Eiendomsskatt meg her og der

Den hete poteten så langt i valgkampen her i Oslo er eiendomsskatten. Ikke minst fordi Høyre har kontret og laget en egen kreativ kalkulator som viser en langt høyere beskatning enn det Ap kommuniserer. “Uredelig”, tordner Raymond Johansen tilbake. Men helt siden jeg satt i programkomiteen foran AP´s kommunevalgkamp i 1995, har eiendomsskatten vært til besvær innad i Ap. Spørsmålet jeg skal underkaste en slags analyse er: Kommer Ap til å tape Oslovalget pga eiendomsskatten?

2408eiendomsskatt4-gGGn7ckamQ

ill. Aftenposten, 24.08.

Bakgrunnen er enkel. I det sentraliserte Norge har kommunene få muligheter til å skaffe seg inntekter utover personbeskatningen. En gang var selskapsbeskatningen også kommunal, men den ble dessverre statlig fordi distriktene klaget over at den favoriserte Oslo og kommunene rundt. Dermed blir eiendomsskatt den eneste kjærkomne ekstrainntekten til slunkne kommunekasser. I 2015 er det 355 kommuner som har eiendomsskatt og i 2014 fikk norske kommuner inn 9,6 milliarder som følge av denne skatten.

Høyre og Frp vil gjerne gjøre og har delvis lykkes med å gjøre spørsmålet om eiendomsskatten til et ideologisk spørsmål. Det er feil. Da Bergen gjeninnførte eiendomsskatten på nytt – med dobbel beskatning av den opprinnelige – gikk også Høyre og Frp med på det. Bergen slet med økonomistyringa ikke minst som følge av fjerning av vedlikeholdsetterslepet på skolene. Når nøden er størst, står eiendomsskatten nærmest. Eiendomsskatten er kanskje det eneste kommunale tiltaket som monner når økonomien skranter. Men da må det være en tverrpolitisk forståelse for at kommunen trenger pengene.

Trenger Oslo pengene fra eiendomsskatten? Tja. Av et budsjett på rundt 50 milliarder kroner vil APs skattemodell innbringe årlig rundt 2% av dette. 3 milliarder i perioden 2016-2018 er gode penger, men monner det? Dessuten er det ikke en felles kriseforståelse blant politikerne i byen som tilsier at dette er nødvendig. Det er alltid lett å peke på velferdsoppgaver som trenger mer penger, men det er lengre skritt å gå for at en felles kriseforståelse avløser ideologiske uenigheter.

En annen sunn skepsis som kan anføres er hvorvidt pengene som dras inn fra befolkningen og næringslivet faktisk blir overført til de oppgavene som de skal løse. Når politikere sier at de skal “øremerke” midler er det med rette viktig å ta fram bullshitdetektoren. Budsjettforhandlinger i Oslo kommune er ikke noe teselskap. Kompromissene som blir hamret ut på overtiden av overtiden i det siste budsjettmøte før jul er laupskauser der alle øremerkede tiltak for lengst er fjernet. Det er ingen garanti for at pengene faktisk handler der de skal.

Derfor har jeg resonnert meg fram til at innføring av eiendomsskatt er en dårlig sak for Ap. Av minst tre grunner:

1. Skal Ap vinne valget må det være ved å komme med nye løsninger. Eiendomsskatt er den gamle traveren som aldri har vunnet noe løp på Bjerke travbane. Foran hvert eneste kommunevalg får sittende programkomite dette forslaget på bordet. I 95 skjøt vi det ned, godt hjulpet av sittende byrådsleder Rune Gerhardsen, og det burde bli skutt ned nå også.

2. Fordi, skal man lykkes med å argumentere overbevisende om å pålegge folk enda mer skatter, må det stå et samlet parti bak. Minst 30% av AP´s velgere synes eiendomsskatt er en dårlig ide. Å flagge eiendomsskatt som en kampsak i Ap er nesten like dødfødt som det er for Venstre å være Ja til EU. Hvis AP ikke finner en kampsak partiet står samlet om, får kampsaken ingen troverdighet.

