt når krig i Afghanistan, Irak og Libya er ble fiasko.
Hei!
Hørte deg også på radioen i dag, og jeg mener du driver med historieforvrengning, noe forsåvidt også den norske stat gjorde og sannsynligvis enda gjør.
Det er et stort emne, men jeg kan gi deg 2 eksempler som viser at du tar feil.
Det første eksempelet gjelder overvåkning og etterretning av f.eks Tirpitz. Tyske krigsskip var en konstant trussel mot allierte konvoier til blant annet Russland, og takket være etterretning fra norske motstandsmenn kunne man holde en viss oversikt over den tyske flåten i nordsjøen, og til slutt greide man å senke skipet. Shetlands-Larsen hadde også et mislykket forsøk på å senke skipet. Hvem vet hvor mange liv som ble spart ved at man visste hvor Tirpitz/Scharnhorst var, og at de ble senket.
Det andre eksempelet er Max Manus og sprengningen av arbeidskontoret. Nå fant jeg ikke noen god kilde på det i farten, men det man fryktet at norske ungdomskull skulle sendes til østfronten. Takket være at Max Manus og andre ødela arkivene ble ikke disse årskullene innkalt til arbeidstjeneste og kanskje ikke heller til østfronten. Her ble mange liv potensielt reddet.
I tillegg gjaldt det å binde opp tropper i Norge slik at Hitler ikke bestemte seg for å sende de avgårde til fronten, noe som kunne forlenget krigen og økt tapene på begge sider.
Det er greit å være skeptisk, men du maler det hele helt svart, og det er sjeldent lurt. Tror nok den riktige fargen heller skal være grå.
Kan godt kompromisse på at den rette fargen er grå og ikke sort. Men da hadde det blitt mindre debatt 🙂
Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.
Mye smårart å lese her, og det blir ikke lettere å forstå med setningen: “Filmen ble regissert slik at da heltemodige norske gutter sank troppeskipet MS Donau i Oslofjorden, betydde det slutten på krigen.” Her senket nok skribenten seg selv slik at han sank selv. Lite mer å sanke her, med andre ord.
Hva mener du? Bortsett fra noen kunstige ordspill er det ikke lett å få øyne på noen substans her.
Han mener at du har bøyd verbet “å senke” feil (sank, av “å synke”), mens det korrekte er “senket”.
Området nord for Trondheim har aldri vært en del av Norge, og var visst aldri i krig, i hvertfall i følge skolebøker og leksikon. Heltene var ikke gutta på skauen, de virkelige heltene var krigsseilerne og folket nordafor som virkelig fikk kjenne krigen på kroppen.
Helt enig. F.eks. burde General Fleischer definitivt få mer oppmerksomhet, men han falt i unåde.
Min far var i RAF fra sommeren 1940 og ut krigen. Min mor var med i illegalt arbeid i Stavanger. Forøvrig i politiets egne lokaler. Skal jeg slutte å være stolt av mine foreldre? Du trør på graven til mennesker som faktisk var villige å ofre alt. En smålig og lite korrekt blogg. Ditt svar klokken 15.10 er flåsete og tåpelig. Beklager Erling, rykk tilbake til start.
Vær stolt av dine foreldre du. Min kritikk skal først og fremst ramme den offisielle og meget skjeve framstillingen av okkupasjonshistorien. Mitt hovedanliggende er å gjøre den langt mer balansert.
Enig i mange av resonnementene. Men det er en liten feil her, den yngste som ble drept i Tinnsjøaksjonen var en jentebaby på 4 måneder. Jeg har lenge reagert på den patos som disse menneskene, da unggutter, spenningssøkende, men modige nok – de var vel like udødelige som ungdommer flest – tviholder på sin sannhet med.
Jeg husker da avdøde “Kjakan” Sønsteby ble spurt om han angret på den mislykkedebombingen av Victoria Terrasse, hvor hans initiativ resulterte i at 84 uskyldige nordmenn døde – derav mange barn. Å stå bak noe slikt, ville vel ødelagt de fleste. Men ikke han, da spørsmålet kom opp, så bare blåste han av det. Det var krig, så man måtte regne med noen ofre.
Det var ikke snev av refleksjon eller anger. Men det kan natuligvis skyldes mange ting. Å skulle overleve noe slikt, må jo nødvendigvis gjøre noe med et menneske.
Jeg lurer på det samme i aktuelle saker. Anders Breivik, eller bombeflyverne og politikerne som drepte titusenvis i Libya 2011. Har ikke ekstremistene anger?
For en mer balansert fremstilling av okkupasjonsårene anbefales boken “Krigshistorien TM” av Frode Fanebust. Se Facebok: https://www.facebook.com/pages/Krigshistorientm/130855440293333
Den anbefalingen kan jeg støtte fullt og helt.
Dog omhandler boka i liten grad det som måtte være av motstandskamp, men er først og fremst rettet inn mot å ta et oppgjør med grunnlaget for rettsoppgjøret og det som var seierherrenes justis.
Erling Fossen er ute for å provosere uten at jeg tror han klarer det i så veldig stor grad.
Noe rett har han jo også, ja, visst er okkupasjonshistorien til dels skjevt og enøyd framstilt, men selv klarer han heller ikke med sin provokasjon å favne særlig bredt. Noe er sikkert utelatt med hensikt og noe har han muligens glemt ettersom eget perspektiv heller ikke er vidtfamnende nok.
De som omtales som “gutta på skauen” er gjerne milorg, som for det meste lå og ventet på ordre fra London foruten noen få spektakulære aksjoner. Men det fantes også en mer aksjonspreget organisering, med kommunistene som hovedkraft. Hvem vistte hvor lenge krigen ville vare? Det var kanskje sistnevnte organisasjon som hadde det største potensialet til å utvikle en bredere motstandskamp bygget på nasjonalt grunnlag?
Krigsseilerne er allerede nevnt i en kommentar. Det er lett å bli så enøyd at en også glemmer at det fantes motstandskamp andre deler av landet. De som rapporterte om Tirpitz bevegelser og om tyskernes bevegelser i Finnmark, fikk ikke dette betydning?
Vi har også de som hjalp jøder og andre forfulgte over til Sverige, vi skal vel heller ikke glemme de?
Alt i alt så var den norske motstandskampen sammen med motstandskamp i andre land, med på å binde tyske styrker og forhindre disse i å delta i aktiv strid. At enkelte aksjoner har fått overdreven betydning isolert sett, er sant nok, men dette skyldes gjerne at seierherrene gjerne skriver historien slik den passer de best. Helt uten sannhetskorn er dermed ikke dette blogginnlegget.
At krigshistorien fra vikingtiden og frem til i dag er blottet for helter er jo en helt uhyrlig påstand uten den minste rot i enhver rimelig tolkning av historien. Bare det å nevne ordet krigsseilerne burde være nok til å tilbakevise den påstanden.
I tillegg til disse har vi myriader av små og store helter som har ytt sin innsats etter beste evne for folk og fedreland og mange har bøtt med livet.
Men om kriteriet for heltemot er en individuell og frivillig innsats som utvetydig har vendt selve krigens gang, slik Fossen ser ut til å mene, så skal en lete lenge etter helter, ikke bare i norsk historie, men også i verdenshistorisk sammenheng.
