Hei Oslo,
Byrådet for byutvikling har gitt meg en bestilling om å si noe lett og ledig om et tungt tema – byutvikling. Jeg tror Bård Folke lenge sto og vurderte om han skulle velge en av komikerne i Torsdag kveld fra Nydalen ev. Oslolosen i Harald Eias skikkelse, men sykelig saklig som han er valgte han til slutt en som også kan si noe substansielt om det han er opptatt av. Jeg vet noen av dere både forventer og trenger grisevitser for å få forløst den rette julebordstemningen, men jeg skal i hvertfall gi dere noe replikker som dere kan bruke til å konversere damene etterpå.
Først vil jeg benytte sjansen til å kommunisere noen sannhetens ord om drikkevaner. Gammel-ordføreren Rolf Stranger likte å husere med kunstnere og skuespillere. I sin selvbiografiske Oslo-bok forteller han en gang om en skuespillervenn som blir så snydens at han må bæres fra Grand Hotell og til Nationtheatret da han skal opptre. Forventingsfulle er Stranger og hans andre venner vitne til at skuespilleren gjør sin beste rolle på lang tid. Moralen er at man ikke skal dømme folk etter hvor mye de drikker, men etter hvordan de gjør jobben sin.
Her ser dere Oslo som den styggeandungen. Vi er i alle år forsøkt gjort narr av av de andre byene, og selv ikke mor Norge har elsket oss. Til det har vi vært for forskjellig fra de andre ungene hennes. Den andungen som står nærmest og hånflirer er Bergen, Trondheim gakker fornøyd i bakgrunnen, mens den smilende andungen i forgrunnen er Stavanger som ser på oss som “jævla halvsvensker.” Men vi må konsekvensen av at vi ikke kan reduseres til en stygg andunge som er så mye større enn de andre barna, og si farvel til både de andre gakkgakkene og moren vår. Vi hører ikke hjemme her.
(spilte her av filmsnutten). Denne berømte filmsnutten hentet fra Life of Brian sier noe helt vesentlig til alle byer som forsøker å være orginale og kreative når de posisjonerer seg i de globale bynettverkene. Dette bildet viste jeg første gang for delstatssenatorene i Berlin som hadde forsøkt å følge oppskriften til Richard Florida om å bli den mest kreative byen i verden. Problemet er at alle byene ender opp med å kopiere hverandre. Til delstatssenatorene sa jeg at Berlin var hun dama med panneluggen helt først i bildet, mens Oslo var han bakerst som er på vei til å være “individual”, og gå sin egen vei. Det er helt essensielt at Oslo ikke kopierer andre byer, men starter med sine styrker for å bli verdens beste Oslo.
La oss for et øyeblikk tenke at Sophia Loren er Oslo og at Jayne Mansfield er Stockholm. Jeg må innrømme at jeg også har fyrt opp under kampen om å slå Stockholm etter at de lanserte slagordet “Capital of Scandinavia” for noen år tilbake. Men det er nyttesløst å bygge noe som helst med utgangspunkt i misunnelse. Oslo er sofistikerte Sophia Loren og Stockholm er bare en storbrystet dum Stureplan-blondineutgave av Jayne Mansfield.
Oslo har vokst sammenhengende siden 1984 og veksten gjør oss til Europas hurtigst voksende byregion. Desto viktigere er det at vi ikke begynner å tenke at Oslo er full. Til venstre i bildet er nær sagt en vanlig drabantby i forstedene til en kinesisk by. Øverst til høyre i bildet er charmante Rodeløkka, mens på bildet nederst kan dere formelig ane en naken Wergeland ri overskrevs på Blakken. Det brune tømmerhuset til høyre er den gamle stallen. Hvis det nå begynner å snike seg inn en følelse av at Oslo er full, blir det fort begynnelsen på en nedadgående spiral. Da begynner vi å bygge færre hus, mindre skoler og lar kollektivtrafikken slure og gå. Veksten er bra, fordi den holder oss sultne.
En avart en denne bekymringen er at vi er redde for at veksten fører til en ukontrollert transformasjon. Men det er ingen ting som tilsier at veksten ikke kan håndteres slik at vi blir en moderne og lysere utgave av Gotham City. Det viktigste er å forlate troen på at bare vi fortetter litt her og klatter litt der, så vil alt ordne seg. Vi må få en tetthet og høyde som Barcode flere steder i byen. Om 20 år vil vi uansett angre på at vi ikke bygde høyere og tettere. Vi må slutte å tenke fortetting og begynne å tenke transformasjon.
Denne slide viste jeg da jeg holdt foredrag i Barcelona nylig. Øverst til venstre er gjerne hvordan regionen framstiller seg selv. Hullet i midten er byen, og representerer alt det fæle; romfolk, narkomane, bilstøy og kriminalitet, mens regionen kan tilby nusselige eneboliger for alle tilpasset den øvre hvite middelklasse. Byen på sin side ser gjerne regionen som en kvelerslange som hindrere videre vekst. Løsningen er like enkel som genial. Idealet for planleggingen av Osloregionen bør være å bli verdens deiligste cupcake.
Øverst på toppen av cupcaken er de slica jordbærene som signaliserer Barcode-bebyggelsen i Bjørvika. Blåbærene dandert harmonisk på den deilige kremen er de mindre byene som Lillestrøm, Jessheim, Ski osv. Nederst er fundamentet – alle kommunene som ikke skinner, men som utgjør nødvendige elementer i deigen kalt Osloregionen.
Her hadde jeg tenkt å slutte. Men å si at Oslo er den stygge andungen som ble en gås, ville ikke vunnet mye gjenklang. Likefullt har vi mye å lære av gåsa. De bytter på å lede fordi alle vet hvor de skal. Ved å fly i flokk får de også mindre luftmotstand og flyr både raskere og lengre av den grunn. Oslo er i alle hovedtrekk en godt styrt by, men både den partipolitiske kivingen og byråkratiets markering av egeninteresse bidrar til at vi ikke flyr i samme retning alltid.
Kanskje er hovedproblemet at vi er nordmenn. Den engelske merkevarebyggeren Julian Stubbs – mannen bak “The Capital of Scandinavia” signaliserte forskjellen mellom nordmenn og svensker slik etter å ha ledet en workshop i Oslo. Hvis du slipper 10 svensker ut av et fly i fallskjerm, ville de straks de landet tatt av seg fallskjermen og stilt opp på geledd. Nordmennene ville derimot skult mot hverandre for så å beinfly i hver sin retning.
Selvfølgelig er vi blitt en svane. Vestlendingen Hans E. Kinck har skrevet en vakkert essay om Oslos sjel der han innrømmet at han ikke kommer inn under huden på oss. Annerledes er det med brautende bergensere, eller forfalskede københavnere. Oslo er mangel på fakter, kantete fordi vi er sky, men vennlige. Avslutningsvis minner han oss om at svanene fløy over Oslos vugge. Dyre Vaa´s svaneskulptur i Borgården er inspirert av dette essayet.
Derfor skal dere når dere går hjem og ser ansiktet deres i en vannpytt, i et vindu eller speil, se på dere selv, og tenke – nei dere skal ikke tenke at dere ligner på en svane, da har dere drukket for meget, men “hm, så vakker jeg er”. Det er fordi dere endelig har erkjent at byen dere bor i er blitt en vakker svane på grunn av dere.
Takk for meg, og endelig er det tid for å ta en Oslo-skål!