3. Ap´s argumentasjon er så defensiv at det ikke virker som om de tror på sitt eget forslag. Fokuset deres er på at det nesten ikke vil ramme noen fordi bunnfradraget er på 4 millioner, og at promillesatsen (først 2 deretter stigende til 3) er så lav at de som beskattes ikke merker det. Men hva er vel vitsen med å plage folk med økte skatter hvis det ikke skal monne på de store velferdsoppgavene? Hadde jeg vært AP-leder hadde jeg snakket varmt og lenge om APs historie i hovedstaden der Carl Jeppesen som AP´s første ordfører fra 1918 skapte en velferdsrevolusjon lenge før Norge var i stand til det, og sikret Oslos innbyggere fra vugge til grav. Jeg ville vist til at Oslos innbyggere har tradisjon for å løfte i flokk for å løse de store oppgavene.

Er forslaget om eiendomsskatten avgjørende slik at AP taper valget? Til det er å anføre to momenter. Valget mellom Ap og H er såpass jevnt at kun små velgerbevegelser kan avgjøre. Men det er samtidig å håpe at Oslofolk ikke er så smålige at noen hundrelapper til eller fra deres egen lommebok avgjør partivalget.

 

 

 

Bjørvika har alltid vært byens hjerte

Dette er referatet (slik jeg husker det) av en kort stuntpresentasjon jeg holdt om Bjørvika under “Supreme Afterworks. Bjørvika Edition”.

Jeg har fått en relativt løs ramme å holde meg innenfor. Det må ha noe med Bjørvika å gjøre ble jeg fortalt.

SørengaStor-630x234

Jeg kunne derfor valgt å fokusere på Sørenga, eller populært kalt Fjordbyens Mordor der naboene fra hælvete er samlet. Jeg blir deprimert hver gang jeg ser Sørenga. Deprimert av bystyret som bestemte at det skulle være 90% boliger i et strøk midt i byen. Deprimert av arkitekturen som til tross av at det er flere arkitekter som har utformet strøket, så har alle lent seg mot et deprimerende intetsigende uttrykk med nyanser av grå som eneste variasjon.

57094

Jeg kunne valgt å fokusere på Bjørvika som frisone. Hvor mange av dere frekventerte MS Innvik da de la til Langkaia rundt årtusenskiftet og skapte en frisone for byens kreative klasse? Ved hjelp av styrkvinne Anne Beate på MS Innvik klarte også Oslo Byaksjon å lure Oslo Havn slik at jeg egenhendig fikk spredd 10 tonn sand på den egentlige Sukkerbiten som Oslo Havn bebodde, og hadde calypsoparty, nakenbading og makrellgrilling. Det var dengang jeg fant 123 kondomer på en kvadratmeter rett ved Sukkerbiten, og bare horekunder elsket området.

Men jeg har valgt å fokusere på en viktigere fortelling. Bjørvika som byens hjerte. Bjørvika som Oslos Central Business District.

p75_WEB

Se for dere Bernt Anker – Oslos suverent rikeste mann gjennom alle tider – sitte i Paleet med vinduene åpne. Han var smedlemmet, barnløs, hadde parykk, fikk linskjortenen sine strøket i London, og likte at byens borgere så på han da han komponerte sine sonetter. Men grunnen til at hans far bygde Paleet der det lå var enkel. De likte å se på rikdommen sin samlet ute på Bordtomta – rett ved der vi er nå. Oslos eneste kilde til rikdom var gjennom mange århundre plank. Altså semi-behandla tømmer. 240 sagbruk i hele Osloregionen leverte plank til Bordtomta, og skapte patrisierfamiliene i den gamle Kvadraturen. Ikke bare Ankerfamilien, men også Colletfamilien som holdt til i en staselig bygård litt lenger opp. Det ble sagt at da London brant i 1666 varmet det hele Oslo som leverte plank til gjenoppbyggingen. I 1819 var det slutt på rikdommen og patrisierfamiliene. Hele Bordtomta brant, og de nye kjøpmennene, anført av Thorvald Meyer, overtok stafettpinnen.

org_kartpunkt-bjorvika-bilde-07-paleet-1890-ob-fs0021

Neste fase var da Nyland Mek. Verksted flytta sitt verksted til Akerselva utløp  i 1857. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet vokste Norge fram til å bli verdens tredje største sjøfartsnasjon. Ikke minst takket være Nyland. Her bygget Fred Olsen sine dampskip, og den neste industrielle revolusjonen ble skapt. På det meste sysselsatte Nyland 1000 arbeidere og skapte den internasjonale pulsen i Oslo. Men også dette eventyret tok slutt, og i mange år ble Bjørvika liggende brakk. Hvor mange av dere husker at danskebåten Holder Kanskje – eller Holger Danske – gikk herfra?

