Venstres høydeskrekk

Venstre stjerneskudd Guri Melby går ut i Aftenposten og karakteriserer den planlagte utbyggingen i Middelthunsgt. 17 – hvori inkludert et bygg på hele 14 etasjer – for “galskap”. Vel, bygget er to etasjere høyere enn naboen i Colosseum Park og fire etasjer mindre enn KPMG-bygget et steinkast unna. Og selv i Lillestrøm bygger de nå 14 etasjer i sentrum. Utsagnet bevitner dessverre mest at Venstre fremdeles lider av høydeskrekk.

ill. LOF Arkitekter

Her kommer to argumenter som tilsier at bygget minst må være 14 etasjer:

  1. Uterommene rundt skolen blir bedre etter utbygging. Her er jeg helt enig med skolebyråd Tone Tellevik Dahl som sier til Dagsavisen at det blir bedre kvalitet på både Fonteneplassen og gatene rundt som følge av prosjektet. Jeg er en av de de få som faktisk har hengt på Fonteneplassen. Yrende folkeliv er ikke det som springer en i øynene. Etter arbeidstid/skoletid er det knapt noen som bruker plassen. En og annen fyllik henger der, og flere kanyler vitner om andre og mer lyssky beskjeftigelser. Plassen er også lite funksjonell, da bortsett fra lekeapparatene mot vest og stripa nordover langs skolebygget. En av grunnene til at Fonteneplassen ikke fungerer, skyldes at Nordeas gamle hovedkontor stengte hele kvartalet, og elevene på Majorstua skole ser stort sett inn i en mørk vegg vestover. Den planlagte utbyggingen åpner hele kvartalet og gir elevene fri sikt mot Frogner stadion, og skaper en sammenhengende plassdannelse/grøntdrag fra Sørkedalsveien til Frogner stadion. Det alene forsvarer en såpass høy utbygging.
  2. Men det er også en annen grunn til at området må tåle høy utnyttelse. Når Fornebubanen en gang åpner (planlagt 2022), viser Ruters undersøkelser at Majorstua rykker forbi Jernbanetorget og blir Oslos største kollektivknutepunkt. Er det ett sted i byen som må tåle bymessig fortetning er det altså her. Men når Majorstualokket kommer om noen år vil området skifte karakter og bli et paradis for myke trafikanter og skolelelver.

På sporet av nytt regjeringskvartal

Debatten om det nye regjeringskvartalet har løpt avgårde og endt på ville veier. Det har ikke manglet på kritiske kommentarer om at byggene i forslagene er for høye, står for tett eller mangler monumentalitet. Som bygeograf vil jeg anføre tre innvendinger mot denne kritikken.

For det første. Områdene rundt det gamle regjeringskvartalet fungerte katastrofalt dårlig. Rommene rundt Trefoldighetskirken og Deichmanske var for noen år siden Oslos farligste og totalt åndsforlatte. Ødelagt av Y-blokkas Østblokksjarme og Ring 1. Det var minimal bevegelse i Grubbegata etter at den passerte over Arne Garborgs plass nordover, og områdene der var nesten for slum å regne. I Oslosk forstand vel å merke. Det var få tverrgående forbindelser mellom Grubbegata og Møllergata, og det var kun dristige sjeler som beveget seg forbi Arne Garborgs plass under lokket på vei til og fra Youngstorget. Og plassrommene mellom Høyblokka og Akersgata var best egnet for folk som ventet på bussen, eller alkiser som ville sove ut rusen.

ill: Fra forslaget RakRygg. Utsnitt av den nye plassdannelsen fra nord. For Y-blokkfetisjister er det verdt å legge merke til at Picassomaleriene er bevart til høyre i bildet.

For det andre. La meg først slå fast at Statsbyggs presise rammer (nedfelt i Rom- og Funksjonsprogrammet) for de syv forslagene som nå foreligger er forbilledlige når det gjelder byrommene. Det åpnes et nytt og storslagent byrom med kombinert plass og park i det som nå er Johan Nygaardsvolds plass og Regjeringsparken. Antageligvis inspirert av LPO´s forslag i første runde. Det åpnes for et felles bygulv som omrammer alle de nye byggene. Grubbegata blir endelig en pulserende og bilfri bygate. Ikke nok med det. Området trekker et inviterende parkdrag fra Arne Garborgs plass og ned mot Hammersborgs torg. Områdene mellom Grubbegata og Møllergata perforeres. Og som en bonus: Byens styggeste bygg – KFUM-bygget – blir jevnet med jorden slik at Stortorgets Gjestgiveri endelig kan puste igjen. Takket være Riksantikvaren så blir det også åpnet rundt Møllergata 19 som igjen kommer til heder og verdighet. Med overbygging av ring 1 forsvinner en berlinmur av støy og eksos. Endelig kan regjeringskvartalet bli en naturlig del av bykroppen og ikke en kreftsvulst.

ill. Fra forslaget Akersryggen.