Å legge en så totalt urimelig streng definisjon på heltemot til grunn at ingen passer inn i kategorien, røper vel egentlig at man egentlig ikke ønsker at det skal finnes helter.
En selvoppfyllende kronikk med andre ord.
Tja, ta svenskene. De hadde både en rolle i utformingen av freden av Westphalen og slaget ved Waterlo. I den første krigen var vi en dansk koloni, og i den andre ble vi gitt bort i et storpolitisk spill til svenskene, og da vi skulle gjøre motstand og svenskene kom i 1814 ble det vel avfyrt tre-fire skudd før vi la ned våpnene. Så hovedpoenget mitt at det er lite heroisme å hente i den norske krigshistorien står som en påla. Krigsseilerne gjorde en heroisk innsats på de alliertes side for å snu krigen, men de har ingenting med motstandsbevegelsen å gjøre. Når jeg vil ha en mer balansert nehandling av krigen er det for å vekte opp krigsseilerne på bekostning at det jeg mener er en heroisering av motstandsbevegelsen, eller det en krigsseiler kalte for “guttunger på sykkel inne i hovedstaden”.
Lite verdig av vedkommende krigsseiler å kalle motstandsbevegelsen “guttunger på sykkel inne på hovedstaden”. Da er man et lite menneske. Det høres nesten ut som du og andre klandrer motstandsbevegelsen på østlandet for oppmerksomheten de har fått. Tidligere omtalte du og Sønsteby sine bedrifter for ” guttestreker”. Kan du ikke appelere til nyansering av innsatsen under 2 verdenskrig uten å snakke ned motstandsbevegelsen?
“Kan du ikke appelere til nyansering av innsatsen under 2 verdenskrig uten å snakke ned motstandsbevegelsen?”
Erling Fossen uttrykker at han var redd for mangel på debatt dersom han ikke uttrykte seg provoserende. Nå ser jeg at jeg tok feil, det er en del som har reagert på disse provokasjonene. Med slike provokasjoner så kan det hende at en oppnår hetere debatt, men kanskje på feilt grunnlag?
I stedet for å snakke ned motstandsbevegelsen, så mener jeg det er riktigere å se på årsakene til at den offisielle historien om motstanden i Norge stort sett bare har fremhevet og heroisert den delen av motstandsbevegelsen som var styrt i fra London og utelatt/glemt(?) annen motstand. Denne til dels utelatte historien handler om en motstandskamp av kanskje vel så stor betydning for krigsutfallet. Men det blir helt feil å sette disse opp mot hverandre slik Erling Fossen gjør. Det skader også en skikkelig debatt omkring emnet.
Muligens jeg er litt ufin, men jeg tviler litt på om Erling Fossens intensjon er å reise en redelig debatt omkring motstandskampen og historieskrivingen. Det finnes momenter i hans innlegg som er verdt å diskutere. Men jeg mistenker Erling Fossen litt for å være mer opptatt med å synliggjøre seg selv og sin blogg. Forhåpentlig tar jeg feil, men jeg synes provokasjonene peker i den lei.
Selv om ikke Erling Fossen har noen i familien å være stolt av bør han ikke tro det samme om alle andre.
Vi har f.eks. en innrammet dokument hengende i stua, der det står:
DIPLOM Tildelt (Min fars navn) for Verdfulle tenestar i Milorg. Område 1635 1940 – 7. mai 1945.
Undertegnet av Områdesjef , Gruppesjef og Sambandsjef.
VI er i alle fall stolte av hva vår far gjorde under krigen, og skal ha oss frabedt at en slik blei som >Fossen slenger dritt om Mil.org karenes minne. SKAM DEG !!!
Les innlegget mitt med mindre galle. Det er ikke selve aksjonene jeg snakker om, men propagandafortellingene som innrammer dem. Fortsett og vær stolt av far din du. Men utfra LO-høvdingens tall om at åtte av ti var mest opptatt av de daglig gjøremål under krigen og at like mange joina okkupasjonsmakten som motstandsbevegelsen, er det helt sikkert andre i slekta di som ikke har den samme historien som faren din. Og det er helt greit.
Hvis du hadde lest innlegget ditt selv før du postet det hadde du kanskje sluppet å ro slik du gjør nå.
Du fortsetter å snakke ned Milorg ut fra ren synsing, det virker som det er noe som gnager deg og du må hevne.
Og det er ikke greit.
Jeg liker å ro Birger, men foreløpig har jeg ikke engang satt meg i båten. Det viktigste spørsmålet osm må stilles er: Når skal Norge som nasjon fortelle andre historier fra krigen enn den om heltene i motstandsbevegelsen? Den er drøvtygd i over 60 år og har ikke mer næring i seg.
Erling, her var det masse rart, som denne setninga: “Nordmenn må også slutte å tro at familiene deres består av krigshelter.” Folk som ikkje kjenner noko til norsk krigshistorie, kan få feil inntrykk av norsk krigshistorie dersom dei tar det du skriv i denne artikkelen for gitt. Du er ingen historikar så vidt eg veit, men ein mann som er flink med ord. Og det blir gjerne underhaldande og debatt ut av det. Men usant det ikkje sant om du skriv noko slikt som i sitatet over. Eg kjenner ikkje EIN nordmann som nokon sinne har hevda overfor meg at i hans familie så eksisterar det krigsheltar. Og eg er ein person som er langt over middels oppteken av historiefaget og krigen. Debatt blir ikkje nødvendigvis interessant om du unyanserte ting som folk overhodet ikkje kan kjenne stemmer med den verkelegheita dei sjølv opplever/har opplevd.
“Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter.”
Sett deg inn i hva en gjeng fiskere og bondegutter fra blant annet Alta bataljon gjorde ved Narvik-fronten før du uttaler deg så bastant og mangelen på helter… Riktignok har ikke denne innsatsen fått noen stor anerkjennelse etter krigen, mange, inkludert min bestefar fikk ikke tilkjent krigspensjon, fordi de var vant til harde kår. Men det de gjorde, fram til de ble beordret av norske myndigheter til å slutte å kjempe mot tyskerne, krevde virkelig heltemot.
Her må du skille snørr og bart, og den regulære krigføringen med “gutta på skauen”. Jeg mener definitivt at general Fleischer som stoppet tyskernes frammarsj i nord, er en helt, men han passer dårlig inn i den offisielle historiefortellingen om “gutta på skauen”.
Skille snørr og bart?? Du gir veldig tydelig uttrykk for at Norge ikke har helter etter vikingetiden. Vi er veldig enige om at Fleischer, og ikke minst guttene som slåss under hans kommando, ikke har fått den plassen de fortjener i historien. Men det nevner du ikke i artikkelen din. Neida, du har behov for oppmerksomhet, så da er det enklere å unnlate å fremheve at det var faktiske helter. Joda, du nevner det i en kommentar under her, når du må forsvare deg. Men unnskyld meg, din vinkling er en fornærmelse mot alle de som risikerte (og ga) livet sitt i kampen mot nazistene!