61aa50a2-4a7a-457c-8e30-87726057e923_l

Men Oslo slår alltid tilbake. Hva er det neste eventyret i Bjørvika? Er det oss øldrikkende konsumenter i den kreative klasse her på nye Sukkerbiten? Neppe. Se bak oss, der er det nye eventyret: Barcode. Her jobber nær 10 000 mennesker i det som populærte kalles KIFT. KompetanseIntensivForretningsmessigTjenesteyting. Det har også en eller NACE-kode som sier at den er økonomisk klassifiserbar og dermed eksiterende i statistikken. Aldri før har produktiviteten vært så høy blant arbeidere i Bjørvika, og aldri har Bjørvika hatt et større hjerte som pumper mer liv i Oslokroppen.

978x

Derfor er det helt avgjørende at vi som bor i og elsker Oslo ikke glemmer at bykroppen har forskjellige funksjoner og at Bjørvika alltid har vært byens produktive hjerte. Det er en messe verdt, og derfor er vi samlet her og føler at vi er på historisk grunn.

God kveld i stua til oss alle i den øldrikkende snakkende klassen.

 

Har vi Oslo nå?

Bypåske. Denne vanskelige øvelsen vi aldri får helt taket på. Jeg har ikke tall på hvor mange avis, radio- og TV-oppslag jeg har vært i for å forsvare vår eksotiske rett til bypåske. I alle andre europeiske land valfarter både inn- og utland til hovedstaden, men i Oslo stenger vi ned hele sjappa og drar til fjells. Fjols til fjells. Heldigvis er det de riktige folkene som blir igjen i byen. De som drar bort er de du aldri bruker en kalori på.

Selfie

Men alle bypåsker trenger faglig påfyll. Første bypåskedag startet med sol på verandaen, kald Riesling i glasset, og diktsamlingen “Til min by. Oslodikt gjennom 400 år” nennsomt plukket av Per Holck. Av mye høystemt ræl om naturen, Akershus festning, Ladegaardøen, Hovedøen og Ekeberg er det to stemmer som står kraftfullt frem og sier noe vesentlig om Oslos lynne. Ved å lese Wergelands “Kristiania” (epilog til Campellerne) og Olaf Bulls “Oslo-hus” (prolog til nedleggelsen av første steinen til Rådhuset) slår Oslo opp sine dører. Til tross for at det er nærmere 100 år mellom de to diktene problematiserer de begge hvordan man skal forholde seg til den nye byen som truer med å fjerne sporene av den gamle by. Selv lander de stødig, om enn ikke uproblematisk, på et forsvar av den nye byen.

Henrik Wergeland skrev “Campellerne eller Den hjemkomne Søn” til åpningen av Oslos første egentlige teater Kristiania Theater i november 1837. Wergeland tapte kampen om å få oppført stykket sitt som det første til Andreas Munchs “Kong Sverres Ungdom”, men fikk stykket satt opp i 1838. Stykket er mest kjent for det berømte Campellerslaget. Wergeland skriver selv om slaget: “Mit stolteste øieblik er unegtelig det, hvori jeg fra min Loge var vidne til mine fienders morderske nederlag i det saakaldte «Theater- eller Campbeller-Slag.» Wergelands kulturpolitiske motstandere – tilknyttet Intelligenspartiet – mobiliserte til pipekonsert under syngespillet, mens den vanlige Christianaborger svarte med å klappe. Klapperne vant suverent over piperne, og det brøt ut masseslagsmål etterpå

Syngespillet omhandler en hjemfaren utvandrer som knapt kjenner igjen sin by. Etter 1814 skulle en ny bygges. Mens det knapt bodde 10 000 i Christiania rundt 1810, rundet byen 200 000 allerede i 1890-årene. Hovedstaden endret helt form. Det er denne transformasjonen den hjemkomne sønnen bevitner. I første halvdel sukker han over tapet av den byen han kjent, før bruddet kommer vel halvveis:  – O jeg maa angre hvad jeg har sagt! Min Barndoms Plet er ei ødelagt. De nye Landsteders Havenatur er riig og prægtig, ei kold og stur….Og groer Reseda i Græssets Sted, saa er ei synderligt tapt derved.