For det tredje. Er det et område i byen som tåler massiv utnyttelse er det akkurat her på Akersryggen. Når det gjelder siktlinjer: Nede fra Youngstorget har du aldri sett over Høyblokka og Møllergata 19. Fra Akersgata har du heller aldri sett forbi høyblokka eller misfosteret som huset bl.a Næringsdepartementet: Et malplassert Galleri Oslo-bygg som med sin øst-vest utstrekning effektivt stengte for alt som heter gjennomstrømning og bypuls. Tenk dere å sitte utenfor Internasjonalen en lat sommerkveld og se høye bygg etablere en perfekt kulisse for Møllergata 19. Forslagene kommer til å føre til en massiv oppblomstring av Youngstorget. Merk mine ord. Når det gjelder bygningsmasse: Byggene som ligger mellom Grubbegata og Møllergata er/var veldig bob-bob med lav bevaringsverdi. Kanskje noen vil savne de skjeve treplankene på Justisen, men det er lenge siden denne delen av Møllergata var den pulserende Møbelgaten. Nå skal det etableres et tredje regjeringsbygg (der Y-blokka holder til) som skal konkurrere med Henrik Bulls art nouveau- inspirerte finansdepartementbebodde bygg fra 1906, og Høyblokkas brutale 1960-talls selvfølgelighet. Tre bygg som alle skal konkurrere med hverandre og framvise monumentalitet fra hver sin epoke innrammet av mange nye bygg mot øst.

Ill. Fra forslaget Vidsyn. Legg merke til at KFUM-bygget er borte og at Møllergata og Grubbegata blir gjenforent etter alle disse årene med skilsmisse.

Det eneste vi må passe på er at den nye regjeringsplassen/parken ikke blir for stor og for monofunksjonell. Når det ikke åpnes for utadrettede virksomheter i førsteetasjene, med unntak av en kafe (??!!) stiller det strenge krav til programmering av plassen og parken. Du får ikke sambatilstander av granittheller, noen trær og tilfeldig utplasserte benker. Tenk dere Rådhusplassen. Den fungerer dårlig bortsett fra når det er nyttårsfeiring, Mela-festival og VG-konsert. Det er her debatten bør starte og slutte når vi diskuterer det nye regjeringskvartalet.

Men de syv forslagene fungerer alle som et ypperlig utgangspunkt.

 

Den magiske 100-års skogen

Dette er en magisk fortelling fra virkeligheten. Nærmest upåaktet i norsk media, men kanonisert i utlandet. I tre år har en selsom forsamling på rundt 100 mennesker samlet seg på parkeringsplassen ved Sport´n, ikke langt unna Frognerseteren. For hvert år øker antall utlendinger som vil være med på denne pilgrimsreisen på vegne av framtiden og håpet. Og siden utlendinger ikke har det samme forholdet til norsk skau som innfødte, går turen på grusveier, og ikke smale skogsstier. Der går vi i samlet flokk en snau halvtime mot et magisk sted kalt 100-års skogen. Her har kommunens skogvokterne ryddet et lite skogholt hvor det er plantet 1000 grantrær som skal vokse uforstyrret i 100 år. Grantrærne inngår i kunstprosjektet Future Library. Men før vi går videre i fortellingen må vi gå tilbake i tid.

Foto: Tone-Lise Vilje

I 1992 utarbeidet den visjonære biblioteksjefen Liv Sæteren ved Deichmanske en fortelling om de mange rommene som skulle være en del av det nye Hoveddeichman. I mange år hadde hun jobbet for å få en ny hovedfilial, og endelig hadde hun fått los på lokaler ved Galleri Oslo. I Sæterens visjonsfortelling skulle ett av rommene være et stillerom for upubliserte tekster. Her skulle folk legge igjen tekster og manuskripter. Av en eller uforklarlig grunn ble også dette stillerommet stående igjen, selv når kommunen slipte spareljåen, og planene for det Deichman som vokser fram i Bjørvika, ble endevendt for noen år tilbake. Spiren til noe magisk var sådd.

Årene gikk. I 2002 ble de første utbyggingsplanene i Oslo utarbeidet. Velsignet av kommunen og anført av den allestedsnærværende Bernt Stilluf Karlsen og Bjørn Sund, ble det utarbeidet utbyggingsplaner som i detalj sa hvor mye utbyggerne fikk bygge ut i Bjørvika mot at de satte av penger til infrastrukturtiltak. Det ble etablert en vinnvinn-situasjon. Utbyggerne tjente gode penger, og kommunene fikk bygget nødvendig infrastruktur uten å bruke skattepenger. Utviklingen av Bjørvika kunne skyte fart. Bjørvika Utvikling AS ble etablert av grunneierne HAV Eiendom og Oslo S Utvikling. OG her hadde historien sluttet, hvis ikke Bjørvika Utvikling hadde ansatt Anne Beate Hovind som sjef for pengene som skulle gå til kunsteriske formål i Bjørvika. BU har satt av 20 mill. kroner til kunst. 75 % av kunstbudsjettet skal brukes til permanente kunstverk i allmenningene, og 25% til temporære kunstprosjekter.

I 2012 kom to forløsende møter. Før den tiden hadde Anne Beate Hovind plassert den skotske kunstneren Katie Peterson en uke langt ute i bushen rundt sine hjemtrakter i Elverum. Katie overlevde, og sa hun ville lage et kunstprosjekt som skulle hete Future Library og vare i 100 år, men at hun trengte en skog. Anne Beate hadde deretter to avgjørende møter. Først måtte hun overbevise leder av Bymiljøetaten – Hans Edvardsen – om at hun måtte få en skog. Etter et langt møte som primært handlet om at Edvardsen ville ha flere småbåter og kaiplasser i Bjørvika spurte han plutselig: Hvorfor ville du ha dette møte? Anne Beate svarer at hun trenger en skog. Edvardsen tar seg til haka og svarer lavmælt: Det må vi da få til. Deretter avtaler Anne Beate møte med biblioteksjefen Liv Sæteren for å presentere kunstprosjektet. Siden Future Library handler om at tilsammen 100 internasjonale forfattere skal levere et manuskript hvert år, men først publiseres i 2114, trenger manuskriptene å oppbevares i mellomtiden. Liv Sæteren tenkte først at det hele var galskap, men så etterhvert som Katie snakket, skjønte hun plutselig at det var oppfyllelsen av hennes 20 år gamle drøm om stillerommet med upubliserte tekster. Tårene begynte å renne hos begge. Det engelske ordet “serendipity” er kanskje mest dekkende. Ordet betyr noe sånt som “tilfeldig griseflaks som fører til en oppdagelse”. Uten å vite om hverandre hadde både Katie og Liv den samme drømmen. Og resten er historie.

