Dra te Moss

Moss er det nye Drammen. Å rebrande Moss er egentlig å ta en omvendt Man U. Everton-Moyes som har tatt over for Ferguson – som har vunnet alt som tenkes kan med laget sitt over 20-års periode – kan kun mislykkes. Motsatt er det med Moss. Etter at Drammen opplevde sitt mirakel, er det Moss som har overtatt verstingstempelet i Osloregionen. I den grad byen har vunnet noen priser så er det Stinkulf-prisen for sin berømmelige Mosselukt. Selv kråkene flykter fra Moss. De eneste utestedene som har gått bra er de som klarer å lure trygdepengene fra sine stamkunder. Hva annet kan man egentlig vente av en by hvis sentrum er okkupert av en gigantisk pustende og stønnende papirfabrikk? Det er umulig og ikke lykkes med rebranding av Moss.

Hver gang jeg har vært i Moss har jeg adressert at Peterson-fabrikken må legges ned før vi kan begynne å snakke om byutvikling. Peterson har vært elefanten i rommet ingen snakker om. Hver gang har lokale mossinger gått av skaftet. To av hovedinnvendingene kan grupperes slik: Uten Peterson blir Moss Bærum. Underforstått en rik snyltekommune som sender alle arbeidstakerne sine til byen (Oslo) for å jobbe. Og Peterson kom først. Byen etterpå. Nå fikk riktignok Moss bystatus allerede i 1720, mens Peterson først kom 80 år senere, men Peterson har altfor lenge vært motoren bak utviklingen av Moss.

Men nu skal alt bli så meget bedre. Fra Moss Lufthavn til kaifronten rykker utviklerne og gravemaskinene fram. Den største utfordringen av dem alle har Höegh Eiendom som skal transformere hele den gamle Peterson-tomta til -ikke bare en ny bydel, men Moss skal endelig etter snart 300 år få et sentrum. Det blir ikke lett i en by som gråter hjerteskjærende hver gang noe blir demontert, enten det er fabrikkpipene som utgjør Moss` eneste skyline, eller et tannhjul på de to gigantiske papirmaskinene som til sammen fyller 320 fulle containere når de er demontert.

Før Moss kommer dit må byen ta noen strategiske veivalg. Beliggenheten er både en velsignelse og en forbannelse. Nærheten til Oslo gjør at hele regionen vil oppleve vekst nær sagt uansett hva de gjør. Utfordringen er å lage nye arbeidsplasser til erstatning for industrien som nå er borte. Eller skal Moss bli en attraktiv forstad til Oslo, helt uten chat-tyggende somaliere, aggressive romfolk og annen støy som følger med storbyen?

Så lenge selskapsskatten er statlig og kommunene får skattepengene etter bostedsadresse, går det utmerket an å leve uten mange arbeidsplasser. Nesodden er den største gjøkungen i Osloregionen. De nekter å bygge høyt og tett – for da kunne de gud forby, få sosialklienter og det som verre er, og har nesten utelukkende offentlige arbeidsplasser knyttet til barnehager, skoler, helsevesen og kommunalt byråkrati.

Men andre mindre byer i Osloregionen har faktisk lykkes med å lage attraktive arbeidsplasser. Lillestrøm lener seg mot Kjeller og høyskolen og brander seg selv som Kunnskapsbyen. Drammen har transformert papirfabrikken sin til et høykompetansemiljø på Papirbredden. Uten høyt utdannede kunnskapsarbeidere eller studenter er det vanskelig å lage pulserende og attraktive møteplasser og byrom. Her har også utviklerne en viktig rolle. Fokuserer de kun på boliger der næringsvirksomhet er ensbetydende med kafeer i første etasje, blir Moss en soveby på lik linje med Gjerdrum og Nesodden. Det må svi i stoltheten på den engang så stolte industribyen.