Hyllesten til den nye by fortsetter: “de Mesterstykker, jeg Hugg av Skyen, har sænket alle seg ned i Byen”, og ikke minst det nye gatenettet utenfor Kvadraturen får oppmerksomhet: – Hvi sværme da end for den vilde Eng, hvori jeg tumlede som en Dreng, naar Manden seer den prægtige Flor av Gader, som ud over Markerne groer?”. Avslutningen når sitt crescendo når alle lengsler over det tapte settes opp mot det man får: –  Lad ødelægges mit Fædrenehuus, mit Hjem forsvinde, mit Hjerte knus, naar kun mit elskede Fædrelands Kristiania maa blomstre som frisken Krands.”

Prologen “Oslo-hus” er Olaf Bulls siste og største dikt til byen. Da grunnstenen til Oslo Rådhus ble nedlagt en vakker septemberdag i 1931, ble det lest for første gang av skuespilleren David Knudsen, etter at Johans Svendsens pompøse Festpolonaise var dødd hen mellom Vikas murvegger. “Det var stille som i en kirke hele tiden mens den lange prolog blev lest, og da de siste strofer i et stadig stigende crescendo var slynget ut, braket et kraftig bifall løs,” heter det i en samtidig beretning.

Bull starter også han med en tilbakeblikk på den gamle byen, før han midtveis skifter tema og problematiserer brytningen mellom den gamle og den nye by: – Men skal han streife et saa kinkig tema som skiftet mellom ny og gammel aand, kan denne veien fra symbol til schema em smule sammentrængt beskrives saan: Som gaterne for længe, længe siden ble boret gjennom venlig, vakker skog, saa brøt igjen det nye fremskridts plog igjennen husene fra Fædretiden! det gjorde ofte ondt. Det var nødvendig.

Bull tar også et høystemt farvel til det som ble revet for at Rådhuset skulle bli bygget: – Dog, førend diktet hylder dagens fest, saa faar den tilgi det, at det berører! et døende miljø, en siste rest av gamle, underlige byvalører! De graa kvartalerne, som nu skal rives, de gamle, raatne rønnerne som gaar – i déres skygge kunde kunsten trives i maleriets ypperste aar! Det bringer sindet til at drømme lidt, at skitne, filosofiske kvarterer, er ofte de, som dypest inspirerer en sterk og følsom kunstners kolorit.

Dette er også en nyttig påminnelse til alle de som kjenner rykket fra rivefoten i seg. En by trenger også nedslitte strøk som kan huse byens frie sjeler. Oslo har opplevd – med noen få unntak – en rekordvekst siden begynnelsen av 1800-tallet. Gravemaskinene elsker av den grunn byen vår. Men desto viktigere blir det å hindre utvikling på utvalgte steder.

Som seg hør og bør løfter Bull sin prolog på slutten til en hyllest av det nye bygg og det nye by som vokser fram mellom Klingenberg og Kontraskjæret:

– Gigantisk skal den staa og skrape skyen/og liksom løfte med sin svære vægt/på mange maater denne rare byen/som den har løftet smagen hos den slægt! Den vet, det krever baade kløgt og kynde/at lutre Oslos vanskelige lynne, men sætter al sin evne og sin ære, i det at gjøre byen, vi har kjær, til en kulturens kampplass hvor det èr, om ikke altid godt, saa værdt at være.”

Oslo er definitivt en by det er verdt å være i. Hele året. God bypåske til mine allierte.

 

Munch er Alive and Fucking

Dialogutstillingen Melgaard + Munch på Munchmuseet er kunst-Oslos store snakkis denne vintervåren. Engasjementet er høyt i avisene, og forargelsen over den odde sammenstillingen er påtrengende. En ting er sikkert. Denne forunderlige utstillingen er det ingen som forlater uten at den setter merker i deg.

Det første rommet setter tonen. På mange måter har den samme funksjon som ingefæren før sushien. Den skal nullstille sansene og gjøre deg klar for det som kommer senere. Et anonymt parkmaleri av Munch settes sammen med Melgaards kanskje barnsligste maleri med noen malingsflekker på en ensfarget bakgrunn. På gulvet mellom maleriene er det en hageslange i en eplekasseaktig framtoning. Ingen vet om det er en gjenglemt slange etter at håndverkerne bygde Munchmuseet, eller om den ble brukt av Munch på Ekely. Men selv om ingen vet hvorfor står den nå engang oppført i inventarlisten.