Tilbake til skogen. På veien inn til den magiske skogen kunne Svein Lund i Lund Hagem fortelle at de akkurat nå jobbet med å behandle trærne som ble hugget i Nordmarka. De skal gjenbrukes i det nye bibliotekets stillerom, der manuskriptene skal oppbevares. Vel framme ga skogvokterne oss bålkokt kaffe og helnøtt, visstnok fordi det var akkurat det skogen luktet da Katie og Anne Beate gikk i skogen for første gang, og de fant denne nordvendte hellingen hvor lyden fra byen var borte. Den kritikerroste islandske dikteren, roman- og tekstforfatteren Sjón holder sin tale. Ulastelig antrukket, som om han aldri har gått i en skog. Noe han på spørsmål fra meg også innrømmet at han aldri hadde gjort. En kvinnelig harpist og en kvinnelig sopran framfører to islandske sanger til et publikum som sitter på sitteunderlag rett på stubbekratt, og som ikke helt skjønner hva de er med på. Bortsett fra at akkurat her og nå oppheves den lineære tiden. Et manus overleveres, et manus ingen av oss nålevende noensinne får lese. Men samtidig er dette et statement. Om 97 år vil det fremdeles eksistere en sivilisasjon. Det vil fremdeles eksistere papirbøker. Menneskene vil fremdeles være dannede og lese bøker, og best av alt, da har verden allerede glemt Trump.

 

 

Gratulerer med Oslodagen

Gratulerer med dagen kjære Osloborgere. Riktignok synger Book´n og Nora Brockstedt at “hver eneste dag er en Oslodag for alle som elsker vår by”, men dagen i dag er helt spesiell. 15. mai for 974 år siden døde vår skytshelgen St. Hallvard etter å ha kommet en ung dame til unnsetning i Liertraktene. Han ble proppa full av piler, og fikk en kvernstein rundt halsen før han ble dumpet i Drammensfjorden. Like fullt fløt liket hans opp. Hallvard Vebjørnsson, som var hans egentlige navn, var definitivt av helgenmateriale.

Det er på tide å børste støv av Oslodagen 15. mai. Riktignok er det noen hardcore Oslopolitans – inkludert undertegnede og noen middelalderentusiaster – som feirer den med stor lyst hvert år, men i mellomkrigstiden var feiringen av Oslodagen helt på høyde med feiringen av 17. mai. (Om det er noen historisk kobling mellom feiringen av den mer kommersielle Oslodagen og St. Hallvardsdagen er mer tvilsomt, men hvem tenker vel på slike detaljer på denne store dag). På Oslodagen var det kåring av Oslopiken og store festlige opptok med pimpa biler. I motsetning til 17. mai er det ingen enerverende vifting med norske flagg, ingen bunader og ingen feiring av norsk nasjonalisme. Bare glede og sunn patriotisme.

Billedtekst: Oslobilder.no har en haug med bilder av Oslodagen.

Kjernen i Oslodagen er MOT. Osloborgere har et stort hjerte, og har i 974 år sagt tydelig fra hver gang det blir begått urett. Selv om vi må bøte med livet. Det går en rød tråd fra St. Hallvard til Oslos kanskje aller største sønn Fridtjof Nansen. Der den amerikanske utenriksministeren Rex Tillerson nylig uttalte at amerikanske verdier ikke burde komme i veien for amerikanske interesser, er Oslo interesser og våre verdier uadskillelige som egg og bacon.

Et tog i Oslodagens ånd burde starte ved ruinene av St. Hallvards kirke i Gamlebyen, og gå til Borggården, via Domkirken der Oslodjevelen (opprinnelig fra St.Hallvardskirken) er murt inn i fasaden På utsiden av Rådhusets borggård i vest henger Nansenpasset som han utstedte for å hjelpe statsløse flyktninger. Før det hadde Nansen sørget for å få 427 886 fanger fra 1. verdenskrig skysset til sine hjemland, og som Folkeforbundets (forløperen til FN) første høykommisær for flyktninger var han høyt og lavt for hjelpe ofre for kyniske kriger, ikke minst armenerne som ble forfulgt og utryddet i Tyrkia.

I en tid da nasjonalismens iskalde vinder blåser over verden og fra regjeringskontorene i hovedstaden, er Oslodagen sannelig en feiring verdt. På denne dagen skal vi ikke spørre hvor folk kommer fra, men hva vi kan gjøre for å hjelpe dem dit de skal. Vi skal utfolde hemningsløs livsglede, og synge Oslosanger til drøvelen tar en back spin.

Gratulerer med dagen kjære Osloborgere!