Vinklingen min er først og fremst en fornærmelse rettet mot de som profiterer på de som ga sitt liv, altså propagandamakerne rundt Hjemmefrontmuseet, og de som hindrer en edruelig debatt rundt motstandskampen.
Hah! Dette innlegget har jeg ventet lenge på! Nesten litt forløsende å endelig lese litt okkupasjonslektyre fri for all denne narsissistiske nasjonalismen. Okkupasjonstiden tok – som kjent – ikke en liten bit av pensumet fra barneskole og helt opp til videregående. Hadde jeg valgt historiefag på universitetet, hadde jeg nok sikkert fått en eller tre lignende bøker der også. Jeg har alltid syntes det var et eller annet der som klang veldig hult med alle disse selvgode glorifiserte historiene om motstandsbevegelsens harde kamp med binderser i jakkeermet og knyterangel i nisseluene (ala russeknutene nå til dags).
Anse meg som ny fast følger.
ALTA BATALJON
Felttoget i Norge i 1940.
Etter den tyske invasjonen den 9. april 1940 ble bataljonen mobilisert og var 6. divisjons spydspiss i fremrykkingen mot den tyske 3. bergdivisjon i fjellene nord for Narvik.
Fjellet Læigastind på grensen mellom Troms og Nordland. Alta bataljon erobret høydedragene fra østerrikske bergjegere i maidagene 1940.
Bataljonen hadde to måneder i felt og utførte offensive operasjoner mot general Eduard Dietls forskansede styrker. De lett bevæpnede norske soldatene angrep under ekstreme forhold i fjellområdene i Nordland mot langt bedre utdannede tyske styrker. Bataljonen fikk bare unntaksvis fly eller artilleristøtte, mens Luftwaffe etter hvert ble stadig mer aktiv.
På tross av dette hadde de allierte styrkene i begynnelsen av juni 1940 presset de tyske styrkene ut av Narvik og stengt de inne i en liten lomme ved grensen mot Sverige. I de siste ukene av kampene ble bataljonen stadig mer herdet, og fikk tilgang til erobret tysk utstyr. I det de allierte styrke i Nord-Norge forberedte det endelige fremstøtet mot de tyske styrkene gikk Tyskland til angrep mot Frankrike, dette tvang de allierte til å trekke seg tilbake fra Norge.
Den tyske generalen Dietl uttalte etterpå at han maksimalt kunne ha holdt ut to døgn til før han hadde måttet gitt opp og søkt internering i Sverige.
Bataljonen ble transportert fra Grovfjord og demobilisert på Altagård den 11. juni 1940.
Gutta på “skauen” er nok heltene………
Første gang under krigen hvor tyske styrker ble knust på slagmarken.
Min farfar var en av de soldatene du nevner her. Han var preget av opplevelsene resten av livet, og skammet seg over hvordan Norge behandlet veteranene fra disse kampene til den dagen han døde.
Det er selvsagt rett at tungtvannsoperasjonen ikke avgjorde krigen. Det er også rett at motstandskampen i Norge var irrelevant for krigens løp. Dette er allment kjent for alle over konfirmasjonsalder og Fossen sparker opp vidåpne dører. Det var ingen enkelthendelse som avgjorde sluttresultatet. Etter Fossen sin logikk kan man dermed ikke lage dramaserier basert på krigen i Norge. De som kritiserer serien for ikke å gi ett korrekt bilde av hva som faktisk skjedde missforstår konseptet dramaserie. Fossen bommer enda mer da han ser på det hele som såpass irrelevant at det ikke fortjener sendetid. Fossen bør da kaste fjernsynet en gang for alle da det meste som blir sendt på TV er totalt uviktig (og faktuelt feil). Historie er historie, og en god historie sin primære funksjon er å underholde. Dersom man skal lære noe bør man gå på biblioteket og lese en historiebok (selv om man kan finne feil der også). Å si at norske motstandsmann bare var brikker i et kynisk spill er totalt tåpelig. 88 prosent av Tyskland sine tap i krigen skjedde på Østfronten. Norge slapp svært billig unna, mye takket være britene (og amerikanerene) som reddet Vest-Europa fra en Sovjetisk invasjon i krigens sluttfase. Fossen kan ikke historie, men han er flink til å kverulere.
Slaget om Iwo Jima der ca 4000 amerikanere døde var irrelevant for krigens sluttresultatet i Sttillehavet fordi øyas strategiske verdi viste seg å være begrenset. Clint Eastwood har kanskje tabbet seg ut da i og med at han har laget ikke mindre enn to filmer om det. Eller hva Fossen? Skriv en artikkel om det…
Tja, Kampen om Tungtvannet hadde allerede fått to filmer, og nå en påkostet TV-serie. Kanskje på tide å finne noen andre og mer interessante vinklinger på krigen?
Fair enough…
Har vel egentlig ikke så mye annet å si enn bra skrevet!
Greit at det er noen som ivrer for en mer nyansert krigshistorie, nesten 70 år etter krigens slutt. Kanskje på tide å se litt bak de heroiske mytene som har blitt bygd opp rundt enkelte som ivret etter å fremstille seg selv som krigshelter etter krigens slutt?
“Nordmenn må akseptere at åtte av ti familiemedlemmer med stor sannsynlighet brydde seg katta om krigen og var mest opptatt av å få brød på bordet..”
Det ressonementet gjelder vel i bunn og grunn alle mennesker i alle kriger. Det er svært få som helt uhildet hjelper til i elendigheten man står i selv, kanskje med unntak av en del(men ikke alle) av losene som bodde langs grensen.
Hvorfor blir alle de som var med i vinterkrigen i Finland regnet som at de var på nazistenes side, når Stalin var en minst like stor trussel som Hitler?
(Etterpå har det jo vist seg at flere mennesker ble drept av Stalin enn av Hitler)
Jeg vet om ihvertfall en som ikke var på nazistenes side, men heller ikke kommunistenes side, derfor var han med der.
Vi som aldri opplevde 2 verdenskrig kan ikke annet enn å forholde oss til de historiske kilder som finnes. Men hva er egentlig krigshistorien til Norge? Jeg vet ikke helt, og snart er det ikke så mange igjen å spørre. Men jeg har forstått historien er mye mer sammensatt en det skolebøkene mine på 80-tallet fortalte meg. Min bestefar ville ikke fortelle så mye, tror det var for vondt og han var nok rasende på tyskerne. Jeg husker alle gangene vi besøkte Batteri Dietel på Engeløya i Steigen på 70 og 80-tallet, bestefar ville aldri være med. Min familie er nordfra og krigen der nord satte folk på vanvittige prøver. Landsdelene nord for Trøndelag ble overlatt til seg selv. Mens folk sørpå hadde “gutta på skauen”, Max og Tungvannssabostasjen, så ble det snakka lite om de lokale “heltene” nordpå. NRK hadde en flott sending nylig om tvangsevakueringa fra nord. Det kom fram ting der som jeg aldri lærte på skolen. I ettertid har jeg også lest meg opp på en del historikk om fangeleirene som tyskerne drev nordpå, hvordan de endret infrastrukturen og hva som fulgte i kjølevannet av det. Her kommer det også fram hva enkelte norske ungdommer var i stand til å gjøre på vegne av tyske ss-soldater. Dagboken til den tyske soldaten og presten Johannes Martin Henning er også interessant for den beskriver hans opplevelse av å være stasjonert nordpå, hans møte med den nordnorske lokalbefolkningen.