Tanken bak dialogutstillingen er simmelsk i sin kjerne. Simmels begrep om broen (lansert i Brücke und Tür, 1909) viser hvordan subjektet forholder seg til omverdenen, enten det er naturfenomener, objekter av nytte- eller estetisk verdi, eller andre mennesker. Broen representerer en permanent synliggjøring av den subjektive aktiviteten som foregår når mennesket mentalt binder sammen to punkter for å gi dem sammenheng og dermed mening. Aktiviteten består dermed i overkomme en hindring og forene isolerte elementer. Tilsynelatende har disse tre elementene ingenting felles, men like fullt starter hjernen med å lage broer mellom dem.

Deretter går veien videre til rommet populært kalt blindtarmen. Egentlig skulle ikke dette rommet tas i bruk, men Snøhettas Ketil Thorsen (Snøhetta er formgiver for utstillingen) insisterte på å ta det i bruk. Her ligner utstillingen til forveksling en normal museal utstilling. Veggene er hvitmalte, Munch og Melgaards malerier henger side ved side med vanlig etikett ved siden av, og viser hvordan Melgaard i en periode av sitt liv på 90-tallet aktivt forholdt seg til Munch. På veggen vises en rekke motiviske referanser til Munch, som Døden og livet (1894), Kyss (1897) og Hendene (1893-94). Og ikke minst er referansene tydelig på Untitled (Couple) fra 1997, der Melgaard bearbeider figurgruppen i Munchs Kyss.

Men akkurat som blindtarmen representerer også dette rommet en blindgate i utstillingen. Straks vi kommer inn i hovedrommet splintres den museale virkeligheten. Denne del av utstillingen har fått det intetsigende og exphil-lignende temaet «Seksualitet, kjønn og normativitet». De hvitmalte veggene erstattes av en kakafoni med farger og perversjoner med Melgaards pubertale doveggskriblerier, og med Munchs og Melgaards malerier hengende side ved side uten etiketter. På gulvet står erigerte skulpturer, og hjernen starter straks med å trekke sammenligninger og lage mening mellom de ulike uttrykkene. Uten hell. Schizofrenien truer med å bryte ut. Alle menneskene i rommet begynner å svette, og flakke ukontrollert med blikket før hjernen tar et sjefsgrep og parkerer Melgaards uttrykk. De blir henvist som forstyrrede private bilder han burde ha tatt med terapeuten sin, mens Munchs malerier stiger poetisk fram som universelle bilder av menneskelivets brytninger og sårbarhet.

Word Art

Foto: Fra Melgaards avdeling med nyproduserte verk.

Deretter blir resten av utstillingen plankekjøring. Melgaards visuelle støy blir med ett underordnet Munchs kollektive skrik. Kanskje er det også intendert at Melgaard blir den masochistiske og underlegne parten i denne dialogutstillingen, til tross for hans visuelle dominans. Bjarne Melgaards egen avdeling med nyproduserte verk i midten bærer tittelen «Daddypussy», og viser et glimt av det kommersielle tivoliet som Melgaard er midtpunktet for. For meg ble det mest overraskende møtet i denne delen en skulptur av en løve som omfavner en mann fordi ingen av dem har ståpikk. Siste del av utstillingen «Sykdom, død og dystopi» går også friksjonsfritt. Vårt følge på seks personer går kjapt i gjennom til utgangen, og er alle samstemte. Munch er alive and fucking. Melgaard er hans bitch. Sikkert til kurator Lars Toft-Eriksens nøye utpønskede plan. Vi er tross alt på Munch-museet.

Blid nedbør fra Grenland

Lange Linjer

Verdens eldste arkitektkontor – inntil det motsatte er bevist – feiret 125- årsjubileum i går. Det ble behørig feiret med 200 gjester, bokutgivelse, eget historisk skuespill og festtale av yours truly. Børve og Borchsenius har nærmere 5000 prosjekter i katalogen sin og det har vært harde tak for å plukke ut de vel 50 som presenteres i dybden. Grenland er ikke verdens navle enda, så deres massive eksistens er egentlig mot tyngdekraften. Desto gledeligere er det for arrogante hovedstadsfolk og finne slike bortgjemte perler.

preview_id-0551212014090518ceN60eQk7g3tviFX3NMWaH000001010Z00_x-b2e761061145e0269ade7f7f50a45aff_mt-print_y-c844613e8239cd807f8229c7dd892699