1. mai-tale fra en løsarbeider

I. mai er den dagen i året jeg føler utenforskapet sterkest. 17. mai er heller ikke noe høydepunkt, men 1. mai er verre. Nå er ikke 1. mai nødvendigvis dagen da vi skal snakke høyest om innovasjon i framtidens arbeidsliv, men i sosialdemokratiets forstørknede verdensbilde som kun består av fæle kapitalister eller gode arbeidere, tilhører jeg pariakasten kalt frilansere eller løsarbeidere. Jeg har aldri hatt fast jobb og kommer aldri til å betale fagforeningsavgift. På den annen side har jeg aldri vært syk og belastet helsevesenet, betaler skatt (til og med toppskatt de siste årene), og blir belønnet med noe som ligner en minstepensjon. Jeg er ikke alene. I USA er det mellom 34 og 40% som blir definert som en del av frilansøkonomien (sjekk her om du er en av oss). I Norge er tallene langt lavere, anslagsvis 15-18%, men også her er tallet økende.

1. mai 1957 i Oslo
Youngstorget
Einar Gerhardsen taler. Oslobilder.no. Fotograf ukjent

Vi må ta dette trinnvis. I den politiske filosofien har mange fundert på hvordan alle mennesker skal vinne sin frihet, og dermed overkomme splittelsen mellom en arbeidsgiver- og taker. Sterkest og mest drømmende er dette formulert av Marx i Den tyske ideologi som lanserer begrepet om datidens ufrie arbeidere som negativt bestemt fordi arbeidet er fremmedgjort. Idealet er mennesket som en positiv bestemmelse der arbeidet er fri skapende virksomhet. I DTI skriver Marx den berømte passasjen om at mennesket skal kunne gjøre noe den ene dagen, noe annet den andre, og jakte om morgenen, fiske om ettermiddagen, gjete sauer om kvelden, kritisere etter å ha spist, uten at man dermed blir «jeger, fisker, gjeter eller kritiker». Så forskjellige filosofer som Marx og John Stuart Mill hadde den samme løsningen. Organiseringen av det nødvendige arbeidet i et samfunn måtte skje gjennom små selveide bedrifter. Det var kun gjennom en slik organisering at ingens frihet gikk på bekostning av en annens. Skillet mellom arbeidsgiver- og arbeidstaker må altså oppheves. Hvorfor er det ingen politiske krefter som jobber mot et slikt arbeidsliv?

Her må vi inn i litteraturen. En av de sterkeste passasjene i Dostovjevskis roman Brødrene Karmasov er Storinkvisitorens tale. Kort fortalt. Jesus kommer tilbake til jorden, og blir møtt av jublende menneskemengder. Da storinkvisitoren fenglser Jesus er det dog ingen som protesterer nevneverdig. I en samtale mellom Jesus og storinkvistoren uttrykker Jesus stor skuffelse og undring over dette. Storinkvisitoren svarer at riktignok gir Jesus mennesket frihet, men at han gir dem noe enda viktigere: nemlig trygghet. Han ga de forutsigbare rammer som de kunne forholde seg til. Lønnsarbeidet er storinkvisitorens oppfinnelse. Ved å veksle inn sin frihet og stemple inn til tjeneste på samlebåndet hver dag, får de en belønning i form av en lønningspose hver måned, trygderettigheter, og til og med få tre fridager uten krav om sykemelding, hvis de er slitne etter å ha konsumert litt for mange pjoltere kvelden før.

Hvis sosialdemokratiet skal redusere endringene i arbeidslivet til fæle kapitalister som skal hakke løs på rettighetene til gode arbeidsfolk gjør de en kardinalbommert. Det er i hvert tre drivere bak det nye arbeidslivet.

  1. Den teknologiske revolusjonen. Teknologien har gjort det enklere og mer attraktivt å leve en frilanstilværelse.
  2. Arbeidsgivernes ønske om større fleksibilitet. Arbeidsgivere nedbemanner, utbemanner og kapper i de fast ansatte for å kunne håndtere endringene i markedet. Ikke bare for å spare lønns- og sosiale utgifter.  Når endringene går stadig raskere slik at man ikke lenger har oversikt over hvilken kompetanse man trenger om få år, er det enklere å leie inn nødvendig arbeidskraft.
  3. Generasjonsskiftet. De digitale Millenials inntar arbeidsmarkedet. Drømmen om å jobbe i den samme bedriften, og sitte på den samme stolen i førti år for å bli hedret med en tinnmedalje, har heldigvis ikke lenger den samme attraksjonskraften hos den oppvoksende generasjon.                                                                                                                           For som tror at konflikter er drivere i verdenshistorien, har 1. mai spilt en viktig mobiliserende rolle. MEN: De som feirer 1. mai i dag gjør det ut fra det som kan kalles falsk bevissthet. De forstår rett og slett ikke sitt eget beste. De lider av forvridde forestillinger om sin sosiale virkelighet, fordi de lar seg lede av en dominerende ideologi som mer er uttrykk for særinteressene til spesielle grupper enn for allmenne interesser til beste for hele samfunnet. Heldigvis er det snart 2. mai.

 

Montebello-dialogen

Montebello-dialogen kan bli et best practice-eksempel på medvirkning i planprosesser.

I en veileder fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet for økt medvirkning i planprosesser, blir det slått fast at medvirkning utover Plan- og Bygningslovens minimumskrav kun skjer i 5% av tilfellene. Den omfattende medvirkningen som Husebyplatået AS og PURE Consulting har lagt opp til er ambisiøs, og gjort riktig kan den danne mønster for alle planprosesser i Tigerstaden. Det er derfor nødvendig å følge denne planprosessen tett, både som deltaker og årvåken observatør.