Jeg skulle ønske det ble skrevet en ny historiebok, nyansert og som trekker frem hele Norges krigshistorie, uten sensur og uten følelsesmessige eller politiske hensyn. Tiden bør være moden for det. Men jeg er usikker på om det er mulig å skrive en slik bok av en nordmann. Det er 70 år siden krigens slutt, men vi blir liksom ikke helt ferdig med den, er det også fordi vi har ikke fått fortalt historien slik den bør fortelles? Er bare deler av sannheten kommet frem? Ja motstanden mot tyskerne var overraskende latterlig kan Amerikanerne si, men var Norge et land som såg, ville se eller hadde evne til å se trusselen fra sør dengang? Var vi i stor grad de naive “fjellbønder” den gang? og er vi det enda? Evner vi å håndtere en lignende invasjon idag? Er forsvaret vårt i tråd med dagens trusselbilde….eller “gjemmer” vi bort realitetene? Ja, vi er et lite land, er vi ett “smått folk” også? Kan vi stole på at de som styrer og steller her på fjellknausene virkelig har en annen holdning, kompetanse, strategi og langsiktig tenkning rundt sikkerhetsmessige utfordringer enn det de hadde for 70 år siden?
Av og til virker det som politikk er i veien for de virkelig viktige avgjørelsene….en kan si det er en av bakdelene med vår type demokrati, noe vi må leve med. Kloke beslutninger kommer også av lærdom fra historiens gang, fordekker vi historien fortsetter vi å klatre i fjellene med nisselua på, og detter ned uten å forstå hvorfor.
Vi kunne f.eks. omgjøre Hjemmefrontmuseet -der dir. Arnfinn Moland er vokter av den hellige gral – til et krigsmuseum som viet minst like stor plass til både kampene i Nord og krigsseilerne som “gutta på skauen”. Det er en begynnelse.
Krigen bør vel ikke bedømmes på bakgrunn av noen overfladiske TV-filmer! Les litt seriøs historie før du uttaler deg! Ditt bla-bla er er mer useriøst enn disse underholdningsfilmene!
Og ta må snart den doktorgraden i byplanlegging, da!
Pluss i margen!!!
Historieløst?
Det er så mange vesentlige forhold som utelates i de offisielle historiebøkene at bildet blir helt meningsløst.
De fleste er tydeligvis uvitende om at de såkalte “gutta på skaugen”, også kalt “jøssinger” kjempet for kriminelle landsforrædere.
Norge hadde før krigen en grunnlovsbestemmelse som tilsa valg hvert tredje år. Det var valgår 1930-1933-1936, og det skulle vært avholdt valg i 1939.
I 1938 begikk regjeringen Nygaardsvold statskupp da de bestemte seg for å bli sittende i 4 år, selv om de bare var valgt for 3 år, og Norge hadde således ingen lovlig regjering i 1940.
10. januar 1940 åpnet kong Haakon det ulovlige Storting og spottet den Grunnlov han hadde avlagt ed på. Det var nå, om ikke før, klart for alle at regimet var kriminelt og hadde onde hensikter, og det var enhver nordmanns påtrengende plikt å avsette og arrestere det.
Norge var offisiellt et nøytralt land, men lot England krenke nøytraliteten gjentatte ganger uten å reagere, og tok derved aktiv part i krigen på de alliertes side, det var årsaken til Tysklands okkupasjon.
Den 5. april 1940 kunngjorde de engelske og franske regjeringer offisielt for Norges regjering ved utenriksministeren at de ikke lenger ville ta hensyn til Norges nøytralitet. Kong Håkon og regjeringen bestemte seg for å holde krigserklæringen hemmelig så lenge som mulig! Alene dette var høyforræderi og fortjente dødsstraff. Men de gikk videre og sørget for å legge Norge åpent for britisk landgang og hærtekt
Ettersom Tyskland kom britene i forkjøpet tok kongen og regjeringen med seg gullbeholdningen og forsvant.
Hambro, sammen med de marxistiske hallomenn Øksnevad og Rytter, hadde rømt til Stockholm. Tranmæl var forduftet inn i Sverige sammen med mange andre arbeiderledere. Regjeringen flyktet til Røros, siden videre til Romsdal og til Molde, hvor et engelsk krigsskip ventet på dem. Den gikk ombord og ga seg i Englands vold. Slik kom den til Nord-Norge. Regjeringen slo seg ned i Tromsø og plyndret bankene der oppe så folk i Nord-Norge til slutt ikke hadde penger til mat. Derfra fortsatte turen til England hvorfra de skrøt av sine bragder og ba dem som var igjen hjemme slåss for dem og England.
Ombord på krigsskipet var menasjeriet samlet: Koht, Nygårdsvold, Trygve Lie, Oscar Torp, Ystgård. Der fantes ikke én god nordmann som var med frivillig. Norske marinesoldater og norske sjømenn ble akkurat som under første verdenskrig tvunget til å gå i krigstjeneste med livet som innsats; alternativet var å bli skutt eller satt i konsentrasjonsleir.
Under overfarten ble ett av skipene i følget senket av en tysk ubåt(?), og det sendte SOS-signaler til kongens skip, men kongen dampet videre og lot de engelske sjøfolkene drukne.
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1814-05-17
Ҥ 11.
Kongen skal bo innen riket, og han må ikke uten Stortingets samtykke oppholde seg utenfor riket lenger enn seks måneder ad gangen, med mindre han for sin person vil ha tapt retten til kronen.
Kongen må ikke motta noen annen krone eller regjering uten Stortingets samtykke, hvortil fordres to tredjedeler av stemmene.”
Uten noe lovlig valgt Storting var Haakon 7(Prins Carl) ikke lenger konge av Norge etter et halvt år i eksil, og det var derfor en gjeng bedragere som kom til Oslo når situasjonen var trygg i 1945.
Deretter fortsatte de sitt svik mot Grunnloven og innlemmet nye lover med tilbakevirkende kraft slik at disse landsforræderne kunne dømme sine politiske motstandere og begå de grusomste overgrep og forbrytelser mot de eneste som ikke hadde støttet deres landsforræderi(NS).
I 1948 ble Oliver H. Langelands bok «Dømmer ikke» utgitt. Den skapte såpass rabalder at den til slutt ble dømt ulovlig og dermed inndratt. Samme forfatter skrev en oppfølger året etter, «For at I ikke skal dømmes». Denne boken led samme skjebne som den første.
https://www.document.no/2012/11/oliver-langeland-toralv-fanebust-og-ytringsfriheten/
“I bøkene ”Dømmer ikke” (1948) og ”Forat I ikke skal dømmes” (1949) kom han med sviende kritikk både mot prinsippene for og gjennomførelsen av landssvikoppgjøret. Langeland tegnet et bilde av norsk krigsvirkelighet og motstandskamp som var fullt av gråtoner, et bilde svært forskjellig fra den svart-hvite karikaturen man nå ønsket skulle være enerådende. Bøkene ble på rekordtid solgt i nærmere 30 000 eksemplarer, for Langeland var ikke den eneste som husket, så og forsto. Det er ingen overdrivelse å si at det ”tok fyr i helvetet”; regjeringen og Heimefronten, altså de som foresto rettsoppgjøret, så at de risikerte å miste grepet om situasjonen så vel som definisjonsmakten.”