Hensikten med boka er tredelt. Å skaffe B og B den nasjonale oppmerksomheten de fortjener, å tiltrekke seg flere unge talenter de deres mange nye prosjekter, samt gjøre seg lekre for enda flere arbeidsgivere. Tittelen “Lange Linjer – Åpne Sinn” henspeiler både på særtrekk ved deres arkitektur, men også den røde tråden i de mange prosjektene. Omslagsbildene ble nettopp valgt for å iluustrere de lange linjene. Mellom de to prosjektene som blir vist er det 50 år, men ved første øyekast tror alle det er det samme prosjektet.

Selve boka på 244 sider er fordelt på seks sider med billedteasere (i stedet for innholdsfortegnelse, introartikkel (lesebriller), et essay av Erling D. Holm om sjelen til Børve og Borchsenius, seks temabolker ( i stedet for kronologi), tidslinje og geografisk kart. Alle temabolkene er igjen delt opp i en introtekst som kontekstualiserer byggeriene, en lenger tekst til et hovedprosjekt innenfor hver bolk, samt et uvalg prosjekter. Alle prosjektene er forklart av ansvarlig arkitekt gjennom maks 140 tegn (twitterlengde). 10 fotografer – inkl. Jiri Havran – bidrar med bilder, alle behandlet digitalt av Postproduksjon (som i tillegg til å ha billedansvaret til D2 gjør underverker av alt de tar i).

1972519_10152632678126578_596403027722614734_n

Ett av B og B´s siste prosjekter – Bok og Blueshuset på Notodden – sto ferdig tidligere i år og ble nominert til Statens Byggeskikkpris. Det var en fest å jobbe sammen med så mye bra folk. Jeg håper og tror alle dere som leser boka kan se hvordan den formelig bobler over av fortellerglede.

God lesning!

 

Destinasjon Paleet

I dag kunne en stolt senterleder Øystein Aurlien i KLP Eiendom invitere til åpning av nye Paleet. Det er med lettere nervøsitet man entrer Paleet. Bygårdene de holder til i var de første som ble bygget utenfor Kvadraturen mot midten av 1800-tallet, og huser store deler av Oslos historie. Her bodde Thorvald Meyer mens han bygde ut leiegårder over hele byen, kunstnerestauranten Blom holdt til i eller rundt Paleet fra 1886 til 2006, og her har flaggskipet til Tanums bokhandel holdt til siden 1880.

2014-09-03 10.13.40

Bilde: Senterleder Øystein Aurlien åpner Paleet

Materialvalget til nye Paleet er kontinentalt eksklusivt. Her går det i cedertre, kobber og lærinnrammede søyler. Tilsvarende elegant har man etablert butikkene rundt åpne torg med serveringstilbud. Tidsriktig henvender også flere av butikkene i førsteetasjen seg direkte til Karl Johans gate. Det meksikanskinspirerte konseptet Taqueria stenger ikke før 01.00, og forsterker at Paleet er blitt et “vrengt” kjøpesenter, som framfor å stenge seg inn mot de offentlige rommene, åpner seg mot dem.

2014-09-03 10.32.05

Bilde: Taqueria som med enkle håndgrep kan stenges inn mot senteret og åpne seg utelukkende mot gaten utenfor.

I underetasjen er det etablert et serveringscluster med bl.a. gastropub, ujålete spansk bodega og japansk kokkekunst i verdensklasse. Disse utestedene sikter seg mot hele byens befolkning, og ikke bare kunder som må sette fra seg handleposene.

2014-09-03 10.31.01

Bilde: Nedgangen til Paleet´s serveringscluster.

Nye Paleet er blitt et lite stykke Oslo med en heldig miks av gamle hederskronede Oslofagbutikker som Tanum, Krogh Optikk, Urmaker Bjerke, og Gullsmed Heyerddahl som med “kun” 40 års fartstid, er nykommeren, og nyere høykvalitetskonsepter. Stor interesse knytter det seg også til nykommeren Yme – urjotnen i den norrøne gudelæren. Butikken over tre etasjer tilbyr kuratert galskap og inviterer kundene inn i et univers av mote, kunst, interiør og design.

2014-09-03 10.33.05

Bilde: Fra inngangen og inn til Yme som strekker seg over tre etasjer.