Første omfattende workshop om utbyggingen av Montebello – eller Husebyplatået som selskapet bak kaller området – ble unnagjort tir. 26.4. Ca 30 personer var samlet på workshopen. Bydelen var der, Bymiljøetaten, Ruter, flere rådgivende ingeniører. Mange eksperter. Alle var der. Bortsett fra naboene, minus meg. De to velforeningene i området: Montebello Vel og Husebyåsen Vel var invitert, men skyldte på at workshopen ble holdt på dagtid. Siden jeg kjenner opptil flere av de som sitter i disse styrene, vet jeg at dette ikke er hele sannheten. Men velforeningene får en ny sjanse til å delta på utvalgte kveldsworkshop´er. For deres skyld vil jeg håpe at de griper denne muligheten med hender og føtter. Riset bak speilet er stort: Hvis de ikke stiller, vil jeg hevde at jeg snakker på vegne av alle naboene, hehe.

Velforeningene har foreløpig valgt full konfrontasjon (se forøvrig brev fra de to velforeningene her), og håper at planene for utbyggingen av Montebello blir lagt i en skuff, fordi planene er overdimensjonert i henhold til den vedtatte Kommuneplanen. MEN. Som Aftenposten skriver i dag så har byrådet i forslag til revidert kommuneplan – etter en omfattende jakt på over 120 stasjonsnære områder – plukket ut Montebello som en av fem stasjoner som tåler høyere utnyttelse. Montebello er plassert i kategori A, som vil si at det foreslås en tomteutnyttelse på opp mot 125 prosent. Utviklingen av området ved Montebello T-banestasjon kommer like garantert som gudstjenesten søndag morgen. Det er på tide å jobbe med prosjektet og forandre det fra innsiden framfor og slåss mot den politiske viljen.

Jeg deltok i en gruppe kalt “Tilkoblet”. Montebello er en egen øy der både Ullernchaussen i syd, dype kløfter, T-banespor, og bratte hellinger vanskeliggjør en tilkobling til omkringliggende områder. Sykkelstiene er også fraværende, og gjennomgangstrafikken på smale veier er ofte hasardiøs. Vår gruppe bestående av Bymiljøetaten, Ruter og Sweco skulle se på hvordan den totale trafikkmengden skal øke minst mulig. Vi ble raskt enig om å minimalisere privtbilisme på Husebyplatået. Alle reiser bør tas med gange, sykkel (elsykkel-pool ble spilt inn) eller T-bane. Privatbilismen søkes løst ved å etablere en elbil-pool som skal gjøres tilgjengelig for alle beboerne. På befaring foreslo representanten fra RUTER å legge en gang- og sykkelvei rett på nedsiden av T-banesporene slik at krysningen opp til Njårdhallen (områdets knutepunkt på mange måter) kan foregå raskt og smertefritt. Gjennomgangstrafikken i Husebybakken ble også foreslått stengt, og de mange bilistene som parkerer i Noreveien og nedre Husebybakken (pårørende, besøkende eller ansatte ved Radiumhospitalet, Oslo Cancer Cluster eller Ullern vid. skole) må løses på en mer elegant måte.

Om disse innspillene havner i sluttdokumentet gjenstår å se. Men blir de gjennomført vil det bedre den trafikale situasjonen i området radikalt. Også for surpompene i velforeningene som ikke vil delta. Et annet viktig punkt ble dog hengende i luften. Jeg spurte i plenum om vi også kunne mene noe om tetthet og høyder, siden det er der konfliktene mellom områdets beboere og utbygger ligger. Prosjekterende arkitekt fra White svarte noe ullent på dette, men leder i PURE sa i etterkant at vi selvfølgelig også kan mene noe om høyder og tetthet. Først da snakker vi reell medvirkning. For da kan utbygger presses til å vise økonomien i prosjektet, og gjøre regnestykkene sine transparente.

 

Monsterblokker på Montebello?

Det drar seg til på beste vest. Velforeningene på Montebello er i harnisk over den planlagte utbyggingen på Husebyplatået. Støynivået er så høyt at duren fra Ullernchaussen pent må finne seg i å spille annenfiolin.

1485

ill. White Arkitekter. Det er lov å være sleip. Med dette fugleperspektivet blir de planlagte høyhusene kun små krusninger i landskapet. Hadde perspektivet vært i øyehøyde hadde byggene sett adskillig høyere ut.

Her er saken: Utbyggerne JM og Millarium vil ha rundt 700 boliger på den 51 mål store tomten (planområdet er dog 57 mål), og høyhus på opptil 16 etasjer. Et internt møte med Plan- og bygningsetaten ble avholdt 27.3 (alle innsendte dokumenter i saken vil legges opp her ), med planlagt oppstartmøte ultimo mai. Utbyggerne har engasjert Pure Consulting til å gjennomføre en bred medvirkningsprosess. De har invitert til første workshop 26.4. Allerede her kommer min første bønn til velforeningene: Ikke boikott denne workshopen. Jeg avsluttet nylig min master om medvirkning i planprosesser, og vet at medvirkning er vanskelig, og kan fort ende opp som skinninvolvering som utbygger kun bruker til å smykke seg med i etterkant. MEN dette vet ingen før medvirkningsprosessene er gjennomført. Det er også viktig at utbyggerne er tydelige på hvilke rammer som ikke kan endres. Utbyggere skal tjene penger, det skjønner alle, men de må være villige til å innpasse lokale hensyn selv om de økonomiske rammene også blir utfordret.