Hva angår Arbeiderpartiet, så har dette en høyforrædersk historie som er lite omtalt.
I 1921 gjorde generalstaben regjeringen oppmerksom på at DNA hadde inngått en avtale med Moskva om å skille Nord-Norge ut som egen Sovjet-republikk.
I Russland ble postkort solgt som viste Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge ned til Trondheims-fjorden innlemmet i Sovjet-Samveldet. Alvoret ble understreket da Alfred Madsen kom hjem fra Moskva med to kofferter fulle av gull for å dekke utgiftene til revolusjon og borgerkrig.
Arbeiderlederne preket at alle som står utenfor fagforeningene og har en annen politisk oppfatning, skal forfølges og slås ned. De agiterte hele sine liv for klassekamp og borgerkrig. Under Menstad-slaget ble politiet skamslått, steinet og trampet på. Under fløter-streikene skjøt man på statspolitiet, kastet dynamitt mot en fredelig forsamling. Disse menn kjente ikke noe norsk folk eller fedreland, for dem var alt “arbeiderklassen” og “borgerskapet”, klassekamp og nedrivning. De ville med åpne øyne utlevere Norge til et brutalt despoti hvor menneskeliv intet betydde.
DNA kom i regjeringsposisjon i 1935. Einar Gerhardsen, som ledet utallige gateopptøyer med drapsforsøk, overfall og ruteknusing i Oslo, han ble Oslos ordfører, og senere, etter krigen, mangeårig norsk statsminister. Et riksstyre av revolusjonære marxister som tjente en fremmed makt var grunnlovsstridig, det påpekte Quisling med støtte fra prof Gjelsvik og dr Aall, men kong Haakon 7 tok ikke hensyn til det. Straffelovens §83 lyder: “Den som rettsstridig søker å bevirke eller medvirke til at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme eller innlemmes i en annen stat, eller at noen del av riket løsrives, straffes med hefte i minst 8 år eller med fengsel fra 8 år inntil på livstid.” Alle de andre partiene unntatt NS hjalp DNA til taburettene og gjorde seg medskyldige i folkesviket.
Vinneren skriver historien og rendyrket krigspropaganda og løgner er dessverre blitt en integrert del av den.
Norges historie er så forfalsket at en 3-krone mynt ville sett ekte ut i forhold, og den er definitivt ingenting å være stolt av for noen, og aller minst for jøssinger.
Ingen bør holdes for sine foreldres gjerninger slik barn av NS-medlemmer og såkalte tyskerbarn ble etter krigen, men etterkommere av jøssinger har neppe mye å være stolte av.
Dette er slik jeg ser det et svært bra innlegg og debatt. Har ikke mye å føye til annet enn at i tillegg til alt krigsseilerne har måttet tåle, er det nok mye uoppdaget å finne ut av i den nordlige landsdelen. Det var her krigen var hardest. I Narvik. På Sørøya. I Finnmark. Og om man skulle ønske å finne nye helter, er det kanskje her man må lete. (Nrk2 gjorde en fin innsats i høst) Ikke at nye helter er så nødvendig, men Fossen har rett i at de som ble utpekt som helter i stor grad ikke fortjente slik status. Var det slik at de nye makthaverne trengte de riktige heltene?
Gode poeng. Krigen i Nord-Norge var egentlig lakkmustesten på om Norge besto krigens prøver. Det gjorde vi til gangns. Kampen om Narvik er mange heltehistorier verdt. Men London-regjeringen besluttet at Norge måtte legge ned våpnene. Fleischer falt i unåde, og høyrefløyen i AP allierte seg med Jens Chr. Hauge – som fikk fritakelse fra militærtjeneste pga åreknuter (i en alder av 18 år!) – bestemte seg for at det var historien om “gutta på skauen” som skulle bli Norges offisielle krigshistorie. Og samtidig ble de norske krigsseilerne som sørget for at verdens tredje største skipsflåte bragte den amerikanske teknologien til Europa, dysset ned. Nervene deres var jo så skrale. Merkelig nok etter å ha levd med torepdoangrep hver eneste dag under hele krigen
Tungtvann har jo et nøytron i kjernen som gjør det tyngre, av navnet tungtvann. Beholderne er vel av metall. “Hvordan er det mulig at Flere fat fløt opp og ble fraktet til Berlin”. Østlandet ble jo bare kjørt rett over av tyskerne. Nordmenn i krigshandlinger på norsk jord var jo for det meste nordlendinger rundt Narvik, (6 divisjonen, Altabataljonen). Hva tror du det kommer av at nesten alle krigsmedaljer er tildelt de som lå ute i skauen på Østlandet.
Litt off topic kanskje men. Når Nazistene begynte å brumme og jødene søkte asyl rundt i Europa/verden var Norge det landet som tok imot minst jøder. De ble nektet adgang. Under okkupasjonen var de fleste i politiet mere enn behjelpelige med å få sporet opp og deportert jøder. Knut Rød,i Oslo var den verste og ble tiltalt etter krigen å frifunnet på et meget kritikkverdig grunnlag. Dette er ofte kalt det absolutte nullpunkt i norsk rettshistorie. Dette er noe som engasjerte Bjørneboe masse b.la, men vinnerene skriver historien. Tyskerne trengte ikke å gjøre så mye for å få jødene deportert, de ordnet vi fint selv. Mange andre eksempler her. Historien glorifiserer for mye og skjuler mange sannheter som ingen vil høre. Men ikke misforstå jeg mener vi hadde mange helter som kjempet mot en absolutt overmakt for de trodde på. Bare virkningene som blir litt overdrevet til tider.
Savner nyanser her. Krigsseilerne bidrog enormt. Gutta på skauen skaffet fram etterretningsinformasjon som muliggjorde senkingen av tyske fartøyer. De hjalp jøder til å flykte. De bandt et større antall tyske soldater til å være i Norge i stedet for på ordinære krigsfronter. Det var et indirekte bidrag til å svekke tysk krigsinnsats ande steder.
Tungtvannsaksjonen var basert på den tids etterretningsinformasjon. De gjennomførte livsfarlige oppdrag i krigstjeneste. Skal etterpåklokskap om nødvendigheten av de oppdragene frakjenne våre soldater æren for store vågestykker, slit og anstrengelser? Ingen helter? Hva vil du egentlig med dette?
