Hele verden flytter inn til byene i rekordfart, og indre by reurbaniseres fort og gærnt. Det gjør det helt avgjørende at vi skiller klinten fra hveten, forstått som sentrum fra resten av byen. På samme måte som en atomkjerne er vesensforskjellig fra elektronskyen rundt, er sentrum noe helt annet enn en vanlig bydel. Hvis vi ikke klarer å forsterke byens kjerne, ender vi opp med å suburbanisere den. Noe som i siste instans fører til byens død.

Først må vi etablere det riktige begrepsuniverset. Alle sentrumsutviklere må ha en rikholdig utstyrt verktøykasse som kan brukes for å håndtere en rekke konflikter som oppstår – ikke på grunn av vond vilje hos noen, men fordi sentrums attraktivitet er grunnlagt på en rekke motstridende særinteresser. I sentrum finnes de sterkeste økonomiske interessene.

Tror du det er tilfeldig at Oljefondet kun kjøper opp eiendom i de mest sentrale bygatene i verdensbyene? Her finnes det største funksjonsmangfoldet av reisende, enten det er gående, syklende, kollektivreisende, elbilfantaster, bilbaserte byborgere eller varebiler som skal serve det daglige shoppingbehov. I sentrum finnes også de sterkeste verneinteressene. I sentrum ligger byens historie lagvis, og fra sentrum er byenes århundrelange identitet formet.

Vi trenger urbanismen som verktøykasse.

Urbanismen slåss på mange fronter. Ikke minst mot det tradisjonelle arkitektfaget, som er mer opptatt av pent og stygt enn bygninger som forutsetning for liv mellom husene. Urbanismen slåss også mot de en gang så hederskronte modernistene som ville jevne byens sentrum med jorden og starte med blanke ark.

Urbanismen slåss også mot de store politiske ideologiene. Hvis alt som bygges i sentrum skal legges ut på anbudstorget og bestemmes ut fra økonomi, får man det AHOs husurbanist Jonny Aspen så treffende kaller zombieurbanisme, eller det faglitteraturen kaller for Clone City. Like redselsfull er den sosialdemokratiske arkitekturen som er designet for at alle skal ha det like jævlig, med «demokratiske» cellekontorer som er så deprimerende at selv naturbetongen visner.

Hva er så sentrums egenart? Ut fra elementær sentralstedsteori er sentrum det stedet som er øverst i stedshierarkiet ut fra de funksjonene som finnes der. Det er den politiske og økonomiske maktens sentrum. Her er de dyreste tomteprisene, Central Business District, Domkirken, Rådhus, Storting og Slott.

I sentrum er det størst bevegelse av mennesker som med en paradoksal sentrifugalkraft og sentripetalkraft slynges rundt som elektroner i en evig runddans. I sentrum er intensiteten så høy at de færreste klarer å oppholde seg der over lengre tid. Her raver folk rundt ubekymret dritings, beskyttet av den anonymiteten som kun sentrum kan gi. What happens in sentrum, stays in sentrum. Her er bylydene sterkest og mest variert, og her bestemmes byens skjebne.

Sentrum er byens DJ, og bestemmer rytmen og intensiteten på utvekslingen av menneskenes ord og kroppsvæsker. Oppstår det åndsforlatthet i sentrum, blir byen utrygg. Gjør man det riktig, blir byens glød like jevn og langvarig som varmen fra tyrirota. Vi trenger følgelig ni bud for en arkitekt som vi bli sentrumsutvikler. Hvorfor bare ni? Urbanister er ikke religiøse, derfor er ti bud uaktuelt. Samtidig har Norge en tradisjon med ni bud, da ikke minst gjennom Christianiabohemens leveregler.

1. TENK SOM EN URBANIST

Det avgjørende for en vellykket sentrumsutvikling er hva som skjer mellom byggene der fasadene møter det virkelige livet. Byens korallrev er de offentlige plassene og utvekslingen mellom dem. I tillegg må førsteetasjene programmeres med et mangfold som sørger for at den ikke ekskluderer noen av byens brukere.