IMG_1914

Billedtekst: Nå-situasjon. Bildet er tatt fra T-banestasjonen. Byggene i bildet er verneverdige og skal ikke rives, men kraftledningene forsvinner.

Medvirkningsworkshopene om Husebyplatået hadde også hatt større legitimitet hvis en nøytral tredjepart som Plan- og bygningsetaten hadde vært fasilitator, men skitt au. Medvirkningsprosessen er i hvert fall koordinert med Plan- og bygningsetaten. Jeg skal delta på den første workshopen og referere fra den etterpå. Dette er mitt utgangspunkt:

  1. Husebyplatået er definitivt egnet for bymessig fortetting. Ingen småhus må rives som på Smestad og Nedre Grefsen. Og området ligger praktisk talt oppe på Montebello T-banestasjon. Området er dog ikke utpekt som verken kollektivknutepunkt, prioritert stasjonsnært område eller utviklingsområde i ytre by i Kommuneplanen. Men Montebello er nå en av de 124 områdene – inkludert alle stoppene som har skinnegående kollektivtransport- som nå blir særskilt vurdert i den pågående revideringen. Samtlige parter er enige om at området skal bymessig fortettes. Uenigheten går på graden av fortetting.
  2. Den trafikale situasjonen må utredes og prioriteres. En ting er at utbyggerne bruker nærheten til T-banestasjonen som argument for å bygge høyt og tett, men da må de i praksis også tilrettelegge for at beboerne går, sykler eller reiser kollektivt. Småveiene i området er allerede sprengt, og situasjonen i Husebybakken er livsfarlig fordi alle SUV´ene som ikke vil stå i kø nedover Sørkedalsveien, kjører i 60 km/t nedover Husebybakken på vei mot Radiumhospitalet og Ullernchaussen. For oss som bor nedefor Husebybakken med små barn som går rett ut i veien (fortauet er plassert på den andre siden) er situasjonen allerede nå uholdbar.
  3. Husebyplatået må planlegges som et bilfritt byliv-prosjekt. Dette kan fort bli den store nøtta. Ikke alle som bor på Montebello vil hevde at de bor “i byen”, forstått som sentrum. Hvordan vil markedet reagere på at området skal være bilfritt? Vil ev. kjøperne av leiligheter på Husebyplatået akseptere at de ikke skal ha bil? I tilfelle må det etableres sykkelverksted, elsykkel-pool, og til nød kanskje en bilpool for utenbys reiser.
  4. Husebyplatået må etterstrebe å tiltrekke seg et bredt lag av befolkningen. Oslo er dårligst i Europa-klassen på det som fagterminologien kaller “affordable housing”. Vekstbyer sliter generelt med dette, men Oslo sliter mest. Her må det etableres et planning game der f.eks. utbygger kan få høyere bygg mot at noen av boligene “subsidieres”. Dette forutsetter større grad av pragmatisme hos politikere og planmyndigheter enn i dag.              To be continued

Oslo mot Trump

Når skal Oslos politikere gå aktivt og høylytt ut mot president Donald Trump?

Det går ikke en dag uten at vi alle tenker på og blir deprimert av denne gulrotfargede mørkemannen som truer med å omgjøre the land of the free and the home of the brave til virkelighetens Mordor. Foreløpig har Oslopolitikere tvinnet tommeltotter, og tenkt at dette er noe som først og fremst skjer der borte, og at kampen må føres der borte, og ikke her. Men etter at Trump gikk løs på Sverige kom virkeligheten brått nærmere også her. Norge og Oslo er ingen isolert øy. Vi er bare en tweet unna fra en ustabil pekefinger. Når som helst kan vi bli dratt inn i denne globale kampen mellom det gode og det onde. Når den frie verden er truet innenfra har vi som innbyggere i byen med det store hjertet plikt til å slutte rekken bak amerikanske aviser, byer, menneskerettighetsbevegelen, og minoriteter av alle slag.

no-trump-hair-master

Her er analysen og mulige virkemidler vi kan ta i bruk. Spørsmålet er: Hvordan styrke førstelinja der borte?

a. Mediene.

Det er helt korrekt at førstelinja i denne krigen først og fremst går mellom Trump og amerikanske medier som Washington Post og New York Times, og de amerikanske byene. Marie Simonsen skriver at Trumps krigserklæring mot pressen har ført til det gledelige faktum at amerikanerne har begynt å lese aviser igjen. Hver gang Trump bruker pekefingeren sin er det noen medier som får eksplosiv vekst i antall abonnenter. Hvis du først skal betale penger for å lese nyheter kan du f.eks. først som sist gå til New York Times for å kjøpe digitalt abonnement. Gå også inn på alle de største amerikanske nyhetssidene og klikk vilt på alle annonser du ser for å styrke medienes økonomiske plattform. Sett amerikanske medier som førstesiden i nettleseren din.

b. Amerikanske byer.

Da Trump signerte sin famøse presidentordre om å nekte innreise for alle fra syv navngitte land, gikk borgermestrene i alle de største amerikanske byene raskt ut og protesterte, og fredet sine innbyggere og sa at de ikke vil innlede noen klappjakt på dem. Trump fikk knapt noen stemmer i de største byene, og det er byenes mangfold som først og fremst blir rammet av Trumps politikk. Men byene har også et annet trumfkort. De står for nesten hele USA´s verdiskapning. Amerikanske byregioner står for 90% av BNP. De tredve største byregionene står for halvparten av BNP. Og 2/3 av borgermestrene i USAs 100 største byregioner er demokrater.