Jeg vokste opp i en kystbygd under kriger. Her hadde vi ikke annen føling med kriger en når det kom tyske soldater på perm fra Ofoten- regionen og som bodde på ungdomshuset sammen med en barnefamilie som var evakuert fra Kirkenes. Det virket for bygdas befolkning litt rart, men de fortalte, at soldatene som hadde dansesalen som oppholdssted, ikke plaget dem og var stille når barna skulle legge seg. Den eneste gang jeg kan huske som skaket opp bygda, var da Tirpitz med sine følgebåter kom inn og la seg utenfor Digermulen. Da var folket redd for at engelske fly skulle komme å bombe dem. I hadde også evakuerte hos oss fra Finnmark, og det hente ikke så sjelden at der kom soldater og spurte om egg for tobakk. Men da Lofotraidet var i Svolvær så vi svartrøyken over fjellene, ca 3 mil borte. Det kom soldater hit både på perm og fra fartøyer. Særlig sommerstid var interessen for Digermulkollen interessant . For den tuske Keiser Wilhelm gjester Digermulen flere ganger fra slutten av 1800 på sin tur til Nordkap. Og han fikk satt opp en varde med en marmorplate som var av interesse for dem, men den ble etter krigen kastet utafor bergene, men flere ti-år senere ble en identisk plate satt opp, med samme innskripsjoner med den Tyske Ambassade til stede, og gjør at tuske turister valfarter dit opp om sommeren. Hilmar Madsen.
Den ene viktige motstandshandlingen trenger ikke overskygge den andre.
Stakkars deg Erling! Jeg er glad for at min morfar ikke ga faen, han var dessverre ikke nordlending, men en av gutta fra Oslo, som bega seg først til Sverige, og så til England for å knotte morsesignaler. Vel, han var kanskje ingen stor krigshelt, men han ga ihvertfall ikke faen. Med seg hjem til Norge hadde han det som ble mormora mi, begge brødrene hennes var krigsseilere, begge Engelskmenn, begge gjorde en formidabel krigsinnsats. Du trenger å sette ting i perspektiv. Krigshistorien er kompleks, du ser veldig! svart-hvitt på ting her.
Dette er det største pisspreiket jeg har lest på år og dag. Du har enkelte gode poeng rundt Vemork-aksjonen og tildels rundt tyskernes bruk av tungtvann, men resten er bare reinspikka dritt. Å neglisjere norsk innsats under andre verdenskrig er både feil, meningsløst og lite hensiktsmessig. Personlig synes jeg det er kvalmende at en voksen person med et snev av autoritet kan få seg til å skrive noe sånt så mange år etter hendelsene faktisk inntraff. Å neglisjere innsatsen og det personlige offeret til så mange mennesker er direkte motbydelig. Du levde ikke på den tiden selv, og har tydeligvis helt glemt alt det enkeltpersoner offret under krigen, både i norske og tyske konsentrasjonsleire. Klippene i Max Manus filmen av mennesker som blir torturert under krigen er ikke feil, og at dette fremmes og minnes idag er ekstremt viktig. Et godt eksempel på dette er Lauritz Sand (selv om han ikke er relatert til Max Manus filmen), som var en norsk motstandsmann under krigen. Han kjempet for Norge til de hadde brukket hvert eneste ben i kroppen hans. Dette er en form for smerte du ikke en gang vil kunne klare å forestille deg, og å da stå å neglisjere det er en direkte ugjerning. Jeg håper virkelig du tenker deg mer om før du skriver noe sånt igjen. Det er feigt og stusselig å angripe krigsheltene i det de aller siste holder på å forsvinne. Skam deg!
Eddi, du har virkelig ikke forstått en dritt. I innlegget presiserer jeg at jeg isolerer og ikke skal snakke om selve aksjonene, men storpolitikken og den enøyde framstillingen av okkupasjonshistorien. Og jeg avslutter med å sitere LO-høvdingen Konrad Nordahl som går sterkt i rette med framstillingen om at nordmenn flest var aktive i motstandskampen. Åtte av ti ga blanke i krigen. I den grad jeg angriper noen er det sånne som deg som har opphøyd seg til voktere av den norske krigsinnsatsen og som skal sable ned folk som vil ha en mer balansert framstilling.
Ikke så lett å se hva du vil fram til, bortsett fra at du tilsynelatende mener at den norske framstillingen av vår okkupasjonshistorie er feil. Jo da, mange ga blanke i krigen fordi de hadde annet å gjøre. Bl.a. å sørge for å holde hjulene i gang hjemme, og forsørge seg og sine. Men 50000 flyktet fra Norge, mange av disse for å delta i motstandskamp fra England. Pluss 40000 sjøfolk. Mange var også aktive hjelpere i Norge for å skaffe etterretning. Alle med livet som innsats. Apropos det du kaller storpolitikk vil jeg nevne et sitat fra Churchill om Tirpitz 1942: “Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det”. Norsk innsats (etterretning) på begge sider av Nordsjøen førte trolig til at dette krigsfartøyet aldri klarte å gjøre den skaden man fryktet. Så helter har vi i massevis, folk som visste at det de gjorde kunne koste dem livet. Jeg tror nok også at de visste veldig godt at de deltok i en verdenskrig og således kun var små brikker i det store spillet. Men det gjør ikke deres offer og innsats noe mindre.
http://no.wikipedia.org/wiki/%C2%ABTirpitz%C2%BB_%281939%29
Jeg snublet inn på denne nettsiden, og det angrer jeg på. Hva er poenget ditt Fossen? At fokus på motstandskampen er for snever? Ja så lag et dokudrama om norske SS- soldater da! Skriv en roman om norske krigsseilere (som Jon Michelet). Du kaller innlegget ditt for Norges krigspsykose. Kanskje du har hatt dårlige erfaringer med en historielærer og selv fått aversjon mot å lese deg opp på temaet. At populærkulturen har lagt sin elsk på Telemarksfolkene og Max Manus forringer ikke andre sin innsats. Gå inn på et hva som helst bibliotek og du vil finne hyllemeter om norske kollaboratører, om husmødres hverdagskamp, om Slaget om Narvik, om NORTRASHIP etc. Du velter deg inn i et fagfelt uten å ha gjort ett snev for å opplyse deg selv. Downton Abby blir sendt time etter time på fjernsyn, men klager noen over at serien viser et vrangbilde av det engelske klassesystemet da de fleste ikke var lorder? Nei, men du klager over at man lager populærkultur basert på hendelser som man i ettertid kan si ikke avgjorde krigen. Personlig har jeg undervist 10. klassinger med en dypere forståelse for historisk metode enn deg. Du velter deg ut over Dagbladet og Nettavisen med umodne betraktninger mens du gjemmer deg bak halmstrået at du vil fremme krigseilerene. Tull. Du vil fremme deg selv. Dersom du forstår ting som folk som er utdannet i fagfeltet ikke forstår så må du benytte din gudegave konstruktivt ved å bygge noe opp, ikke rive ned innsatsen til folk som ofret mye, men som dessverre ikke vant krigen på egenhånd.
For å hjelpe deg på veg kan jeg anbefale deg å begynne i øst da det var der krigen virkelig var meningsfull (for gutta på skauen gjorde som kjent ikke en dritt) og ta deg en tur til Auschwitz så du ser hva de som gjorde noe kjempet om. Deretter kan du skrive en kjedelig pseudo-intellektuell bok om snekker Andersen som levde i Harstad og gav fint faen i krigen så lenge han skaffet mat på bordet til seg og familien i og med at han representerer majoriteten av Norges befolkning 1940-45.