2. VÆR PRAGMATISK

På spørsmål om hvorfor Operaen ble så vellykket, var det en i Snøhetta som sa at det var førsteklasses prosjektledere fra hvert selskap i prosjektorganisasjonen. Et godt sluttresultat er avhengig av at de mange konfliktene som oppstår, løses fortløpende før de vokser seg store og uhåndterbare. Lag tidlig en gameplan hvor du bestemmer hva som kan diskuteres, og hva som er hellig.

3. TA RISIKO OG VÆR INNOVATIV

Mange arkitekter tenker at de virkelig store prosjektene kommer så sjelden at de får prestasjonsangst. I den intensiverte bykonkurransen verden over der symbolbygg er paradegrenen, må du tenke stikk motsatt. Hvis du ikke gjør noe outstanding, er løpet kjørt. Da blir det hundehus for chihuahuaer resten av livet.

4. OPPFØR DEG SOM EN PLANLEGGER

Det viktigste spørsmålet for en sentrumsutvikler er veldig enkelt. På hvilken måte gir mitt bygg noe tilbake til byen? Det hjelper ikke å lage marmorbehengte palasser for fiffen hvis bygget ikke åpnes for byens befolkning, enten gjennom åpne pulikumsrettede tilbud på taket, i førsteetasje eller i de nærmeste omgivelsene.

5. SMÅBARNSFORELDRE ER SENTRUMS VERSTE FIENDE

Bevæpnet med decibelmåler og på evig jakt etter skumle fremmede, er småbarnsforeldre den gruppen av byens befolkning som gir minst tilbake til byen. Boliger i sentrum er bra til en viss grad, men hvis konsentrasjonen av småbarnsforeldre blir for stor, privatiseres byrommene.

6. UTBYGGERNE ER MANIPULERBARE

Selv om utbyggeres viktigste funksjon er å generere merverdi for sine eiere, er de ikke følelseskalde roboter. Mange av de store eiendomsutviklerne vil også være byutviklere. Og det er ingenting som er bedre for eiendomsprisene i et strøk enn høy attraktivitet.

7. SELV OM ELLEN DE VIBE HAR HØYDESKREKK, BEHØVER IKKE DU HA DET

Under dekke av floskelbegrepet «fortetting med kvalitet» skjuler argumentet om siktlinjene seg. Plan- og bygningsmyndighetene land og strand rundt anfører gjerne siktlinjer som det viktigste argumentet mot høyder. Men byens lesbarhet er helt uavhengig av om du ser Ekebergåsen fra et visst punkt på Egertorget, eller om du ser spiret til Nidarosdomen når du sitter på en uterestaurant på Solsiden. Lufta er for alle, og det vil alltid være bedre å bygge i høyden enn i bredden. Men det kan være hensiktsmessig å skille mellom privat og offentlig utsikt. Hvis bygg blir dominerende, må de også åpne seg for byens innbyggere.

8. RIKSANTIKVAREN MÅ OVERKJØRES

Selv om det er avgjørende viktig å bevare byens mange lag, så mangler, paradoksalt nok, Riksantikvarens stab den kompetansen som kreves for å generere vern gjennom bruk.

Kulturminner kan vernes gjennom isolasjon eller kontekstualiseres gjennom å dyrke forskjellene mellom kulturminnene og omgivelsene. Generelle påbud, som vern av den historiske murbyen i Oslo, er meningsløse når kvaliteten på bygningsmassen er høyst varierende. Gi vernemyndighetene et fast antall objekter som skal vernes, og la dem endres over tid.

9. BÆREKRAFT ER IKKE NØDVENDIGVIS URBANT, DET URBANE ER ALLTID BÆREKRAFTIG

Det hjelper ikke om for eksempel Powerhouse Kjørbo i Sandvika produserer energi til omgivelsene, hvis alle kjører bil for å komme dit. Det hjelper ikke at de nye byggene i Schweigaards gate er energieffektive, hvis de dreper gatelivet utenfor. Urban trumfer alltid grønn.

(Artikkelen sto opprinnelig i Arkitektnytt 08/14)