Demokratenes vei tilbake til makten ligger i byene. Da er spørsmålet: Hva kan vi Oslopolitans gjøre for å styrke de amerikanske byene? Tenk med lommeboka også her. Legg gjerne ferieturen til de amerikanske byene, og styrk turismenæringen. I New York er turismenæringen byens femte største og sysselsetter 320 000 new yorkere. I Los Angeles der antall turister er noe lavere enn i New York (røffly 50 millioner mot 60 millioner) sysselsetter turismenæringen hele 464 000 arbeidstakere.

c. Styrke det sivile samfunn

Marie Simonsen skriver om hvordan den amerikanske borgerrettsbevegelsen American Civil Liberties Union fikk en eksplosiv vekst i donasjoner etter at Trump signerte sitt innreiseforbud. ACLU var til stede på alle flyplasser og hjalp de som ble rammet, og ble heltene i førstelinjetjenesten mot Trump. Doner gjerne penger til ACLU. Plannet Parenthood var en annen organisasjon som har fått eksplosiv støtte gjennom det som er blitt døpt “rage donation”. Trumpadministrasjonens angrep på aborttilhengerne – og her er vel visepresident Pence farligere enn Trump selv – har økt donasjonene eksplosivt, og også her er det suverent enkelt å donere penger og vise sin støtte. Paradoksalt kan føderale kutt i bevilgninger mer enn oppveies av donasjoner fra det globale samfunnet.

d. Hvordan ramme Trumps lommebok?

Amerikansk mikroaktivisme kjenner ingen grenser. På hjemmesiden til GrabYourWallet er det listet opp samtlige selskaper som kan spores tilbake til Trumpfamilien, enten gjennom direkte eierskap, at de selger og markedsfører Trumps produkter eller gir råd til presidenten. Siden oppdateres kontinuerlig. Og det fungerer. UBER-sjef Travis Kalanick trakk seg fra Trumps økonomiske rådgivningskomite etter massive protester. Kjernen i denne aksjonen er å ramme Trump det eneste stedet han virkelig bryr seg om. På pungen. Sjekk denne listen daglig, og den tilbyr også detaljert råd om konkrete aksjoner du kan gjøre, fra å skrive personlige emailer til selskaper, til hvordan dele budskapet med venner og familie.

Norge er heldigvis også Anderledeslandet på en bra måte. Bortsett fra noen Frp´ere som raser over fake news i media, har Norge ingen større populistbevegelse som henter sin næring av fremmedfrykt. Selv om det ville gjort oss godt å få fjernet Sylvi Listhaug. Der norsk innvandringspolitikk har balansert godt mellom naive svensker og slemme dansker, er nåværende innvandringspolitikk blitt dansk og menneskefiendtlig.

Det er først og fremst Frp og Senterpartiet som profiterer på framveksten av høyrereaksjonære stemninger, skapt i kjølvannet av Trumps seier. Men heldigvis er Oslo foreløpig immun mot mørkemenn av alle slag. Riktignok fosser Sp fram på landsbasis, men forblir et promilleparti i Oslo. Og det er interessant fordi halvparten av Oslos innbyggere er innflyttere. Det sier noe om kraften i Oslos sivile samfunn. Og Frp er blitt den store taperen i Oslo de siste årene. I siste meningsmåling for Oslo gjort i desember er Frp på oppsiktsvekkende minimale 6,1% og står i fare for å bli mindre enn Rødt.

Oslopolitans i alle bydeler. Foren eder. La oss sørge for at Oslo forblir en Trumpfri sone.

By og land – mann mot mann, episode 101

Statsviteren Stein Rokkan sa en gang helt korrekt at for å forstå norsk politikk var det helt avgjørende å forstå motsetningen mellom by og land. Det skal ingen ting til før denne motsetningen blusser opp. Nå har det eksplodert igjen for etthundreogførste gang. I dag har jeg vært stand in for finansbyråd Robert Steen på TV2-nyhetene for å diskutere utflaggingen av statlige arbeidsplasser fra Oslo. Oslopolitikernes kritikk av denne avgjørelsen har skapt voldsomme bruduljer i distriktene. Svaret til Robert Steen fra ordfører Alfred Bjørlo i Eid kommune på Facebook har blitt delt ørtenhundre ganger og blitt en klikkvinner i Dagbladet til min kones store glede. Kortversjonen jeg framførte som Robert Steens stand in er like enkel som en vindstille sommermorgen: La distriktene få de arbeidsplassene. Oslo trenger dem ikke. Distriktene trenger dem desperat.

image

Argumentasjonen er som følger.

Jeg velger å se bort fra at staten framstår som en veldig dårlig arbeidsgiver når de lar distriktspolitikk trumpe hensynet til sine ansatte. Faktum er: Regjeringen har ikke klart å skape nye arbeidsplasser. Mens Høyreregjeringen har vært på vakt er de stakkarslige tallene kun på litt over 8000 i året . Enda verre er at over 3/4 av dem er i offentlig sektor. Oslo har på sin side 451 379 arbeidsplasser. Samtidig er vi det fylket med lavest andel ansatte i offentlig sektor. I Oslo jobber kun hver fjerde i offentlig sektor, mens i resten av landet jobber hver tredje sysselsatt i offentlig sektor. Å gi distriktene litt nødvendig førstehjelp i form av statlige arbeidsplasser er helt på sin plass som en raus hovedstad.