Eller en erotisk novelle fra borgerkrigsperioden på 1100- tallet full av antihelter da det er det eneste Norges historie fra Harald Hårfagre til Statfjord B har å by på.
Hei Eirik, jeg har skrevet et blogginnlegg etter å ha fått utløst irriterende kløe av fem minutters TV-titting på Kampen for Tungtvannet. Det er det blogger er til for, å tilfredsstille personlig skrivekløe. At Nettavisen og Dagbladet lager sak på det kan ikke jeg noe for. Min kløe ble utløst av at jeg er møkk lei at Norge som nasjon ikke har kommet lengre enn at vi fremdeles skal lage helteepos om gutta på skauen, og at det finnes et marked for det. Det er 1000 historier å fortelle om krigen, og de om “gutta på skauen” er drøvtygd gjennom 60 år. Forresten har jeg lest mer om krigen enn de fleste. I 2008 skjelte Kjakan Sønsteby meg ut på førstesiden av Aftenposten og kalte meg quizling. Det blir en bratt læringskurve av slikt skal du overleve.
Vi er på fornavn. Så flott! Nasjonen må ha nasjonale myter. Før krigen ble nordmenn høye på Heimskringla og Håkon Håkonson. Dette ble diskreditert av nazistene og vi måtte finne noe annet å tilbe. Personlig synes jeg at man godt kan bruke krigen som en nasjonal markør som forklarer hvem vi er da det er en fengende og flott historie om det (relativt) gode mot det onde. En nasjon uten nasjonale myter vil ligne på Sverige der kun nasjonalistiske særinger bruker nasjonalflagget og folkhemmet er i ferd med å undergraves. Jeg vil ikke leve i et land som Sverige der Sverigedemokratene fyller opp tomrommet i mangel på sunn patriotisme. Det at du personlig ikke kjøper premissene er greit. Jeg er litt lei av krigen selv da det finnes så mye annet interressant som har skjedd andre steder i verden. Selv har jeg ingen krigshelter i familien, de forsørget sine familier og drev ikke sabotasje eller konvoifart. Det som provoserer er at du fremstiller norske motstandsmenn som ureflekterte brikker i ett stormaktspill. De kjempet den gode kampen. Gå heller etter akp-ml erene fra 1970-tallet som gikk i Mao sin tjeneste. Mange av dem sitter nå godt plassert i gode stillinger. Disse folka bør kritiseres. Det er nok av skurker å ta av. Skriv heller noe for å framheve de ukjente i stedet for rakke ned på de kjente. Ta Det britiske imperiet. Mye å kritisere der, men hvorfor kritisere dem for “their finest hour”. Ser bare ikke poenget… Når det gjelder TV-serier så vet vi begge at markedskreftene rår. Folk vil ha tyggis. Da lager man tyggis. NRK har in all fairness vist fram mye fra krigen som ikke forherliger motstandskampen, men som gir et nyansert bilde på ting. Drama er drama. Dokumentarer er tingen, men det gidder ikke folk å se.
Og hva skulle så tyskerne med deuterium, og hvorfor var de så opptatt av å få tak i det om de ikke hadde bruk for det? Er det merkelig at britene ikke ville ha en tysk okkupasjon av landet sitt? Nei, vridning av historien er du like flink til som en hvilken som helst nordmann med illusjoner om heltedåder.
Har fått roet meg ned og beklager skittkastingen i de siste innlegg, det var usaklig og lite voksent av meg. Beklager dette og ber deg slette barnslighetene. Min spontane reaksjon kom, som du sikkert forstår, av at nesten alt jeg hadde skrevet var slettet, selv om det er verifiserbart.
Leste litt rundt og registrerte at du har bidratt mer enn jeg trodde, spesiellt gir det heder at du er positivt nevnt av NS barna, som jeg har den største sympati og medfølelse for. Beklager derfor og håper det ikke forsuret dagen din altfor meget.
“Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger. Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter”
-Hva med Petter Wessel Tordenskjold?
-Hva med Halvor Opgår som deltok på Narvik fronten samt med gruppen fra Alta som bedrev spionasjeoppdragene mot Scharnhorst og Tirpitz?
-Hva de som sank Blücher som da bidro til at kongefamilien og gullreservene kom seg i sikkerhet?
-Hva med alle de i Finnmark som nektet å la seg evakuere og som derfor ble skutt og drep (som blant annet min oldefar)
– Hva min kones bestefar som hadde treffinger i Østfold mot tyskerne der de første dagene?
Kan sikkert holde på hele dagen men jeg må spørre, rr ikke disse god nok for deg, eller helt nok? Hva må til for at du skal godkjenne vanlige mennesker som helter?
Hvilke kriger har Norge bidratt til å vinne? Selv Norges selvstendighet i 1814 var et spill mellom stormakter. Og hva gjorde nordmennene da svenskene kom i 1814? Norge er en av de landene i verden som har vært lengst koloni. Det er vel bare Finnland og et land i Afrika som har lenger kolonihistorie.
Koloni? Norge har vært i union med Danmark og Sverige, det er ikke samme som koloni så her bommer du.
Å ja det er riktig. I tiden under Sverige hadde Norge en grunnlov etter initiativ av en dansk prins.
Skottland, er det også en koloni?
Men hva har ditt spørsmål om hvilken kriger norge har bidratt med å vinne med det jeg har sitert under?
“Dessverre for norsk nasjonalisme har Norge ingen slike store fortellinger. Krigshistorien etter vikingetiden og fram til vår tid er blottet for storhet og helter”
Det finnes storheter og helter på den tapende side også.
Ikke helt riktig, vel? I Dansketiden var Norge redusert til en provins i Danmark, på linje med f.eks. Fyn. Ordet Tvillingrikene brukes ofte om forholdet mellom Danmark og Norge. Det er ikke riktig. Vi var en del av Danmark. Unionen med Sverige, derimot, var er union mellom to likeverdige land med felles konge. Les Mossekonvensjonen! Dette lærte jeg av de foredragene som ble gitt i forbindelse med 200-års jubiléet i 2014.
Norge har historisk sett vært et grisgrendt land med en liten og spredt befolkning. Etter svartedauen var landet ekstra svekket og den norske blodsadelen var nærmest utdødd når pesten omsider forsvant.
De gjenlevende nordmenn var således i dårlig stand til å forsvare seg mot fremmede makter, spredt og uten ledelse. Den adelen som kom etter svartedauen snakket i all hovedsak dansk, og var mer knyttet til Danmark enn til Norge.
Det er derfor en naturlig konsekvens at det ikke fantes grunnlag for å bedrive krigføring mot andre, hvilket jeg ikke synes er det minste kritikkverdig.
På den annen side har det vært mange begavede nordmenn som har bedrevet innovativ virksomhet, og spesiellt innen maritim virksomhet.
Med tanke på den beskjedne befolkningsstørrelsen tror jeg ikke Norge har noen grunn til å skamme seg.
Så får det heller være at vi har gjort det adskillig bedre innen skapende og fredelig virksomhet enn i krig, hvilket jeg synes er bare positivt.
“Nordmenn må akseptere at åtte av ti familiemedlemmer med stor sannsynlighet brydde seg katta om krigen og var mest opptatt av å få brød på bordet, og at det var omtrent like mange som sluttet seg til ”gutta på skauen” som til okkupasjonsmakten.”
Er ikke ubetinget enig i denne konklusjonen. Jeg anser det som like sannsynlig at det manglende engasjementet rundt motstandsbevegelsen var av politisk karakter. Det er flere grunner til dette.
De fleste nordmenn må antas å ha fått med seg at regjeringen Nygaardsvold var grunnlovsstridig i 1940 etter at den bestemte seg for å sitte 1 år lenger enn de 3 årene den var valgt for.
De fleste hadde nok også fått med seg at DNA var funnet skyldig i grov korrupsjon i den såkalte Quislig-saken i 1933 og fremmet Russiske interesser.
Regjeringen hadde ført en nedrustningspolitikk som gjorde at det var mangel på alt militært, både utstyrsmessig og mannskapsmessig, det var minimalt med trenede styrker som behersket militære disipliner.
Regjering og Storting som var ansvarlig for den manglende beredskap flyktet selv landet sammen med de kongelige og overlot befolkningen til sin egen skjebne.
Både Tyskland og England hadde før 9 April lovet å respektere Norges nøytralitet såfremt den andre parten gjorde det samme. England brøt sitt løfte og krenket norsk farvann første gang ved å angripe Altmark i Jøssingefjorden. 7 og 8 April minela de norske farvann.
Dette har jeg bare muntlige kilder til, men i de få tilfellene jeg har blitt fortalt opptrådte engelskmenn på et udisiplinert og pøbelaktig vis som var egnet til å stille spørsmål om hva for slags allierte dette var, mens tyske soldater var disiplinerte og behandlet sivilbefolkningen med respekt.
Såvidt jeg vet var Tyskland adskillig mer interessert i et fredelig og velfungerende samarbeid med Norge og nordmenn enn å skape konflikter og uro, hvilket høres logisk ut.
England og engelskmenn på sin side synes å ha hatt en noe annen holdning ettersom deres motivasjon for sine angrep hovedsakelig var å ramme/ødelegge Tysklands muligheter for malmtransport fra Narvik.
Det gir derfor mening at de som var her for å opprettholde industri og infrastruktur var mer velsett og hadde en annen policy enn de som var her primært for å ødelegge og sabotere.
Tar vi alle disse forhold i betraktning og antar at de fleste nordmenn var vitende om dem, så er det bemerkelsesverdig at det var såpass mange som det var, som etterkom London-asylantenes oppfordringer om å risikere livet for å kjempe deres sak.
Det var derfor ikke likegyldighet, men helt andre årsaker som gjorde at de færreste nordmenn ville sabotere fedrelandet sitt i tråd med desertørenes ønsker, såvidt jeg kan forstå.
Steffen Tunheim har skrevet et par artikler om krigen på sin blogg som gir et lite bilde av den.
http://hlorride.blogspot.com/2011/02/det-norske-landssvikoppgjret.html
Han refererer også til Langelands bok “Dømmer ikke”.
“Ett av de verste eksemplene på å bistå fienden finner man likevel hos Stortingets presidentskap. 13 Juni 1940 ble det fremsatt ett krav til Administrasjonsrådet fra tyskerne som kort kan gjengis i fire punkter:
1. Stortinget skulle sammenkalles
2. Regjeringen Nygaardsvold skulle avsettes
3. Kongen skulle avsettes
4. Stortinget skulle velge en ny «forfatningsmessig» regjering
Det må her nevnes at det var uten folkerettslig hjemmel at okkupasjonsmakten stilte disse kravene, og at det også ville vært i strid med vår forfatning dersom Stortinget skulle vedta disse beslutningene som ble forlangt .”
Nå er det jo vanskelig å gjøre seg opp noen sikker formening om forholdene så lenge etterpå, ettersom det var mye krigspropaganda fra begge parter og at informasjonsflyten var ganske anderledes den gangen.
En skal selvfølgelig ikke kritisere noen for å ha trukket feil konklusjoner på bakgrunn av mangel på informasjon som det der og da kunne være vanskelig å få kjennskap til.
Uten at jeg er jurist finner jeg imidlertid disse kravene noe merkelig.
Det rømte Storting og regjering var Grunnlovs-stridig og kunne hverken innkalles eller avsettes, kuppmakerne hadde ved sin flukt allerede avsatt seg selv.
Kongen, som ellers er hevet over loven, hadde tilsidesatt konstitusjonen som lå til grunn for dette fritaket ved sin deltagelse i statskuppet, og kunne som en logisk konsekvens ikke lenger beskyttes av den.
Kongen ville uansett miste sin posisjon etter et halvt år i eksil.
Uten hverken konge, regjering eller Storting kunne det neppe være lovstridig for de som var igjen i landet å danne en ny statsforvaltning.
Visste ikke Langeland dette, eller ble denne problemstillingen underslått fordi det ville være ensbetydende med nakkeskudd å fremme den?
Regimet demonstrerte jo sin forakt overfor Grunnloven både før og etter krigen. Denne forakten for norsk lov og rett er demonstrert flere ganger opp til våre dager hvor åpenbare justismord har foregått for åpen skjerm foran hele landet.
Juklerød-saken, Per Liland, Arne Treholt, Torgersen, Fritz Moen m.fl har demonstrert for oss alle at norske dommere dømmer i strid med bevisføringen og at rettsikkerheten i vårt land er fraværende.
Angående norske krigshelter så er det omtalt noen fra Øst-fronten i bloggens andre artikkel fra ww2, men de kjempet ikke under norske styresmakter.
Det er imidlertid liten grunn til å betvile deres nasjonale motivasjon ettersom Russland var ansett som den største trusselen og hadde demonstrert dette ved sitt angrep på Finland.
“Også Major Svein Blindheim, som er regnet som en av Norges store krigshelter, sier i klartekst at det var like fullt ut lovlig å sloss i tysk uniform med norske distinksjoner og norsk flagg etter fredsavtalen som det var å sloss i engelsk uniform med norsk flagg . Han vekket også sterke reaskjoner ved å kalle tidligere NS medlem og østfrontkjemper Bjørn Østring en krigshelt på lik linje som seg selv – noe som er sterke ord for en av Norges høyest dekorerte krigsoffiserer.”
Kennie: Jeg sletter de fleste innleggene dine fordi du ødelegger debatten. Du skriver altfor langt, altfor ofte, og for monomant. Ditt forsvar for Vidkun Quizling er kuriøst, men skal få lov til å stå. Men jeg sletter alle innlegg fra deg heretter, med mindre noen faktisk tar innleggene dine på alvor.
[…] Man er i efterkant kommet under vær med Erling Fossens eminente inserat over samme tema, som i høyeste grad er verdt Deres dyrebare […]
Er Erling Fossen militærnekter? Hva har det å si for dine synspunkter.
Hei Rune, jeg avtjente førstegangstjenesten som infanterijeger på Sætermoen
Sorry. Ganske vanlig at radikale byfolk nekter militæret. Du var i stabskompaniet da. Hvilket årstall. Årstall? Jeg var i Pi troppen i støttekompaniet på Setermoen i 1986.