Offentlige arbeidsplasser er det vi kan kalle “råtne” arbeidsplasser i en organisk forstand. Det betyr ikke at de er ikke nødvendige eller viktige, men de bidra i liten grad til ytterligere jobbvekst. Vi lever i en post-fordistisk tid hvor fokuset på å etablere industrilokomotiver eller en esende offentlig sektor er like sexy som østtyske turnere fra 80-tallet. Det eneste vi med sikkerhet vet er at industrilokomotiver nedskalerer eller dør. Det fleksible arbeidslivet har overtatt, og nystartede IKT-selskaper kan gå fra 0 til 100 på nullkommanull. Alle de største byene jager nå det som kalles “unicorns” – start up-selskaper som på kort tid omsetter for mer enn en milliard dollar. Det er her nøkkelen ligger for å lage nye arbeidsplasser i privat sektor. Og det er her fokuset til Oslo må ligge.

Å flytte 600 statlige arbeidsplasser ut av Oslo til distriktene er strengt tatt en ren symbolpolitikk som ikke betyr noe til eller fra, verken for Oslo eller distriktene. Å tro at en distrikts-kommune stopper fraflytting og får et yrende kreativt næringsliv bare fordi man får tilført seks statlige regnskapsmedarbeidere, blir fort en veldig ukomfortabel sovepute. Men som raus hovedstad skal vi være greie mot regjeringen og distriktene som ikke klarer å lage nye arbeidsplasser på egen hånd. Og til de som må bytte jobb er det følgende å si. Dere skal prise dere lykkelig over at dere bor i Oslo. Her får du ny jobb lett som en plett.

Mvh. Robert Steens stand in

 

Når storkapitalen inntar Pusher Street

Det er mange høye og mørke kvinner og menn i Entra om dagen. En i ledelsen sa spøkefullt til meg at snart vil Barcode markedsføre seg som Søndre Tøyen. Årsaken? Denne uka kunne mediene melde at IT-giganten IBM flytter fra de dype skogene ved Kølabånn til Sundtkvartalet ved Akerselva. Der har selskapet leid over 7000 m2 i minst ti år. At utvikler Entra klarer å skaffe en solid og traust leietaker til det mest nedslitte området i sentrum, er bemerkelsesverdig og gir grobunn for både ettertanke og jubel.

Sundt_Kvartalet_Inngang_140619_t1

ill. Sundtkvartalet/Skanska.

Jubelen først. Både fugletittere, astmatikere, CO2-hysterikere, urbanister, de andre leietakerne, og engstelige beboere i hele indre by bør juble. At en konsernledelse mer eller mindre tvinger de ansatte over på kollektivtransport framfor endeløs bilpendling, er en seier i seg selv. Både for den økonomiske, økologiske og sosiale bærekraften. Engstelige beboere på Nedre Grünerløkka, østre Tøyen og Fjerdingen kan også puste lettet ut. Med ett er plutselig Oslos pusher street – strekningen fra Grønland T-banestasjon og opp til Nybrua – omgjort til hovedgata i byen vår for å omskrive Don Martins strofe i Nilsen.

Da jeg nylig holdt et innlegg for Manpowers ansatte – som også skal flytte inn i Sundtkvartalet – fikk jeg bestillingen om å si noe om at området ved Akerselva ikke var så belastet. Jeg gjorde det ved strengt tatt å adressere den narkomane i rommet som ingen snakket om, og min første slide hadde overskriften “Velkommen til Pusher Street”.

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.45.52

Resten av foredraget handlet egentlig om å avdramatisere dette medieskapte bildet, men først denne uka tror jeg de endelig puster letta ut.

Ettertanken kommer i form av et tvillingpar som heter østkanten og co-working space. Sundtkvartalet ligger på østkanten, ikke bare geografisk ved å kreke seg opp på østre bredd av Akerselva, slik Barcodebyggene gjør, men også sosiomaterielt. Ikke langt unna er det fremdeles 1800-talls kvartalsbebyggelse, og arbeiderhistorien fra Fjerdingen over elva formelig roper mot deg. Østkanten og østkantlivet kan dermed få en etterlengtet renessanse. Men da er det viktig at de nye leietakerne vender seg ut mot sine naboer, og ikke stenger dem ute. Da oppstår det kun tradisjonell gentrifisering og ensretting.

At etablerte firmaer ikke flytter inn i eget/egne symbolbygg tilhører en sjeldenhet. Sjekk f.eks. de to kurukene med navn Statoil og Telenor som er tilfeldig sluppet ned på Fornebulandet. Sundtkvartalet er tilpasset historisk bebyggelse i og rundt et kvartal der flere bygg er bevart, og har store sosiale flater som er felles for alle, også byens innbyggere. Entra har også lagt inn en flerbrukshall tilknyttet Vahl skole som sørger for at gjennomstrømningen av mennesker vil bli langt mer heterogen enn der det striglede businessfolket regjerer alene. Gjort riktig blir hele Sundtkvartalet et utrolig spennende co-working space. Vil området bli et kreativt interkulturelt lappeteppe eller vil bruken av de sosiale rommene skjer på de store bedriftenes premisser?

Time will show. Men at IBM skal flytte til downtown Oslo markerer et brudd på det etablerte næringslivets premisser for valg av lokasjon, og kan innevarsle en ny tid der selv de store bedriftene ikke lenger vil være seg selv nok, men være en del av byens kreative omgivelser. Forhåpentligvis følger flere selskaper etter og flytter UT av næringslivsghettoene som i praksis fungerer som gated communities, og INN i byen. Det er vinnvinn det.